Jens Rathke
Jens Rathke (født 14. november 1769 i Christiania, død 28. februar 1855 samme sted) var teolog og zoolog, landets første professor i zoologi fra 1813 til 1845. Han foretok omfattende reiser både i Europa og langs norskekysten, beskrev norske fiskerier og samfunnsforhold, og ga tilrådinger om forbedringer.
Familie
Jens Rathke var sønn av bokhandler Casper Elias Rathke (1729–1777) og Margaretha Madsdatter Schultz (1735–1812), og forble ugift.
Liv og virke
Jens Rathke tok examen artium ved Københavns universitet i 1787 etter å ha vært elev ved Christiania katedralskole. Etter blant annet å vært lærer ved Latinskolen på Kongsberg, vendte han tilbake til København, hvor han i 1792 avla teologisk embetseksamen.
Rathke gikk ikke videre på en teologisk karriere, i stedet var det naturforskning som vakte hans interesse, inspirert av botanikeren Martin Vahl. I 1794 la han fram han sitt første arbeid Om Dam-Muslingen for Naturhistorisk Selskap i København, et arbeids som ble møtt med anerkjennelse. I 1795 sendte regjeringen ham, støttet av Naturhistorisk Selskap, på reise langs Norges kyst fra Bergen til Lofoten for å studere landsdelen og fiskeriene. Dette inkluderte både natur og sosialøkonomiske forhold. Rapporten han skrev medførte nye reiseoppdrag, til Frankrike, Spania og Portugal med Madeira for å studere fiskeriene.
I 1799 returnerte Rathke til Norge fra Europa-reisen, og var da blitt utnevnt til overlærer ved Christiania katedralskole. Han tiltrådte imidlertid ikke stillingen, men dro på nye reiser i Norge for å utnytte sine erfaringer fra den europeiske fiskeriene. Reisen denne gang gikk fra svenskegrensen i sør til Vadsø i nord med retur via Arkhangelsk og St. Petersburg og deretter til København i 1802.
I rapportene sine kom Rathke med klare råd om forbedring av fiskeriforvaltningen, blant annet gikk han inn for å utvikle et havfiske med store dekksfartøyer og bedre utrustning. Rathke engasjerte seg også i når det gjaldt tilvirking av fiskeprodukter, og var tidlig ute i påpeke at fiskens kvalitet ble bedre ved bløgging.
I 1810 ble Jens Rathke utnevnt til professor ved universitetet i København, men allerede året etter ble han på ny sendt av regjeringen på reise til Norge for blant annet å undersøke gjeldsforholdene i Nordland. Handelsmonopolet som Bergen hadde hatt siden 1500-tallet ble opphevet i 1813, mye på grunn av Rathkes rådgiving.
I 1813 ble Rathke utnevnt til professor i zoologi ved det nyopprettede universitetet i Christiania, som den første naturvitenskaplige professor. Han underviste ikke bare i zoologi, men også i botanikk og mineralogi. I tillegg bestyrte han Botanisk hage på Tøyen. Rathke forble i stillingen ved universitetet i over 30 år.
Ettermæle
I sin artikkel om Jens Rathke i Norsk biografisk leksikon gir Ole Johan Østvedt denne beskrivelsen av ham (utdrag):
| I over 30 år, til han var 75 år gammel, fortsatte Rathke sin undervisning og la grunnlaget for den videre utvikling av zoologistudier ved universitetet. Rathke hadde en utpreget praktisk innstilling til problemene i norske fiskerier og påvirket uten tvil sin mangeårige medarbeider Halvor Heyerdahl Rasch, som ble en pioner for den mer anvendte forskning. Rathkes vitenskapelig produksjon var forholdsvis liten, men han nøt stor anerkjennelse i både Danmark og Norge. Mange av hans anbefalinger innen fiskeriene er fremdeles gyldige, og hans rapporter fra reisene er et viktig kulturhistorisk dokument. | ||
Rathkes formue ble testamentert til et fond ved universitetet i Christiania til bruk for studier av Norges naturforhold; Rathkes legat.
Rathkes gate på Sofienberg i Oslo fikk navn etter ham i 1874. I samme strøk ligger Rathkes plass, som ble navngitt i 2007, men navnet hadde da lenge vært i bruk.
Jens Rathke er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet, en bauta, har påskriften Professor ved det Kongelige Norske Universitet.