Karnatisk musikk

Karnatisk musikk er en sør-indisk klassisk musikktradisjon som bygger tonalt sett på ragam-systemet og rytmisk sett på talam-systemet. Karnatisk musikk skiller seg fra den nord-indiske klassiske hindustani-musikken blant annet ved den større vekten på samsvar mellom praksis og musikkteori og ved den mye meir stringent strukturerte musikkteorien. Den karnatiske musikken er først og fremst av religiøs natur, med hinduistiske lovsanger som hovedsjanger. Sekulære verk inkluderer først og fremst humoristiske komposisjoner, filmmusikk eller barnesanger.

Fra et Thai Pongal-arrangement arrangert av Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter og avholdt på Oslo Kristne Senter i 2019.

En kommentar om skrivemåte og uttale i denne artikkelen Mange ord i denne artikkelen er på den gamle indoeuropeiske språket sanskrit. Skrivemåten her følger de etablerte prinsippene for vitenskapelig transkripsjon av indiske språk. Merk særlig at bokstaven c ikke står for en k-lyd, men for en ustemt palatal plosiv som i trønder «itj». I dravidiske språk blir denne ofte uttalt som s, og en kan også noen ganger høre sj eller affrikatuttalen tsj.

Historie

Den karnatiske musikkens historie går tilbake til ca. 2000 fvt. og til opphavet som åndelig ritual i tidlig hinduisme. Den karnatiske musikken og den nordindiske musikken utviklet seg sammen fra Sama Veda-tradisjonen fram til den mongolske invasjonen av Nord-India rundt begynnelsen av 1200-talet. Fra da av ble utviklingen av indisk musikk splittet i to hovedgreiner og den nord-indiske musikken (både i sin muslimske og hinduistiske form) kom til å bli mye påvirket av arabisk musikk.

Det er flere teorier om opphavet til navnet karnāṭaka sangītam (sanskrit कर्नाटक संगीतं). Hovedteorien er, logisk nok, at det henger sammen med at denne musikkformen har sitt direkte opphav i Karnataka. Andre teorier inkluderer sammenheng med sanskritord med betydningene ‘å glede ørene’ og ‘tradisjonell’.

Teori

Svara: Skalatrinn

Alfabet	Skalatrinn
	1	2	3	4	5	6	7
Devanagari:	स	रि	ग	म	प	द	नि
Telugu:	స	రి	గ	మ	ప	ద	ని
Tamil:	ஸ	ரி	க	ம	ப	த	நி
Kannada:	ಸ	ರಿ	ಗ	ಮ	ಪ	ದ	ನಿ
Malayalam:	സ	രി	ഗ	മ	പ	ദ	നി
Latinsk:	s	r	g	m	p	d	n

Solfege-navnene (jfr. Do-Re-Mi) i karnatisk musikk er, fra grunntonen opp til sjuende trinn: Sa-Ri-Ga-Ma-Pa-Da-Ni. Merk de to avvikene fra hindustani musikk: Ri i staden for Re og Da i staden for Dha. Hvert trinn kan ha opptil tre intonasjonsvarianter (shrutier), med unntak av Sa (1) og Pa (5) som bare har én form, og Ma (4) som bare har to former (rein og forstørret kvart). I hver rāgam (se nedenfor) er det oftest bare én variant av hvert trinn, men i «lette» rāgamtyper som Behag er det ulike trinnvarianter for arohanam (oppgang) og avarohanam (nedgang). En rāgam kan elles ha 5, 6 eller 7 skalatrinn i arohanam og 5, 6 eller 7 skalatrinn i avarohanam.

Opphavet til navnene

Trinnavnene er egentlig forkortingar:

1. Sa = shadjam
2. Ri = rishabham
3. Ga = gandharam
4. Ma = madhyanam
5. Pa = panchamam
6. Da = dhaivatam
7. Ni = nishadam

Bruken av navnene

Navnene blir brukt i undervisningen og til memorisering og sitat av melodier og melodiformler på lignende vis som solfège i klassisk europeisk musikkundervisning, men i mye større grad. I tillegg blir de brukt som grunnlag for mer omfattende musikknotasjon.

Musikkformer

Sangtyper og språkform

Karnatiske komponister er tradisjonelt inspirert av religiøs tilbedelse og er tradisjonelt solid skolert i telugu eller [[sanskrit]. Andre språk, som for eksempel tamil og kannada kan også bli brukt.

Komponistene har tradisjonelt inkludert en mudra (signatur) i komposisjonene sine. For eksempel inneholder alle sanger av Tyagaraja ordet Tyāgarāja, og alle sanger av Muthuswami Dikshitar inneholder ordene guru guha.

Kīrthanam

Karnatiske sanger varierer i oppbygging og stil, men de inneholder oftest tre strofer:

1. Pallavi (पल्लवि). Dette svarer til refreng i vestlig musikk. Pallavien er på to linjer.
2. Anupallavi (अनुपल्लवि). Andre strofe. Er også på to linjer.
3. Caraṇam (चरणं). Denne siste (og lengste) strofen avrunder og konkluderer sangen. Caranam låner gjerne element fra anupallavi og er oftest på tre linjer.

Denne sangtypen kalles kīrthanam (sanskrit कीर्तनं kīrtanaṃ). Men dette er berre én av flere mulige former av kīrthanam; — noen kīrthanam-sanger, slik som Sārasamuki sakala bhāgyadē, har en ekstra strofe mellom anupallavi- og caraṇam-strofen. Denne strofen kalles ciṭṭaswaram (sanskrit चिट्टस्वरं ciṭṭasvaraṃ). Denne strofen inneholder bare melodi uten vanlige ord. Andre sanger igjen, slik som for eksempel Rāmacandram bhāvayāmi, har en ekstra strofe etter caraṇam. Denne strofen kalles madhyamakālam. Den blir sunget rett etter caraṇam og i dobbelt tempo.

Andre sangtyper

Andre typar sanger inkluderer gītham og swarajati.

Konnakkol

Konnakkol (tamilsk கொன்னக்கோல் [koṉṉakkōl]) er vokal framføring av rytmestavelser innenfor thalam-systemet. Stavelsene som brukes er, i motsetning til nordinsisk bol, ikke avgrenset bare til de tekniske rytme- og plasserings-stavelsene, men inkluderer mange ekstra stavelser for å optimalisere mulighetene for vokalt uttrykk. I Norge har konnakkol blitt brukt av komponisten Rolf Gupta fra Kristiansand i hans storverk Jordens Sang for to sopraner, to kor og symfoniorkester (2012).

Viktige komponister

Den første store komponisten Purandara Dasa (1480-1564) De tre klassikerne Thyagaraja (ca 1759-1847) Syama Sastri (1762-1827) Muthuswami Dikshitar (1776-1827)

Andre viktige komponister Oottukkadu Venkata Kavi (ukjent fødsels- og dødsår) Swathi Thirunal Mysore Sadashiva Rao Patnam Subramania Iyer Poochi Srinivasa Iyengar Papanasam Sivan

Utøvere og lærere i Norge

Miruthangam

• Jeyarajan Rajarajan
• Kanesan Suntharamoorthy
• Hariharan Suyambu
• Sakthitharan Sivapiragasam (f. 1956)
• Thambipillai Thiyagalingam (f. ca. 1956) - Trondheim
• Thirunavukarasu Ganeshu (f. 1967)

Kilder

• «Carnatic music» på Engelsk Wikipedia