Kjeldearkiv:Sagbruksarbeideren Henrik forteller fra Breiensaga i Lillestrøm

Intervjuet med den nær 89 år gamle pensjonerte sagbruksarbeideren Henrik som jobba ved Breien-saga i Lillestrøm fra 1880, ble tatt opp i 1951. Det er gjengitt i boka Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie redigert av Odd Lindbæck, Odd Stjernesund og Reidun Glømmi. Det er trolig Erling Syversen som har intervjuet han. Syversen leverte mange bidrag til boka. Intervjuet er lett redigert.

Henrik – født 1862 – forteller sin historie.

«En vårdag med solskinn og godt, varmt vær satt gamle Henrik og jeg på sagtomten nede på Egebergbruket, eller Breiensaga som den ble kalt i gamle dager. Vi hadde plassert oss på en tømmerstokk med god utsikt utover Nitelven. I denne tid av året steg vannhøyden i elven for hver dag. Henrik og jeg var gamle kjente fra 1880-årene, nå – i 1951 - gikk Henrik i sitt 89. år.

”Du har vel arbeidet her på bruket en del år du, Henrik?”

”Je kom hit da je var atten år fra Nes, hvor je er barnefødt, og faren min var husmann deroppe. Da je ble konfirmert, tok je plass hos en gårdbruker i bygda for en mark og kosten. (…) Da je hørte at det var arbe å få i Lillestrøm, så reiste je hit inn. Je begynte her på Breiensaga som flisetriller til fyrkjelen. Du forstår at det var itte så moderne her den gang som i dag, da flisa kommer på ruller og i band inn i fyrhuset. Dette bruket er gammelt, og det er sammen med Brandvoldsaga det eldste i Lillestrøm. Det har vært flere eiere om det i den tiden je har vøri her. Da je kom hit, hette fullmektigen Engebretsen, og han dro til Amerika i 1880-årene.”

”Jobbet du lenge som flisetriller på sagbruket?”

”Nei, itte så lenge, ei stønn var je med å hjelpe tel med å få tømmeret frem tel saga gjennom ”Dramerra” som du ser der ute. Senere kom je som gutt tel grindsaga, og etter noen år fekk je jobben som sagmester. Denne jobben drev je jo me’ tel je blei for gammel. Den tid je ble mester, gifte je meg me’ ei jente fra Nes, og henne kjente je fra de åra je var der oppe. Vi fekk et værelse og et halvt kjøkken – på deling med naboene – i en av de rødmala boligene som lå her nede, og der bodde vi tel husa blei fløtta opp mot Vingerlinja. Forresten gikk de me’ i ildebrann i 1906. Det var itte stort je fekk redda fra boligen vår, men je måtte jo væra me’ å slokke varmen uten vann!”

”Har dere hatt mange barn da, Henrik?”

”Vi har hatt tre, den siste døde bare ett år gammel. Det ble svær sorg, da seru, kona var rent ute av seg, og hu sto oppe på gangen og gråt da vi dro tel Skedsmo kjerke for å få småen begrava. Der måtte vi vente på presten ute på kjerkegården, før han vart ferdi’ me’ gudstjenesta. Omsider kom han og kasta jord på kista. Je stakk to kroner borti næven på’n.”

”Sagbruket brant jo ned i 1880, arbeidet du der allerede da, Henrik?”

”Å jøss, å ja, je begynte ved bruket samme året. Je minnes den natta veldig godt, det var den 12. september. Det var fæle greier. Vi fløy rundt her nede som forstyrra høner. Slokkemannskaper var det nok av, men vi hadde itte noe å slokke me’. Først ut på morrasia kom et tog fra Kristiania me’ sprøyter og annen redskap. Og dom greidde å få has på brannen. Men da var selve saga, et hus og mye trelast gått me’. Folk snakka om at det var skader for mange hundretusen kroner. Saga blei bygd opp igjen straks etter. Men nå skal je si deg at det varte itte lenge før vi fekk brannvesen her. Den sprøyta je hørte tel under sto i et lite brannskur nederst i gutua her. Strålemestra hadde fine hjelmer og reim om live’ me’ ei øks i. Den første brannsjefen var landhandler Olsen, ”Frimurer-Olsen”, som folk kalte han. Je var med å slokka brann i Skrævet, da avholdsfolkas hus sto i flammer, og så dro vi ei sprøyte helt opp tel Lille Strøm gård hvor det hadde tatt fata i drengestua.”

”Har du ellers noe å fortelle her nede fra, Henrik? Den gamle sagbruksveteranen stusset litt og tenkte seg om.

”I et av husa her nede bodde en mann med sinnssvak kone. Hu blei passa godt på, men en sønda’ morra så hu sitt tel å stikke seg bort fra boligen. Vi ble purra ut alle i bruksboligene. Mannskapene blei sendt utpå i alle retninger, men uten no’ resultat. Utpå ettermiddagen kom det beskjed fra en gård opp i Skedsmo at ei halvnaken dame var sett der. Vi fant henne i en høystakk, svært forfrossen og i dårlig form. Hu gikk pent me’ hjem.”

”Er det store forandringer her på Egebergbruket siden den gang du begynte her i 1880, Henrik?”

”Ja, det skal væra sikkert. Vi måtte jo den gang løfte og bære nesten all trelasten me’ ren muskelkraft, men nå i de senere åra er det blitt stor forandring her på bruket me' nye redskaper og maskiner. Jo, det er mer lettvint me’ arbe i forhold til i min ungdom.»