lokalhistoriewiki.no

Kjeldearkiv:Smølens Kobbervært og gruvedrift på Smøla

SMØLENS KOBBERVÆRK OG GRUVEDRIFT PÅ SMØLA

«Ieg ud af Smølens Malm i Tyrhou er uddreven»

Av Svein Rangnes

”Den er sannelig den rikeste og største kobberåre i verden… Ja, det er forunderlig at betenke hvor overflødig rik Smølen er på kobbermalm. Jeg forsikrer på at 500 mann i 500 år ikke kan grave den ut.” Dette er sakset fra en rapport som en engelsk forretningsmann, Thomas Cable, avga til industrifolk i England etter å ha vært på befaring på Smøla i 1720. Han hadde undersøkt 12 skjerp, som han hevdet alle ga god malm. På den tiden var kobber meget verdifullt, og med forventninger om store funn manglet det ikke på ivrige investorer som var villige til å satse. Det engelske firmaet William Wood & Co inngikk derfor en storkontrakt om utvinning av kobbermalm på Smøla. Prisen de betalte var 20 000 pund for ¾ av det nystifta selskapet Smølens Kobberverk. Det skulle snart vise seg at denne handelen grenset til svindel som senere skulle komme til å ryste både Norge og børsen i London.

INTERESSANTE MALMFUNN PÅ SMØLA

Gruvedriften som fant sted på Smøla i begynnelsen av 1700-tallet, var ganske sikkert et av de aller første industrieventyrene i Møre og Romsdal. Det var oppgangstider for våre kobberverk, og da i særdeleshet på Røros og i Meldal. I hele landet gikk det en skjerpingsfeber. Vi kan lese at allerede i 1647 var det funnet sølverts her ute på Smøla, noe som resulterte i at kong Christian IV ga ordre om nærmere undersøkelser uten at vi kjenner til resultatene.

På Smøla blir nå den første mutingsretten gitt, året er 1715. Det var jernmalm man skulle lete etter, og enkelte interessante funn ble gjort i områdene rundt Skjølberg. Det var en av eierne av Vik jernverk i Hedmark, Bernt Bergstedt, som finansierte skjerpinga og som nå fikk undersøkt malmprøvene nærmere.

Seinere samme år sendte Bergstedt to bergkarer, Peder Henriksen Pust og Jens Anderson, til Smøla for å skjerpe videre. De hadde tilhold hele vinteren på Nørgarden på Skjølberg. De fant snart ut at jernmalmgangene fort tok slutt, men i stedet fant de kobber. Utpå høsten 1716 reiste derfor Bergstedt selv til Smøla for å inspisere de lovende funnene.

Det ble fort klart at gruvedrift på Smøla ville bli en svært kostbar affære, ikke minst på grunn av mangel på skog til å brenne kol. Så i 1717 og 1718 overdro Bergstedt størsteparten av eierandelene til en virkelig stor bergverksspekulant, Nils Josten, som etter dette eide hele 24/32 av kobberverket. 2 år seinere, i 1720, var han blitt eneeier av Smølens Kobberværk.

NIELS JOSTEN

Niels Josten (navneformene Justesen og Justsen nevnes også) var fra Østre Risør. Han var en driftig og foretaksom person og en betydelighet i norsk næringsliv først på 1700-tallet. Han var kjøpmann og skipsreder, samt medeier i flere bergverk og sagbruk rundt omkring i landet. Han drev også med betydelig trelasteksport.

Siden trekol var mangelvare på Smøla fikk han snart ideen å smelte malmen med steinkol fra England. Josten hadde nemlig en bror, Christopher, som allerede på slutten av 1600-tallet hadde etablert seg i det engelske forretningslivet. Å bruke steinkol i smelteprosessen var noe helt nytt og skapte betydelig skepsis i smelteverkmiljøene. Men ved å bruke steinkol oppnådde man en mye sterkere varme slik at kobberet som ble smeltet, ble av bedre kvalitet. På gården Kyrhaug var det blitt oppført ei smeltehytte, og i tillegg ble etter hvert ei stor brygge, ei sjøbu og ei bergstue oppført. I tillegg til mottak av steinkol fra England ble nå malmen fraktet dit med småbåter, etter at den ved hjelp av hester med sleder eller vogner først var blitt transportert til Malmskaget like øst for gården Fredly, som ligger i enden av Sør Leirvikvågen (på folkemunne bare kalt Vågjen). Her var et ”boldwerk” (SNL: Bolverk, nedrammende pæler av tre, jern eller betong. Brukes langs bredden i havneanlegg, kanaler og elveløp for å hindre at grunnen innenfor glir ut.) bygget slik at båtene kunne legge til og ta om bord malmlasten.

Josten hadde til å begynne med Niels Mortensen Leuch, forpakter av eiendommen Kanestraum, som fullmektig eller direktør på stedet. Han var blitt ansatt 10. oktober 1718 og var den som sommeren 1719 reiste rundt om på tinga i Smøla, Halsa og Vik for å forhandle med bøndene om frakt av malm og levering av tømmer til byggearbeid, setteved og ved til røsting. Han hadde med seg futen, som alvorlig advarte allmuen mot å motsette seg krava fra verket.

Bøndene rundt omkring på gardene lot seg i første omgang ikke skremme av pålegget om pliktarbeid, et pålegg som slett ikke falt i god jord. Mye av hestetransporten foregikk over myrene med sleder på vinterføre, den beste tiden for å ro fiske for mange av mannfolka. Da de etter hvert ble truet med å bli holdt økonomisk ansvarlig hvis driften måtte stanses på grunn av manglende malmkjørere, må en eller annen ordning likevel ha kommet i stand, for i lønnslistene for 1720 går det fram at 13 bønder på Smøla hadde kjørt 375 tønner malm til Leirvikvågen. Lønna fikk de i kontanter eller i forskjellige jerngjenstander, som for eksempel hestesko. Lønnstilbudet var opprinnelig på 12 skilling pr. tønne pr. mil, mens forlangende var 16 skilling. Dette syntes bedriften egentlig var for dyrt, men man ble til slutt enige.

I gruvene arbeidet et stadig økende antall malmbrytere. Mens antallet i starten av 1719 kun hadde vært sju, steg arbeidsstyrken nå til 32 mann, de fleste fra rørostraktene. I januar 1721 var det drift i en lang rekke gruver, de fleste med kvinnenavn: Helena gruve, Margrethe gruve, Boletta gruve, Kierstine gruve, Bammes gruve. På det meste var 47 arbeidere i sving.

Gruvearbeiderne fikk mye bedre betalt enn hva en bonde tjente, 4-6 riksdaler i måneden, som var mye på den tiden. Stigeren fikk 8 riksdaler pr. måned. Arbeiderne var godt fornøyd med lønna, og det dokumenteres at de oppførte seg skikkelig, men var ”slet galne til at giffte sig”. Dette viser at de hadde god kontakt og mye omgang med lokalbefolkningen. Da gruvedriften opphørte, dro de fleste hjem, men noen bosatte seg og ble smølværinger, noe det fortelles om seinere i artikkelen.

PENGEPROBLEMER

Året etter har Albrigt Angell fra Trondhjem overtatt direktøransvaret i Smølens Kobberværk. Nå oppstår etter hvert et problem som skal få store dimensjoner, nemlig likviditetsvansker. I tillegg kommer det tegn som tyder på at malmårene kanskje ikke er så rike som først antatt. Niels Josten, som på et tidligere tidspunkt hadde fått et meget gunstig tilbud om salg av verket, begynner nå å angre og innser vel at et salg nå vil by på vansker, ikke minst på grunn av gjelda som er opparbeidet. Den store nordiske krig var endelig over etter 21 år, og staten stod i gjeld til Josten med betydelige summer for krigsmateriell og trelast han hadde skaffet. Josten hadde derfor gode forbindelser med Zahlkasserer Povel Weybye. Han drev statskassen bortimot som et privat foretak. Kontrollen med regnskapene var så slapp at han etter hvert hjalp Josten flere ganger med betydelige lån. Det er bevart en omfattende brevveksling mellom disse to herrer i årene 1714-1722. Først og fremst forteller den om Jostens kroniske pengemangel og om Weybyes angst for ikke å få tilbake det han har tatt av statskassen. Likså visst som Josten fikk penger lovet han ”med dyre og forskrækkelige Eder” å betale; ”han måtte høre Satan til med Liv og Sjel” om han skulle tenke på å bedra en så trofast venn som Weybye.

Til slutt var lånesummen blitt på hele 66 000 riksdaler, hvorav likevel Josten hevdet han hadde 48 000 riksdaler til gode av kongen. I oktober 1722 kom alt dette for en dag, og alle Jostens eiendommer ble beslaglagt. Weybye innså nok at spillet var slutt, for han underrettet selv Rentekammeret om sakens tilstand. Han ble umiddelbart arrestert, og han oppga at han hadde 66 000 riksdaler til gode av Niels Josten. Dermed ble det sendt ut arrestordre på Josten, samtidig som alle hans papirer ble beslaglagt. Den 3. desember 1722 ble han ført til Christiania og fengslet. Der satt også Weybye og deres venn, amtmannen i Lister og Mandal, Povel Juel. Det viste seg at Juel var anklaget for forræderiplaner mot staten, som gikk ut på ved russisk-svensk hjelp å løsrive Norge fra Danmark. Kildene oppgir at han ble utsatt for grufull tortur og lemlestelse før han ble henrettet for høyforræderi. En mistanke, riktignok ugrunnet, om at Weybye og Josten hadde hatt en finger med i spillet, gjorde sakene deres enda alvorligere.

Arrestasjonen skjedde på et tidspunkt da Josten mente at han stod foran målet om vellykket drift på Smøla. Han forsøkte forgjeves å bli sluppet fri for selv å lede arbeidet med å framstille kobber av høy kvalitet ved hjelp av sin nye smeltemetode.

Angell sørget for fortsatt satsing og drift på Smøla. De to gamle smelteovnene på Kyrhaug holdt ikke mål og måtte rives, og nye og mer egnede ble murt opp samtidig som ny smeltehytte også ble bygd. Mye av grunnen til denne nye satsingen var at ei ny gruve som viste lovende resultat, ble åpnet. Denne fikk da også navnet Nye gruve.

Men pengemangelen var stor, og Angell måtte ta opp store lån på eget ansvar, sikkert fordi han fortsatt hadde tillit til at Josten skulle klare å skaffe ny kapital. I brev til Josten gir han uttrykk for bekymring og skriver: ”Vi haver til dato tryglet os igjennem med penge. Arbeiderne haver ikke fått lønn og løber hver sin wey.”

Så kom det ordre fra bergamtet om at verket skulle takseres for å bli auksjonert. Niels Josten blir slått konkurs, og verket blir overtatt av William Wood & Co, som altså noen år tidligere hadde gått inn med store kapitalmidler. Den 25. september 1723 skriver Albrigt Angell fortvilt til Josten. Han hadde satt seg ”udi saadan en suppe, at dersom jeg iche udi en hast bliver reddet,saa seer jeg ingen anden raad, end at jeg med skammen maa løbe bort, til alle mine wenners dishoneur, og til mine uwenners fornøielse.”

SISTE AKT

Selv om man fortsatt en periode prøvde å få kobberverket lønnsomt, måtte det gå som det gikk, eierne trakk seg ut, gruvedriften opphørte, og kopperverket ble stående til forfall. I tillegg hadde avsløringen av børssvindelen noen år tidligere kommet for en dag og sendt sjokkbølger inn i firmaene som hadde latt seg lure. Man oppdaget at det var mange bedrifter som stod som ”eiere” av kobberverket, et verk langt fra så stort og lønnsomt som de var blitt foresvevet.

10 år seinere, i 1734, står det i tingbøkene at ”smeltehytta på Tyrhaug står til nedfalls og er til stor sjenanse” for gårdeier Mathias Riibe på Kyrhaug. Det anslås at det vil koste 50 riksdaler å få ryddet grunnen.

Angells frykt var ikke uten grunn. Josten hadde nå mer enn nok med seg selv, og kort tid etter ble Angell arrestert for underslag og erklært konkurs.

Mens Josten satt i fengsel, skrev han flere brev om benådning til kongen. Han hevdet å ha blitt utsatt for et justismord, men talte for døve ører. Saken mot Weybye trakk også ut i langdrag. Til å begynne med støttet de to hverandre, men etter en tid kommer de med motstridende forklaringer. Fra nå av ser det ut til at de to har blitt bitre fiender.

Sommeren 1729 viser en bitter og desillusjonert Josten tegn på sinnsforvirring, og samme høst dør han.

Niels Josten var utvilsomt en idérik og svært arbeidsom kar. Kanskje var hans største last at han gapte over for mye og at bedriftene hans låg så langt fra hverandre at det var vanskelig å ha stadig personlig tilsyn med dem. Dessuten var han i lange perioder i alvorlig kapitalmangel og hadde urealistiske forhåpninger om rike malmfunn. Når han i tillegg til alt dette måtte slite med regjeringens mistanke om delaktighet i skumle planer, kausjonsansvar for bedragerske venner, uvenners misunnelse og 1720-årenes fallende konjunkturer er det lett å forstå at det måtte gå som det gikk.

KOBBERKJELEN FRA SMØLA

Som kjent etterlot han seg et synlig bevis på sin kobbergruveaktivitet her på Smøla, nemlig en kobberkjel. Denne befinner seg i dag på Norsk Folkemuseum i Oslo og er kanskje den eldste fullstendig bevarte kaffekjelen i landet laget av kobber. Korpusen på kjelen er hamret ut av en hel plate, en meget vanskelig operasjon. Kobberslageren har nok ikke vært heldig med resultatet i dette tilfellet, for kjelen har sprukket flere steder rundt åpningen for lokket. For å tette disse sprekkene er det lagt inn stykker av kobberplate på innsiden, og disse er festet med nagler.

Som kjent har kjelen en inskripsjon datert 1723. Da satt som nevnt Niels Josten fengslet, og det er mye som taler for at det er han selv som har formulert innskriften. Videre er det nærliggende å tro at han ønsker å få laget kjelen til sin egen kone og døtre, som i likhet med han selv må ha opplevd motstanden og fortvilelsen veldig sterkt. Derfor kan kjelen ha stått i deres hjem som en form for oppreisning for faren. Inskripsjonen, som er delt i to og gravert på kjelens korpus, bærer jo nettopp uttrykk for en slik tankegang:

Ieg du af Smølens Malm i Tyhou er uddreven Med puure SteenKulls Ild til Avindsyges Harm Som gierne wilde seet,at ieg Graasteen var Bliven Skam Dem eenhver for sig, i Deris Bryst og Barm Anno 1723 Ieg nu til ære staar for Dem som mig velynder Og ofte ønsket har ieg før var kommen frem Gud glæde alle dem som troligen tilskynder Niels Iosten at Hand flere fra Smølen fører Hiem

Kjelen er 22 cm høy og har også gravert dekor på lokket. Den består av en seksbladrose og en tungebord som løper rundt kanten. Kjelen bærer tydelig preg av å være brukt over et lengre tidsrom, og har vært reparert en rekke ganger.

Kjelen ble funnet på en gård i Schleswig i Tyskland i 1780 uten at vi helt vet hvordan den har havnet der. Så langt man har brakt i erfaring foreligger det ingen nærmere opplysninger om kjelens historie før grunnleggeren av Norsk Folkemuseum, Hans Aall, i 1910 forærer den til museet. Det er selvsagt mulig at han har kjøpt den, men en annen mulighet er kanskje mer nærliggende: Niels Josten hadde en rekke døtre, og én av dem, Margareta, ble i 1729 gift med Niels Aall. Han var innvandret fra England og ble forretningsmann i Porsgrunn og er stamfar til familien Aall i Norge. Trolig har kjelen allerede med dette ekteskapet kommet i familien Aalls eie, og at den derfor har fulgt familien helt til Hans Aall donerte den til ”sitt” museum.

Som mange sikkert vil huske ble kjelen utlånt og brakt ”hjem” til Smøla i 1990 i forbindelse med 800-årsfeiringen for Edøy gamle kirke.

TIDA ETTER AVVIKLINGEN

En god del utbrutt malm ble liggende etter at verket var avviklet. Senere på 1700-tallet ble en den av denne malmen fraktet på båt til Meldals Kobberværk og smeltet der. Men noen ny drift på Smøla ble ikke satt i gang igjen, og i 1752 skriver Erich Pontoppidan i Norges Naturlige Historie: ” Paa den Øe Smølen, ikke langt fra Lille Fosen, som nu kaldes Christianssund, havde et Partipicantskab for 30 Aar siden begyndt at bryde en Deel der forefunden Kaabermalm, men Ueenighed og andre Aarsager hindrede Fremgangen.”

Som nevnt tidligere forlot de aller fleste bergverksarbeiderne Smøla da driften opphørte. Men noen valgte å bli igjen. Et godt eksempel er stigeren Peder Pust fra Røros, som altså bodde i Nørgarden på Skjølberg mens han arbeidet i gruvene. Søt musikk oppstod med datter Guri på gården, og det ble giftermål. Guri var datter av Ole Nilsen Skjølberg og Kari Estensdatter Gullstein. Etter at svigerfaren Ole døde i 1721, inngikk Peder Pust en kontrakt med jordeieren Schonberg om å få drive gården i årene 1722-24 mot en årlig avgift på 6 riksdaler. Denne kontrakten ble sannsynligvis forlenget, og han ble boende der til han døde i 1750. Han hadde da i tillegg hatt lensmannsvervet for Smøla etter at lensmann Elling Andersen Rosvoll døde i 1732. Artig er det også å lese at hans eldste sønn, Henrik Pedersen Ascani, overtok lensmannsjobben etter farens død.

NYTT HÅP OM DRIFT

Omtrent 150 år etter at gruvedriften til Niels Josten hadde fått en sørgelig slutt, ble det igjen gjort et forsøk på å gjenoppta driften. Ennå hadde man ikke mistet troen på at det var store rikdommer der ute i skjølbergsmyrene. Imidlertid var det beskjedne greier som nå ble forsøkt dratt i gang sammenlignet med det som hadde funnet sted i 1720-årene. Det var nå blitt mer orden i forskjellige offentlige saker, blant annet ble det ført en bedre kontroll med bergverksdriften. I 1860-årene var det blitt ansatt en anerkjent bergverksmester, som blant annet reiste rundt i landet for å se på de forskjellige malmforekomstene. Hans ferd gikk også til Smøla. Den rapporten han la fram etter besøket var nok en helt annen enn den Thomas Cable hadde presentert for engelske investorer i 1720. Nå var det ikke lenger den rikeste kobberåre i ”Kobberlandet Smølen” som preget rapporten. Bergverksmesteren fastslo at det både var lite kobber og at kvaliteten på den var så lav at lønnsom drift ikke ville være mulig. Dermed var det enda en gang satt en stopper for gruvedrift på Smøla.

JERN I STEDET FOR KOBBER

På begynnelsen av 1900-tallet hadde kobberprisene sunket mye, mens etterspørselen etter jernmalm hadde økt betraktelig på verdensmarkedet. Og selv om forholdene for gruvedrift etter jernmalm på Smøla var heller dårlige, var man likevel optimistisk. Så i 1916 ble det vedtatt å starte opp med utvinning av jern. Leder for dette arbeidet ble Trond Trondsen fra Kristiansund, og utvinningen skulle foregå i Helena gruve og Smedhauggruva. Arbeidskraft ble i all hovedsak hyret på Smøla, og i en periode var 25-30 mann og 5-6 hester i sving. Driften var arbeidskrevende og svært tungvint, og lønnsomheten deretter. Ganske snart kommer også Trondsen i pengevansker, og kun to år etter oppstarten, i 1918, går han konkurs, og gruvedriften opphører.

DET SYNGES PÅ SISTE VERSET

Kanskje var Trond Trondsen er ekte ”lykkejeger” som ikke hadde mistet troen på å vinne det store loddet, for på senhøsten i 1937 er han atter i gang på Skjølberg, nå sammen med 7 andre karer fra Smøla. Disse sju var Peder Grøseth, Marius Grøseth, Sigurd Kristiansen, Johan Sæther, Leif Skjølberg, Samuel Rosvoll og Magnus Schjølberg. De holdt på hele vinteren og fram til påske 1938. Da hadde de drevet fram 105 tonn jernmalm fra Helenagruva.

Det kostet Trond Trondsen 7000 kr å drive fram malmen. 1500 kr var brukt til redskaper og maskiner, mens resten gikk til lønninger og lignende. Trondsen søkte om lån til driften, og i den forbindelse ble det foretatt en undersøkelse av Kommisjon for nye arbeidstiltak, planlegging og selvberging. Han fikk avslag på søknaden sin, blant annet med følgende begrunnelse: ”Produksjonsprisen på malmen fra gruben er, efter de oppgaver som Trond Trondsen selv har gitt fra siste driftsperiode i 1937-38 så høi at driften må karakteriseres som ulønnsom.”

Han fikk heller ikke hjelp til å selge malmen fordi ”partiet er så lite at der vanskelig kan skaffes interessenter og dessuten vil der kreves en hel del utgifter til lastepir i Leirvika, så heller ikke dette synes å være en tilstrekkelig begrunnet som lønnsom affære.”

Slik endte altså Trond Trondsens gruveeventyr. Noen seinere drift ble aldri mer satt i gang.

Som nevnt jobbet blant andre Magnus Schjølberg for Trond Trondsen på 30-tallet. Yngste sønn til Magnus, Torbjørn, deltok delvis i arbeidet og ble i 1993 intervjuet om dette av Erlend Rangnes i forbindelse med en særoppgave på ungdomsskolen. Dette intervjuet tegner et interessant tidsbilde, og jeg velger derfor å avslutte denne artikkelen om gruvedrift på Smøla ved å gjengi det i sin helhet: -Mitt navn er Torbjørn Schjølberg. Jeg ble født i 1912, og i 1916-18 var det gruvedrift oppom oss. Det ble utvunnet jernmalm, og det var Trond Trondsen fra Kristiansund som drev det. Jeg var bare 5-6 år gammel, men husker fortsatt at jeg var oppe i gruvene sammen med far.

I denne perioden var det en mann som het Blakk. Han hadde en trefot og ble kjørt med hest og kjerre fra Jøstølen. Han kom alltid på en onsdag, og når han skulle fraktes opp i gruva, måtte to mann gå og støtte vogna for at mannen ikke skulle ramle av. Han var der for å inspisere. Det var i Helena gruve malmen ble utvunnet i 1916-18. Likeså var det i 1937-38. De andre gruvene har ikke vært tømt siden på 1700-tallet. Helena gruve ble tømt flere ganger i ulike sammenhenger.

I 1929 var jeg med og arbeidet vei opp til gruva. Vi begynte oppe ved gruva og brukte slagget etter gruvedriften på 1700-tallet. Det var jeg, Ole Ødegård og Magnus Rokstad som laget veien, mens far min Magnus og Albert ”Rabba” (Albert Ødegård fra garden Rabben, red. anm.) hadde på grus. Da veien var ferdig, begynte vi å ”sjeide” eller grovsortere malmen. Malmen skulle ikke være over 300 millimeter, men noe av den var nok en del større. Det ligger i dag igjen en liten haug med malm som er ferdig sjeidet.

Trond Trondsen kom gjerne på høsten etter at poteten var tatt opp. For da visste han at mennene var ledige og kunne være med og tømme gruva. Da holdt vi på helt til alle hadde fått influensa. Om dagene gikk vi hjem og spiste middag. Det var vanligvis spekesild eller saltfisk. Derfor måtte vi bære med oss vatn opp i gruva når vi skulle arbeide, for vatnet som var der oppe, var så fullt av jern at det var giftig.

Når vi skulle få malmen opp av gruva, hadde vi to stokker stående nede i gruva som vi dro den opp på. Det ble aldri fraktet bort noe malm etter gruvedriften på 1900-tallet. Far reiste inn til byen for å hente en lekter til å frakte den bort. Men det likte ikke Trondsen, så det ble det ikke noe av. Malmen som ble utvunnet i 1937-38, ble aldri fraktet bort og ligger igjen oppe ved gruva.

Når de skulle utvinne malmen, boret de først et hull ved å slå et bor ned i berget med slegge. Deretter hadde vi i sprengstoff og fyrte av.

Driften i 1937-38 var jeg lite med på, egentlig var jeg bare med på å lage veien. I 1937-38 var jeg i Sørishavet om bord i en tankbåt for å hente hvalolje.

Når det gjelder lønn, var det de som var familisert som fikk mest. De andre måtte nøye seg med mindre. Jeg spurte John Eriksen en gang om ikke han kunne snakke med Trondsen og spørre om jeg kunne få litt lønn. Trondsen trodde det var Jorulf på Elvegard som spurte og kom ut med 50 kroner. Det var mye penger på den tiden. Men jeg fikk ikke pengene. Trondsen mente visst at jeg kunne være med og arbeide uten lønn. Men det nektet jeg på, så jeg fikk da nok til et par sko til 22,50 kr, som jeg kjøpte på Straumen.

Trondsen brukte å dra hjem til byen hver fredag, og én dag da han stod og ventet på dampbåten på Innsmøla, kom han i tale med Ludvig Soleim. Ludvig spurte da så: ”De skipa vel malm utpå Skjølberga?” Trondsen svarte: ”Nei, det nøtte itt nå no lenger. Dæm bærre torpedere.” Da tenkte han nok på den første verdenskrig som da var i full gang.

Trondsen og far min loddet opp leia fra Straumen til Skjølbergsvågen, men det var for grunt for malmbåter å komme seg opp. Men én gang skulle det bli drift, sa Trondsen. Da skulle han lage taubane til ”Skorpå” og skipe malmen derifra.

Kilder

  • Jon Birger Østby: Kobbertøy forteller bergverkshistorie. Artikkel i By og bygd nr. 28 1981
  • Atle Døssland: Med lengt mot havet. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal 1 1671-1835
  • Trygve Mikalsen, Bergvesenet: Rapport nr. BV 155 1983
  • Artikler i Aftenposten 1889
  • Artikkel i Romsdalsposten 1970
  • Artikkel i Tidens Krav 2008
  • Nettsiden www.moldeglimt.no
  • Kristian Opstad: Øyfolket ved storhavet 1964
  • Smøla bygdebok II 1983
  • Notater fra Karle Gjernes
  • Særoppgaver av Asbjørn Skjølberg og Erlend Rangnes
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kjeldearkiv:Smølens_Kobbervært_og_gruvedrift_på_Smøla&oldid=1269677»