Knivstikkerbygda

Knivstikkerbygda er en av mellomkrigstidas betegnelser på Lørenskog. Utenfor bygda fikk Lørenskog rykte på seg for å være et urolig sted der kniven satt løst, og dette ryktet fortsatte å gå også etter krigen. At Lørenskog var ei «knivstikkerbygd», må karakteriseres som en myte – det var ikke annerledes her enn i andre bygder. Som andre steder kunne det riktignok forekomme slagsmål og dramatiske hendelser, for eksempel på dansefestene på lokalene i bygda, men som regel var det snakk om nevekamp, og kniv ble sjelden brukt. I etterkant av et tragisk dødsfall i tilknytning til en dansefest vinteren 1937, uttalte lensmannen at det ikke hadde vært behov for en eneste arrestasjon ved noen av Lørenskogs fem forsamlingslokaler siden høsten året før. Inspeksjoner ved festene viste derimot at alt var i mønsterverdig orden.

Det sterkeste uttrykket for myten om Lørenskog som et nærmest lovløst sted, er trolig den humoristisk anlagte revyvisa «Oppå Lørenskog», skrevet av revyforfatteren Bias Bernhoft (1902–1986) i begynnelsen av 1930-åra. Visa (se tekst nedenfor) ble, naturlig nok, ikke godt mottatt i Lørenskog. Men at Lørenskog faktisk hadde et dårlig rykte i 1930-åra, mer eller mindre ufortjent, går fram av Lørenskog velforeningers fellesutvalgs tiårsberetning fra 1944. I beretningen hevdes det at Lørenskog i 1930-åra ble oversvømt av tatere og farende (Taterbygda var et annet av «utsidas» navn på Lørenskog), og at kommunen hadde fått et dårlig rykte på grunn av «stadige tumulter» blant disse innbyggerne. Det bemerkes også at Lørenskogdagene i 1937 fikk positiv avisomtale, og at dette var et pluss for bygda «sett på bakgrunn av det dårlige rykte Lørenskog da hadde».

I lokalavisa Lørenskog Vel, som kom ut første gang i 1936, var det til å begynne med flere innlegg som påtalte hvordan visse aviser skapte et vrengebilde av Lørenskog. Under overskriften «Lørenskogs renomé» står det i nr. 4/1937: «Men når avisene gir det utseende av at det er verre i Lørenskog enn andre steder, så ber vi de ærede skribenter om å undersøke forholdene ved å ta sig en tur på stedet. Og vi våger å påstå at de skal få et annet syn enn det de har.»

Oppå Lørenskog (Bias Bernhoft)

Den merkeligste flekken i vårt kjære, gamle land

Det er Lørenskog – ja, det er Lørenskog

For er det noe gæli og no’ mudder noen stann

Det skjer på Lørenskog, ja, på Lørenskog

Er det noen som har smugla, er det mord og ildebrann

Eller er det noen som har tatt og slått i hjel en mann

Det skjer på Lørenskog, ja, på Lørenskog

Det er alltid noe gæli oppå Lørenskog

Og presten står og dundrer i mot synd og skam og last

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Og to-tre dager etter, gitt, så blir’n sjæl satt fast

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Når en bankkasserer stikker a’ med kassa blir det vell

Men pol’tisjefen sier: - Å, vi finner’n vel igjen

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

For er’n noen stann så er’n på Lørenskog

Når herredsstyret samles så blir alle dører stengt

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Og fire mann blir slått i hjel og ordfører’n blir hengt

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Og lensmann tenker: - Detta kan jeg ikke greie sjæl

Han kjøper seg en «krydra», også drekker’n seg i hjæl

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Det er alltid noe gæli oppå Lørenskog

En dag det var som aller verst dro pol’timester Søhr

Opp te’ Lørenskog, opp te’ Lørenskog

Han gikk omkring og snuste sånn som pol’ti gjerne gjør

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Med huet under armen og med armen tråkla inn

Blei’n dagen etter frakta, gitt, på legevakta inn

I fra Lørenskog, i fra Lørenskog

Nei, Søhr han reiser aldri mer te’ Lørenskog

Og Frelsesarme’n samla seg og dro av sted en dag

Opp te’ Lørenskog, opp te’ Lørenskog

De stelte seg i possisjon og sang: - Halleluja!

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Men jammen blei det rødda opp i hele frelsens hær

Da gutta dro på skauen med ei slumresøster hver

Oppå Lørenskog, oppå Lørenskog

Det er alltid noe gæli oppå Lørenskog

Trykt med tillatelse fra Bernhofts familie.