Mineulykka i Karasjok
Mineulykka i Karasjok inntraff den 1. mai 1945, da ei mine gikk av under en øvelse ved hotellet i Karasjok. Atten mann døde momentant, og ti ble såra. Av disse døde ytterligere fire i løpet av kort tid. Ulykka skyldtes ukyndig omgang med tennere for miner, noe som førte til at en tenner for personellminer ble montert i en stridsvognmine. Da en person skulle stå på den for å vise at stridsvognminer ikke utløses av et menneskes vekt, gikk mina av. Det er reist et minnesmerke ved Karasjok gamle kirke.
Det finnes to minnesmerker. Hovedminnesmerket med de falnes navn står ved Karasjok gamle kirkested, mens et mindre minnesmerke med navn på og takk til de som hjalp de såra etter ulykka står ved selve ulykkesstedet på hotellbakken. En rekke av de omkomne er også oppført på minnesmerker på sine hjemsteder.
Bakgrunn
Da polititroppene i 1945 ble sendt inn i Finnmark var en av deres viktigste oppgaver å rydde miner og andre eksplosiver. Tyskerne hadde lagt ut omkring 7000 sjøminer og 90 :000 landminer i fylket. Finnmark lå i ruiner etter den tyske nedbrenninga høsten 1944, og det var viktig å få rydda området slik at folk kunne komme tilbake så fort krigen var over.
I forbindelse med dette arbeidet måtte soldatene få trening i minerydding, og det ble arrangert øvelser der de ble kjent med materiellet de kunne støte på.
Ulykka
Det var en tropp fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II som skulle ha øvelse i Karasjok. Under ledelse av kaptein Olav Tøndevold hadde de reist fra Kirkenes til Karasjok for å rydde miner langs den rundt fem mil lange strekningen til Skoganvarre. Det var 32 mann fra kompaniet som var oppstilt rundt sersjanten som skulle lede øvelsen.
En stridsvognmine av den typen som ble brukt skal tåle et trykk på mellom 230 og 250 kilo. Det vil si at dersom en voksen mann tråkker på den, vil den ikke gå av. Et poeng med øvelsen var at man ikke alltid kunne stole på dette. Instruktøren skrudde ut tenneren for stridsvogn, og erstatta den med en annen tenner. Det var ingenting igjen av denne etter eksplosjonen, men det må ha dreid seg om en tenner for personellminer. De to typene tenner var svært like, men var merka på forskjellig måte.
Av uklare grunner ble en soldat beordra til å tråkke på mina. Man må gå ut fra at instruktøren trodde han hadde skrudd inn en stridsvogntenner, men det framstår allikevel som en svært unødig risiko, spesielt med tanke på at formålet var å vise at også stridsvogntennere kan gå av dersom det er feil på dem, eller at ei stridsvognmine kan gå av dersom det er satt inn en personelltenner. Sistnevnte tåler bare omkring 30 kilo trykk, hvilket vil si at selv om en voksen man ikke legger all sin vekt på den vil den gå av.
En rimelig forklaring på at han fikk en mann til å tråkke på mina er at han ikke var klar over at det var fenghette i mina. Ei fungerende mine består av tre hoveddeler som er plasser i mina: Tenner, fenghette og sprengladning. Dersom en av disse mangler skal ikke mina kunne gå av. Dersom man er helt sikker på at mina mangler fenghette – og den bør også være uten sprengladning for sikkerhets skyld – kan man under en øvelse tråkke på tenneren for å se hvordan den fungerer. Tenneren vil da gi fra seg et hørbart klikk når den forsøker å utløse den manglende fenghetta. I et slikt scenario kan man forestille seg at instruktøren var klar over at det var en personnelltenner han satte inn, og at formålet var å vise at tyskerne noen ganger gjorde dette, enten som en felle for mineryddere, fordi de hadde gjort feil eller fordi de ikke hadde rett tenner tilgjengelig.
Da instruktøren var en av de omkomne, og ingen av de overlevende kjente til hva han hadde tenkt, vet vi ikke hvorfor han gjennomførte øvelsen uten å ha forsikra seg om at det var en desarmert mine som ble brukt. Normalt vil man i slike tilfeller bruke en øvelsesmine som garantert er uten fenghette og sprengladning.
Ladningen i stridsvognmina var på hele 8,5 kilo TNT; en slik mine var laget for å sette pansrede kjøretøy ut av spill, og trengte derfor en voldsom sprengkraft. En slik eksplosjon fører til at skarpe metalldeler slynges gjennom lufta, en trykkbølge som er dødelig på kort avstand og enorm varmeutvikling tett på mina.
Følgene av ulykka
Som nevnt døde atten mann momentant, og ti ble såra. Av de såra døde fire til i løpet av de neste dagene.
De som var såra ble brakt til Karasjok kirke, som var den eneste gjenværende bygningen etter tyskernes nedbrenning. Kirurg Carl Boye Semb og sykepleier Ella Krogh ble tilkalt fra Stockholm, og måtte slippes i fallskjerm over kirka, etter et lynkurs på bare et par minutter. Lege Hjalmar Wergeland var i Karasjok da ulykka skjedde, og leda behandling fram til kirurgen ankom.
Skipet i kirka ble innreda som sykestue. Man måtte se bort fra all fintfølelse omkring hellige gjenstander, så døpefonten ble brukt som vaskefat og alteret som medisinskap. Etter tolv hektiske timer var de fleste som var såra stabilisert.
De falne
Tabellen er sortert etter etternavn, men kan sorteres etter andre kriterier ved å trykke i overskriftsraden. For å komme tilbake til alfabetisk sortering på etternavn, last sida på nytt (F5).
Litteratur og kilder
- 2. verdenskrig : Øvelsen der absolutt alt gikk galt, Dagbladet. Publ. 2015-05-05, lest 2019-02-26.
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1949, bd. 1 Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1950, bd. 2 Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1950, bd. 3 Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1951, bd. 4 Digital versjon på Nettbiblioteket.