Mingevannet

Mingevannet er en innsjø som dannes av Glommas vestre løp der elven deler seg ved nordenden av Tunøya i den tidligere kommunen Tune, nord for Sarpsborg, med en liten del helt nord som hører til Skiptvet kommune. Innsjøen ligger 25 meter over havet og er på 4 km². Det strekker seg fra Furuholmen i Varteig i nord til Trøsken bru (fylkesvei 114) i syd. Trøsken bru ligger på grensen mellom Mingevannet og Vestvannet, og Mingevannet er en av lokalitetene der gjørs finnes.

Mingevannet sett fra Trøsken (mot nordøst).

Foto: Siri Johannessen (4. april 2010).

Fra høyre Astrid Bø, broren Arve Bø, Elsa Eriksen og Karen Sundås. Elsa Eriksen og Arve Bø giftet seg i 1946.

Foto: Reidar Sundås / Varteig Historielags fotosamling (sommeren 1943 eller 1944).

Vestvannet sett fra Trøsken (mot sydøst).

Foto: Siri Johannessen (4. april 2010.).

Trøsken bru går fra Trøsken, en terskel som ofte stengte gjennomstrømningen mellom vannene helt i deler av året, over til Tunøya. Før vassdragsreguleringen ble iverksatt kunne vannføringen variere kraftig. Det var ikke uvanlig at vannstanden i Vestvannet var mye lavere enn i Mingevannet, og den sydlige delen kunne være praktisk talt tørrlagt – med unntak av noen små bekker midt i området der vannet pleide ligge. I periodene der Vestvannet var tørrlagt gikk en på elvebunnen, eller «leræne» som det het lokalt.

Fra slutten av 1800-tallet til Trøsken bru stod ferdig i 1912 ble kryssingen av vannet løst med en ferge drevet av Hans Petter Stang på Stang. Fergen krysset Mingevannet fra evjen ved Stang til et sted nordøst for Trøsken bru. Den krevde to roere og var omtrent tre meter bred og firkantet, av en type som ble kalt «lørje». Den kunne ferge tre hester med vogn samtidig.

Grunnen til at den gikk nord for terskelen var at den gamle veien som passerte gårdene Minge, Sætre, Hassellia og Stang endte akkurat ved Stang-evja. Det var også dit bøndene fra Agnalt dro når de ikke kunne bruke veien som lå rett vest for Trøsken. Om en skulle ta veien forbi Elverhøy var veien så bratt at hestene ikke klarte å trekke lass av betydning opp åsen, dermed ble det til at de brukte veien gjennom Lønjedalen til evjen ved Stang. I tillegg til dette var strømforholdene slik at dette var det beste alternativet. Det hendte at fergen ble tatt av strømmen og trukket gjennom sundet, og da sa folk at den ble «trøska». Noe annet som kunne skje var at dyr hoppet av fergen i ren forskrekkelse når strømmen ble stri.

Vinterveien

Før Trøsken bru ble bygd har trolig beboerne langs vannet fra eldgammel tid av brukt isen som vintervei. Det sies at Trøsken som regel var tørr om vinteren, som en demning, ble ikke isen svekket av strøm i noen av vannene. Ansvaret for å merke trygg rute med grankvister falt på bøndene som hadde hver sine roder langs vannet. Hvis de hadde feilmerket så reisende kom ut på usikker is ventet straff. Reidar Stang forteller i Tuneruners vårnummer i 2006 at «et av de farligste stedene var isen over Nora rett ned for Åleskjær, på grensa mellom Tune og Skiptvet. Her kunne isen plutselig gå opp, og hvis kjørekaren ikke var nøye nok med å se etter merke-kvistene i mørket, havnet hestefølget i vannet. Beboerne på land hjalp folk på trygg grunn, men hestene var som regel dømt til å drukne.»

Vinterveien fulgte Mingevannet sydover til den delte seg rett ved Hassellia, med en snarvei over Tunøya til nordenden av Tunevannet. Veien fulgte Utnedalen ned til Øtne og Sjøren etter at en kom seg i land ved Krumsdalen. Veien fra Mingevannet og opp til Krumsdalen var bratt og hard, så denne veien ble vel kanskje helst brukt når folk reiste nordover.

Utsnitt av håndtegnet kart fra ca 1800 som viser Mingevannet og området rundt. Minge ligger nord for vannet, i sydøst Tunøya og i sydvest-enden Trøsken bru.

Kilder

• Eliassen, Sven G. 1983: Tune 1800-1930, Tune : Tune kommune.
• snl.no: «Mingevannet» Besøkt 3. august 2016
• Stang, Reidar 2006: «Trøsken som knutepunkt» i TuneRuner 52, våren 2006.