lokalhistoriewiki.no

NS-biskopene

NS-biskopene er en vanlig betegnelse på biskopene i Den norske kirke som ble utnevnt av Nasjonal Samling under okkupasjonen 1940–1945. Utnevnelsene kom etter at kirkekampen i 1942 hadde blitt så tilspissa at de rettmessige biskopene la ned sine embeter. I kirkas bispelister er disse ikke med; de rettmessig utnevnte biskopene står med embetsperioder gjennom hele krigen.

Som med de NS-utnevnte prestene holdt folk seg stort sett unna; det var stort sett bare NS-medlemmer som gikk i kirka i disse årene. Mens prestene ofte var dårlig kvalifisert - blant annet helt ferske teologistudenter - hadde biskopene noe lenger fartstid før de ble utnevnt; om de ikke hadde tatt imot denne utnevnelsen kan det ikke utelukkes at noen av dem kunne blitt rettmessig utnevnt som biskop etter krigen. I stedet endte deres kirkelige karrierer med den tyske kapitulasjonen og rettsoppgjøret.

Bispedømmene

Det ble gjort noen endringer i strukturen på bispedømmene:

Biskopene

Tabellen er satt opp alfabetisk etter etternavn. Enkelte bispedømmer hadde flere utnevnelser, og det er mulig å sortere f.eks. etter bispedømme for å samle disse. Når det under stilling før utnevnelse står 'sokneprest til ...' viser dette til rettmessig utnevnelse som sokneprest. Det er også enkelte som var NS-biskop flere steder; for sorteringens skyld er de da oppført flere ganger.

Navn Født Død Bispedømme Erstatta (rettmessig biskop) Utnevnt Gikk av Stilling før utnevnelse NS-medlemskap Rettsoppgjøret Merknader
Peder Joakim Blessing Dahle 1877 1948 Bjørgvin Andreas Fleischer 1943-06 1945-05 Sokneprest til Ullern menighet, leda religiøse sender på radio 1941–1943. 1933–1945 4 1/2 år fengsel Døde under soning.
Lars Andreas Frøyland 1888 1970 Oslo Eivind Berggrav 1942-06 1945-05 Sokneprest til Grønland menighet. Ikke medlem 7 år tvangsarbeid
Sigurd Haga 1893 1987 Hamar Henrik Greve Hille 1943-09 1945-05 Sokneprest til Øvre Rendal. 1940–1945 8 års tvangsarbeid Også medlem av NS Kamporganisasjon og NS-ordfører i Øvre Rendal.
Hans Olaf Hagen 1885 1966 Oslo Eivind Berggrav 1942-02 1942-06 Sokneprest til Bekkelaget menighet. 1940–1945 7 års tvangsarbeid Også NS-biskop i Borg og Tunsberg.
Hans Olaf Hagen 1885 1966 Borg Ingen biskop 1942-06 1943-10 NS-biskop av Oslo. 1940–1945 7 års tvangsarbeid Også NS-biskop i Oslo og Tunsberg.
Hans Olaf Hagen 1885 1966 Tunsberg ingen biskop 1942-06 1945-05 NS-biskop av Oslo. 1940–1945 7 års tvangsarbeid Også NS-biskop i Oslo og Borg.
Georg Christian Falck-Hansen 1885 1958 Hamar Henrik Greve Hille 1942-02 1942-10 Sokneprest til Grue. 1940–1945 Sak frafalt pga. sykdom Også NS-biskop i Bjørgvin.
Georg Christian Falck-Hansen 1885 1959 Bjørgvin Andreas Fleischer 1942-10 1943-06 NS-biskop av Hamar. 1940–1945 Sak frafalt pga. sykdom Også NS-biskop i Hamar. Avsatt av NS juni 1943, ble prost i Grue.
Ole Johan Berntsen Kvasnes 1873 1953 Stavanger Gabriel Skagestad 1942-02 1945-05 Sokneprest til Høyland og prost på Jæren. Konst. NS-biskop februar 1942, ordinert desember 1943. Ikke medlem Sak frafalt pga. sykdom
Einar Lothe 1895 1962 Nidaros Johan Nicolai Støren 1942-02 1945-05 Sokneprest til Hadsel og prost i Vesterålen. 1940–1945 10 års fengsel.
Andreas Marius Olay 1887 1963 Borg Ingen biskop 1943-10 1945-05 Sokneprest til Rakkestad. 1933–1945 5 års tvangsarbeid Også medlem av NS Kamporganisasjon.
Jørgen Eriksen Sivertsen 1889 1970 Hålogaland Wollert Krohn-Hansen 1942-03 1945-05 Sokneprest til Hammerfest og prost samme sted. Konst. NS-biskop februar 1942, ordinert desember 1943. 1941–1945 7 års fengsel
Dagfinn Zwilgmeyer 1900 1979 Bjørgvin Andreas Fleischer 1942-03 1942-10 Sokneprest til Fana. 1940–1943 3 1/2 års fengsel Også NS-biskop i Hamar. Bror av Ludvig Daae Zwilgmeyer.
Dagfinn Zwilgmeyer 1900 1979 Hamar Henrik Greve Hille 1942-10 1943-08 NS-biskop av Bjørvin. 1940–1943 3 1/2 års fengsel Også NS-biskop i Bjørgvin. Gikk av i protest og meldte seg ut av NS. Bror av Ludvig Daae Zwilgmeyer.
Ludvig Daae Zwilgmeyer 1886 1969 Skien Ingen biskop 1942-06 1945-05 Sokneprest til Porsgrunn. 1933–1945 4 års tvangsarbeid Bror av Dagfinn Zwilgmeyer.

I tillegg må det nevnes at James Nicolai Maroni ble avsatt som biskop av Agder. Det ble ikke utnevnt ny biskop der; i stedet ble Skien bispedømme oppretta.

Jødespørsmålet

Den midlertidige kirkeledelse kom i november 1942 i et hyrdebrev med krass kritikk av Quisling-regimets behandling av jøder. Spørsmålet om hvordan NS-biskopene skulle stille seg til dette førte til en intern konflikt i bispekollegiet. Sigmund Feyling, som var ekspedisjonssjef i kirkedepartementet og spydspissen for nazifisering av kirka, hadde tidligere ikke markert seg som antisemitt. Men i den reviderte læreboka i kristendomskunnskap som han hadde ansvaret for hadde han fjerna en rekke referanser til jødedommen, og lagt inn hyllester av solkorset og Quisling. Han ville også endre bønner og salmer ved å rense ut alle referanser til jødisk tradisjon og historie.

Blant NS-biskopene var det Georg Christian Falck-Hansen som var den mest rabiate antisemitten. Han var svært opptatt av konspirasjonsteoriene omkring jøder, og mente at jødene planla å opprette et anti-kristelig verdensrike. I sine artikler brukte han sterkt krenkende ordelag. Han ga full støtte til deportasjonen av jødene, og omtalte da jøder som 'pestbasiller'.[1]

Ludvig Daae Zwilgmeyer var også negativ til jødene, og mente de var grunnleggende fiendtlige til nazismen og kristendommen. Samtidig var han noe mer tilbakeholden enn Falck-Hansen. Sistnevnte mente at man ikke kunne skille den ene jøde fra den andre; alle måtte interneres - om han visste at internering var en eufemisme for industrielt massedrap er usikkert. Zwilgmeyer støtta uttalelsen i Den midlertidige kirkeledelses hyrdebrev om at ingen kunne straffes for forbrytelser de ikke hadde gjort. Alt i alt støtta han regimets politikk overfor jøder, men han forsøkte altså å bremse opp litt når det gjaldt kvinner og barn.

Peder Blessing Dahle kom med antisemittiske uttalelser i et radioforedrag i februar 1943. I innslaget var han noe ambivalent; selv om han la vekt på raserenhet og at jødene hadde synda mot Guds lover, sa han også positive ting om jødenes samhold og gudfryktighet.

Lars Frøyland var på den annen side den som var mest kritisk til NS' jødepolitikk. Den 1. november 1942 kom han i en preken på radio med tydelige uttalelser, som normalt ville ha blitt stoppa av sensuren. Han nevner ikke jødene eksplisitt, men det er ingen tvil om at det er dem hans sikter til i sin kritikk av at alle skjæres over en kam og at uskyldige straffes. Prekenen kom noen dager før Den midlertidige kirkeledelses hyrdebrev, og var til dels sammenfallende med dette. Den 26. november 1942, da de første jødene ble deportert, erklærte han seg enig i grunnsynet i hyrdebrevet, men mente det var noe ensidig. Han viste en viss forståelse for at tyskerne var jødefiendtlige, men mente at slikt ikke var aktuelt i Norge.

Dagfinn Zwilgmeyer tok også flere ganger avstand fra NS-regimets politikk. Da han fikk beskjed fra Feyling om at han måtte rense ut alle jødiske referanser i salmeboka han arbeida med, nekta han å gjøre dette. I august 1943 trakk han seg som biskop og meldte seg ut av partiet.

Einar Lothe advarte i en artikkel mot rasisme. Han nevner ikke antisemittisme spesifikt, men det er tydelig at dette er hovedsaken i artikkelen. Det er ikke kjent noen antisemittiske uttalelser fra Lothe.

Rettsoppgjøret

I tabellen over er det gjengitt hvilken straff de enkelte fikk under rettsoppgjøret etter krigen. I tillegg til fengsel eller tvangsarbeid fikk de også 10 års tap av borgerrettigheter. Jørgen Eriksen Sivertsen var den første som ble dømt, allerede i september 1945. Han fikk da rettighetstap i 20 år, men det ser ut til at dette ble redusert til 10 år på linje med de andre noe senere.

Den som fikk mildest straff var Dagfinn Zwilgmeyer. Bakgrunnen for den relativt milde behandlinga var at han i august 1943 trakk seg som biskop i protest mot Nasjonal Samlings politikk, og samtidig meldte seg ut av partiet.

Forskjellene i straffenivå mellom de andre skyldes først og fremst hvor mye iver de la i tjenesten. Særlig virka det skjerpende dersom de hadde angitt prester som ikke fulgte partiets linje, eller dersom de hadde drevet med indoktrinering av ungdom. Einar Lothes høye straff sammenlikna med de andre skyldes flere ting. Som NS-biskop av Nidaros fungerte han som preses, og fikk i oppdrag å ordinere de andre. Han hadde også gjentatte ganger oppfordra folk til å melde seg inn i NS, og han var involvert i striden omkring domprost Arne Fjellbu. Det var Quislings avsettelse av Fjellbu som var dråpen som fikk begeret til å renne over for de rettmessige biskopene slik at de la ned sine embeter. Til hans forsvar var det at han hadde advart mot rasisme og vært negativ til jødeforfølgelsen.

Referanser

  1. ↑ Thorsdal 2017: 130.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=NS-biskopene&oldid=1734747»