Norske rom og menneskerettighetene

Norske rom og menneskerettighetene

Grunnlaget for at norske rom fikk status som nasjonal minoritet i 1999, hviler på Europarådets rammekonvensjon og FNs menneskerettighetserklæring. Norske myndigheter står overfor en betydelig utfordring når det gjelder å bevare språk, kultur og identitet hos et tidligere uønsket og forfulgt folk. Dette reiser spørsmål om hva som gir næring til, den forståelseshorisont vi ønsker i den uendelige samtalen som vi er.

Migrasjon og definisjoner

Sigøynere er betegnelsen på et omvandrende folk som trolig stammer fra India. Betegnelsen har europeerne og majoritetsbefolkningen gitt dem; og vi bruker den også her som en generell betegnelse. De som i dag kalles rom eller sigøynere er i virkeligheten en rekke forskjellige folk, stammer og klaner med mange fellestrekk. I Norge har betegnelsen sigøynere ofte vært sammenblandet med betegnelsen tatere, også kalt romanifolket eller de reisende, som snakker et nordisk indoarisk språk, romani. Taterne har sannsynligvis også India som opphav. Begge grupper begynte av usikre grunner å migrere inn i de europeiske områdene på 1200- eller 1300-tallet. Den befolkningen som i dag kaller seg tatere kom til Norge, som den første innvandringen, omkring år 1500. Sigøynerne kom, som del av en ny migrasjonsbølge, til Christiania, i dag Oslo, mot slutten av 1860- årene. Det var en liten gruppe som kalte seg selv for rom, og som i forbindelse med opphevelsen av livegenskapet og slaveriet hadde brutt opp fra Valakia, nå Romania. Rom betyr menneske på deres språk romanés, som kan betegnes som et moderne indisk språk, på linje med hindi og urdu.

De norske rom i dag tilhører også vlach-rom og snakker romanés, og består av cirka 500 personer med norsk statsborgerskap. De er etterkommere etter fem familier som alle hadde tilhørighet i Norge før krigen. De bor stort sett i Oslo-området, reiser i sommerhalvåret og er kulturelt og sosialt en del av vlach-rom i Vest-Europa. De er organisert på storfamilienivå. På grunn av rom som kommer fra andre geografiske områder, utgjør de norske rom bare en del av den rombefolkningen som befinner seg i landet.

Nasjonal minoritet

Norge har i tillegg til samene flere folkegrupper som har århundrelang tilknytning til landet. Disse folkegruppene har bidratt til å forme den kulturarven vi har i Norge, og vi kaller dem nasjonale minoriteter. Vi har fem nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere.

Vern av minoriteter er en viktig del av Menneskerettighetene og bygger på prinsippene om likebehandling og ikke-diskriminering. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter forsikrer dette. I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27.

Konvensjonen er innarbeidet i det norske lovverket ved menneskerettsloven av 1999. Denne loven går foran bestemmelser i annen nasjonal lovgivning. Norge har dessuten ratifisert to internasjonale avtaler som er sentrale når det gjelder rettighetene til de nasjonale minoritetene. Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999.

Minoritetsspråkpakten

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) framhever at minoritetsspråk bidrar til å opprettholde og utvikle Europas tradisjoner og kulturelle rikdom. Minoritetsspråkpakten pålegger statene å iverksette tiltak for å beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og legge forholdene til rette for undervisning og læring. Norge ratifiserte avtalen i 1993, og den trådte i kraft i 1998. Samisk, kvensk, romanes (roms språk) og romani (romanifolket/taternes språk) er anerkjent som minoritetsspråk i Norge, og er derfor beskyttet av bestemmelsene i pakten. Minoritetsspråkpakten omfatter ikke dialekter i offisielle språk i en stat eller av innvandrerspråk.

Rammekonvensjon

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet. Norge ratifiserte avtalen i 1999. Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, artikkel 5.1.

Det er i prinsippet opp til medlemslandene i Europarådet å definere hvilke grupper som skal få status som nasjonal minoritet. Det er likevel bred enighet om at en nasjonal minoritet skal ha optimal eller langvarig tilknytning til det aktuelle landet. Noen land har avgitt erklæringer til Europarådet om hvilke grupper de anser som ikke nasjonale minoriteter. Norge har valgt ikke å avgi en slik erklæring, men det vil være opp til aktuelle grupper eller personer selv å bestemme om de ønsker å ha status som nasjonal minoritet.

Norge viser likevel til et kriterium om at en nasjonal minoritet må ha mer enn hundre års tilknytning til et land for å kunne gjøre krav på status som nasjonal minoritet. Foruten jøder, kvener/norskfinner, rom, skogfinner, romanifolk/tatere, oppfyller også samene kravene for å kunne regnes som en nasjonal minoritet. Samene er imidlertid sikret ved et sterkere vern som urfolk gjennom ILO-konvensjon nr. 169. Sametinget har derfor på vegne av samene valgt ikke å gjøre krav på status som nasjonal minoritet.

Beklagelse

På den internasjonale dagen for rom 8. april 2015 kom statsminister Erna Solberg på vegne av den norske stat med en offisiell beklagelse overfor norske rom: for den rasistiske eksluderingspolitikken som ble ført i tiårene før og etter andre verdenskrig, og de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust. Norske rom fikk etter dette løfte om en kollektiv økonomisk erstatning som skulle gis i form av et kulturhus. Gjennom det kommende kulturhuset og bedre samordning rom imellom, er norske rom i ferd med å etablere institusjoner for ivareta gruppens behov og bli en tydelig samfunnsaktør.

Statsministeren åpnet for å granske myndighetene også i dag. Kontinuiteten i fordommer er åpenbar.

Kilder

Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:

Brustad, Jan A.S., Lien, Lars, Rosvoll, Maria, Vogt, Carl Emil. Et uønsket folk. Utviklingen av en “Sigøynerpolitikk” og utryddelsen av norske rom 1915 – 1956. Oslo 2017.
Rødsten, Sigurd. «Rom i arkivet», Kirke og kultur nr. 3/2013.
Stfh., St.prp. nr. 80, 1997 – 98.
Stfh., St.meld. nr. 37, 1972 – 73.
Stfh., St.meld. nr. 21, 1999 – 2000.
Stfh., St.meld. nr. 15, 2000 – 2001.