lokalhistoriewiki.no

Peder Laugesen Ravn

Peder Laugesen Ravn[1] var lagmann i Stavanger fra 1620 til 1634 og i Bergen fra 1634 til 1641. Han ble avsatt etter konflikt med innbyggere i Bergen - Ravn var en stridbar mann - og døde en gang mellom 1641 og 1650.

Embetskarriere

Ravn var sorenskriver i Hedmark og Østerdalen 1608–1612.[2] Han bodde på Dælin i Stange i 1611.[3] Peder Ravn er nevnt som borger og byskriver i Oslo i 1612.[4] Han ble utnevnt til riksskriver i Oslo den 10. juni 1614.[5] Utnevnelsen som lagmann i Stavanger fulgte så i 1620.

Peder Ravn fikk den 11. januar 1620 løfte på lagmannsembetet i Stavanger når Povel Leth sluttet.[6] Han skulle overta lagmannsembetet når forrige lagmann avstod det til ham på grunn av hans høye alderdom og svakhets skyld «baade paa Øine og Hørelse». Tilsettingsbrevet er datert 7. oktober 1620.[7] Ravn møtte første gang på rådstuen i Stavanger den 13. januar 1621 og opplyste da at «fordum» lagmann Povel Leth hadde levert ham lovboken «som af kgl.maj. er tilskikket lagstolen».[8]

Bestallingsbrevet til Bergen er datert 12. januar 1634. Dagen etter ble det gitt brev om at Ravn og Hans Mikkelsen skulle skifte lagstol slik at Mikkelsen fikk Stavanger og Ravn fikk Bergen.[9]

Lagmann

Peder Ravn synes å ha vært en nidkjær og selvbevisst dommer. De fleste trolldomsprosessene som ble ført i Stavanger og som endte med dødsdom og henrettelse, fant sted i hans tid.[10] Det er ikke bevart lagtingsprotokoller fra Ravns hånd. Men det finnes sammenhengende rådstueprotokoller fra 1617. Også tingbøkene fra sorenskriveriene er bevart, så den rettslige utviklingen i Stavanger by og len kan følges i stor detalj.

Peder Ravn var involvert i årelange tvistigheter med borgerskapet og byrådet i Stavanger. Mange tvister var preget av grovt munnhuggeri. Ravn synes ikke å ha lagt fingrene imellom i sine uttalelser verken om borgermester, byrådet eller byborgerne. En slik opptreden fra lagmannens side var helt uhørt. I 1627 opptok partene skussmål hos byens tingallmue. Dette var i datiden en vanlig måte for å styrke sin troverdighet på. Byrådet fikk godt skussmål og ros i tillegg, mens lagmannen fikk et slett og dårlig skussmål på tinget. Tvisten ble ikke pådømt i byen. Borgerne sendte den til kongen for pådømmelse. Ved en anledning hadde Ravn sagt at «borgermester Søren Jensens ”røff” og hans munn aktet han lige meget».[11] Lensherren Henrik Bille tok byrådets parti i konfliktene og beklaget seg over lagmannen til stattholderen, Jens Juel. Bille avsatte lagmannen en kort periode, men lagmannen vant frem med sin sak ved herredagen og fortsatte i embetet.[12]

I 1622 fikk Jens Juel i oppdrag å tilsette en «Dannemand» som dommer i stedet for Ravn som ikke selv kunne dømme i en sak mellom seg selv og borger i Oslo, Laurits Mikkelsen.[13]

Ved kongebrev dat. København 24. juni 1623 fikk lensherrene Knut Gyldenstjerne og Henrik Bille ordre om å behandle en sak der lagmannen hadde dømt bonden Ole Karlsen fra sin gård på Jæren.[14]

Jens Juel og Jens Bjelke ble ved brev 30. juli 1624 oppnevnt til å behandle en sak mellom Ravn, fogden i Ryfylke Anders Hansen og byfogd Torn Sørensen.[15] På et ting i Karmsund hadde Ravn skjelt ut Hansen og angrepet ham i «en fremmed Sag». Torn Sørensen hadde blandet seg inn i saken.[16]

I 1625 ble lagmann Hans Glad i Bergen pålagt å dømme i rettstvister mellom Ravn og byrådet og mellom Ravn og sorenskriver Peder Nilsen på Jæren.[17]

Høsten 1628 fikk Jørgen Brochenhuus, Oluf Parsberg og Hans Glad befaling om å behandle tvister mellom Peder Ravn og borgermester og råd i Stavanger. Ravn kunne inntil videre bli i sin bestilling.[18]

Den 1. november 1629 ble Christopher Urne og Jens Bjelke befalt å konstituere en lagmann i Stavanger mens sakene mot Peder Ravn ble behandlet på herredagen. Lensherren i Stavanger hadde beklaget seg over «den sælsomme og usedvanlige Proces .... Lagmanden i Stavanger, sig Tid efter anden foretager, og at Landet fast med hannem graveres».[19]

Det ble oppnevnt en kommisjon til å dømme i saker der Ravn skulle ha avsagt urette dommer i forhold til borgerskapets privilegier. Kommisjonen var sammensatt av lensherrer og lagmenn; Oluf Parsberg på Bergenhus, Jørgen Brochenhuus på Halsnøy og Hans Glad, lagmann i Bergen. Ravn lot lese meddelelsen om oppnevnelsen av denne kommisjonen for rådstueretten 11. november 1628.[20] Kommissærenes dom lot han lese for rådstueretten 5. mai 1629.[21]

Herredagen behandlet flere saker mot Ravn på herredagen i Bergen i august 1631. Lagmannens domsavsigelser ble bare delvis omgjort av herredagen bortsett fra en sak der flere Lista-bønder ble frikjent for å ha handlet ulovlig med kjøp av korn. Ravn ble dømt til å betale 10 rd. i kost og tæring.

I 1630 ble Ravn og lagmann Hans Glad i Bergen oppnevnt til å behandle en eiendomstvist mellom Jørgen Brochenhuus og Bertil Lauritsen om retten til ødegården Årvik.[22]

I 1633 ble Peder Ravn beordret å dømme i en arvetvist der det forelå påstand om at lensherren skulle ha tilforhandlet seg omtvistet arvegods med urette.[23] Samme år var han dommer i trolldomssaken mot Anbjørg Olsdotter fra Bokn, som ble halshogd.[24]

I 1634 ble Ravn trukket inn i en trolldomssak. Adlaug Eriksdotter hadde blitt anklaget for trolldom, og fortalte at hun hadde hatt kontakt med flere kjente personer i Stavanger. Blant dem var Peder Ravn, som hun hadde gitt kjerringråd som skulle gjøre ham til en bedre taler i retten. Hun hadde også overlevert et gullstykke på størrelse med en ert, som Ravns kone Karen skulle bite i som medisin mot sjøsyke.[25] Adlaug ble dømt til døden av byretten, med lagmannens godkjenning, den 28. august 1634.[26]

Den 25. mai 1634 fikk Ravn befaling om å dømme på nytt i en arvesak der Hr. Hans’ kvinne på Buksnes i Lofoten var arveberettiget etter Hr. Anders’ kvinne på Hinderå (Nedstrand). Dommen var uendelig og saken måtte pådømmes på nytt.[27]

I 1635 fikk lensherren Jens Bjelke befaling om å hjelpe Maren Hansdatter til rette. Hun var enke etter Søren Jensen Schrob, tidligere sokneprest til Lye prestegjeld. Hun beklaget seg blant annet over at hun ikke hadde fått penger etter et forlik hun hadde inngått med lagmann Peder Ravn. Sorenskriver i Ryfylke, Mikkel Lauritsen, ble oppnevnt som Maren Hansdatters «Formynder og Forsvar».[28]

I 1635 fikk Ravn befaling ved kongebrev å dømme i en sak dersom den ble stevnet av Ulrik Grip i England. Grip beklaget seg over at hans skip var ulovlig konfiskert noen år tidligere.[29]

I 1635 ble Ravn ved kongebrev via Palle Rosenkrantz beordret å skaffe til veie en originalkvittering på regnskapsdokumenter til fru Sophie Lindenow, Knut Gyldenstjernes enke. Han hadde bare fremsendt en «løs Copi».[30]

Den 5. november 1636 ble Palle Rosenkrantz og Peder Ravn beordret å fremskaffe alle nødvendige dokumenter som gjaldt saker om forrige byfogd Laurits Markvardsen. Dette var dokumenter han trengte når sakene hans skulle behandles av herredagen, se om sakene under forrige lagmann. Peder Ravn ble kritisert fordi han ikke har dømt i alle saker som Markvardsen har stevnet inn for ham.[31]

I 1640 ble Jens Bjelke, lensherre på Bergenhus, befalt å behandle en sak mellom Peder Ravn og flere borgere i Bergen. Det hadde oppstått tumult, og Ravn hadde under livsfare retirert til Bergenhus slott «udraabt for en sicario». Huset hans var blitt delvis ødelagt. Dette hendte «fjerde dag Efter den ulykkelig Ildebrand». Han skulle ha sagt noe om at han ville sørge for at resten av byen også brant, og ble så angrepet. Blant annet hadde ei skotsk kvinne stukket ham i brystet med kniv. Om det ble funnet ut at lagmannen var å bebreide, skulle det igangsettes vanlig prosess.[32] Ravn ble sittende i forvaring på Bergenhus flere uker. Det ble oppnevnt kommissærer som vurderte saken hans og frifant ham. Jens Bjelke skulle oppnevne flere fogder og sorenskrivere som skulle tildømme ham erstatning. Ravn fikk kongens beskjermelsesbrev og skulle beholde lagmannsembetet.[33]

I brev av 3. juli 1641 nevnes tre saker der Ravn som lagmann ikke var habil til å dømme. I stedet skulle sakene behandles av en kommisjon sammensatt av lagmennene Nils Hansen, Tomas Jensen og Peder Alfsen.[34]

Samme år ble Jens Bjelke befalt å tilholde Ravn å betale Maren, enke etter Anders Rasmussen i Odense, penger på hennes og hennes faderløse barns vegne som hun hadde rett å avkreve Ravn.[35]

Ved kongebrev av 5. juli 1641 fikk Ravn, som da omtales som «wohnhaftig udi vor Kjøbstad Bergen», oppreisning til å forfølge en voldsdom som var falt mot ham i Danmark uten at han hadde visst om dommen eller hatt anledning å anke den. Han fikk anledning å forfølge saken selv eller ved en fullmektig.[36]

Kommissærer

Ved kongebrev 24. februar 1636 ble Ravn, stiftsskriver i Nordhordland Anders Madsen (senere lagmann i Stavanger), Jens Mikkelsen, sorenskriver i Nordhordland, og Bertel Lauritsen Hørby, oppnevnt til å besiktige skoger i Bergenhus.[37]

I 1638 ble Ravn, lagmann Hans Mikkelsen i Stavanger, Jens Bjelke, Henrik Thott, Bertel Lauritsen Hørby og Børge Juel oppnevnt for å behandle de omfattende arveforholdene mellom Christopher Gjøe og den gamle Hr. Esge Bildes arvinger (bl.a. fru Sophia Krummedike).[38]

I 1639 hadde Ravn og medkommissærene Jens Bjelke, Børge Juel og Henrik Thott avgitt erklæring om stakitt eller traleverk ved enden av allmenningen i Bergen som kongen uttrykte seg fornøyd med som en løsning (ser ikke mer om disse saksforholdene).[39]

Lensoverlevering

Ved kongebrev 7. april 1634 ble Ravn og Jens Bjelke beordret å overlevere Stavanger len til Jørgen Brochenhuus etter Henrik Bilde og Halsnøy kloster til Erik Ottesen Orning.[40]

Eiendom

Ravn kjøpte i 1622 to grunner i Stavanger. En av dem lå på Grimsager.[41] Tomten på Grimsager, som tilhørte Stavanger domkapitel, overtok han av Povel Hansen, hospitalsforstander og senere rådmann.[42] I 1625 solgte Ravn sin bygård med «sjøhus, samt hans hauge paa Grimsager» til Tomas Cortsen Wegner for 592 rd., penger som han skyldte soknepresten Anders Kjellsen Tybo på Hinderå (Nedstrand) i Ryfylke.[43]

Den 20. september 1633 brøt det ut bybrann i Stavanger, og Peder Ravn mista det meste av sitt gods der.[44]

I 1636 fikk Ravn stadfestelse på et grunnebrev av 21. august 1635 på en øde sjøgrunn som lå ved «Communet bak slottet».[45] I 1639 ville Ravn bygge på sjøgrunnen. Lensherre Jens Bjelke fikk befaling om å ta saken opp med borgemester og råd og sørge for at Ravn fikk bygge på et sted ved allmenningen som var til minst mulig skade.[46]

I kongebrev av 8. juli 1641 fikk «forrige lagmann» Peder Ravn brev på Vatne prebende til sin død hvoretter det skulle overdras til lagmann i Stavanger Anders Madsen.[47] Vatne prebende var til vanlig benefisert lagstolen i Stavanger.

Økonomi

Povel Leth avstod lagmannsembetet til Peder Ravn. For at Leth ikke skulle tape alle embetsinntektene sine, ble det opprettet en kontrakt mellom dem.

Ravn var misfornøyd med kontrakten og stevnet den 17. januar 1622 Povel Leth inn for rådstueretten for å få avklart hvilke rettigheter som tilhørte lagstolen. Lensherrene Knut Gyldenstjerne og Henrik Bilde fikk ordre om å behandle tvistesakene mellom Ravn og Povel Leth. Leth døde kort tid etter dette.

Som riksskriver hadde Ravn vært forlent med gården Ekeberg i Oslo da den ble ledig etter borgermester i Oslo, Antonius Knutsen. Ekeberg ble overdratt til neste riksskriver Tomas Jensen. Tomas Jensen ble i 1623 utnevnt til lagmann i Skien. Riksskriveren var sekretær for den norske kansleren på Akershus.

I tillegg til de rettigheter som lå til lagstolen i Stavanger, fikk Ravn inntektene av prebendet Altar St. Crucis «Vikarie» i Hamar som var blitt ledig etter presten Torsten Sørensen.

Ravn klaget i 1625 over inntektsforholdene sine. Kansleren, Jens Juel, ble pålagt å hjelpe ham til rette. En av klagene gjaldt at han ikke fikk nygiftingstoll, en avgift som han mente tilkom lagmannen. Et annet klagepunkt gjaldt inntekten fra bygselbøndene på gården Tasta, som var lagt til lagmannsembetet, og et tredje at han ikke mente å få den friskyssen han mente å ha krav på når han var på tjenestereiser.

Familie

Ravn kan være sønn av Lauge Pedersen Ravn (ca. 1530–1610) på Vellinggård ved Vejle.

Peder Ravn var gift med Karen Hansdatter,[48] født ca. 1580, datter av Oslo-borger Hans Stampe (ca. 1560–ca. 1626), nevnt 1607–1624.[49] Vi kjenner ikke til noen barn. Karen Stampe var i live i 1634.[50]

Stampe hadde en annen datter som ble gift med kjøpmann Hans Nielssøn Griis. Griis er kjent for ei minnevise om bybrannen i Oslo i 1624. Forrige lagmann Povel Leth, som hadde vært rådmann i Oslo, hadde tidligere eid «Stampegaarden» i Oslo. Leth var gift med Else Hansdatter som kanskje var en tredje datter av Hans Stampe.

Peder Rafns visebog

Hos Nasjonalbiblioteket finnes ei bok som var i Peder Laugesen Ravns eie. Den er kjent som Peder Rafns visebog, og er en samling av 104 visetrykk fra perioden 1617 til 1634. På innsiden av permen står en håndskrevet dedikasjon til «Peder Raffnn Laugeszenn Bergen og gulletings Laugmand».[51] Den første visa i boka er tilegna Peder Ravn og hans kone Karen Hansdatter. Tittelbladet på denne mangler, men navnene deres dukker opp som et akrostikon, altså ved at det staves av første bokstav i hvert vers. Leser man disse initalene nedover står det «Peder Raven» og «Karen Hansdaatter», etterfulgt av «Amen».

En annen av visene i boka er svogeren Hans Nielssøn Griis sin vise om bybrannen i 1624. Vi finner også andre norske forfattere: Oluf Lauritssøn Nidarctander, Oluf Jonssøn Lind, Peder Rasmussøn og Peder Krabbe.

Referanser

  1. ↑ Ifølge Langes embetskalender i Riksarkivet skriver han seg Peder Raffn Laugssøn i et pergamentsbrev som finnes ved Bergen museum.
  2. ↑ Hans Eyvind Næss: For rett og rettferdighet i 400 år. Sorenskriverne i Norge 1591-1991, Justisdepartementet/Fabritius forlag 1991, s. 203.
  3. ↑ Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613, s. 244.
  4. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. IV, s. 473f.
  5. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. IV, s. 529.
  6. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 67.
  7. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 111f.
  8. ↑ Samlinger til Stavangers historie, bd. I, s. 64f.
  9. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 613f. Utnevnelsen av Ravn er nevnt hos Øystein Rian: Jens Juels stattholderskap 1618-1629, Oslo 1975, s. 230.
  10. ↑ Ola Aurenes: Mennesker og skjebner, Stavanger 1938, s. 70, 120.
  11. ↑ Sitert fra Samlinger til Stavangers historie, bd. III, s. 30.
  12. ↑ Tvisten er omtalt inngående hos Øystein Rian: Jens Juels stattholderskap, Oslo 1975, s. 228f.
  13. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 240.
  14. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 311.
  15. ↑ Øystein Rian: Jens Juels stattholderskap, Oslo 1975, s. 224.
  16. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 412.
  17. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. V, s. 482f.
  18. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 57.
  19. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 176.
  20. ↑ Samlinger til Stavangers historie, bd. III, s. 35.
  21. ↑ Samlinger til Stavangers historie, bd. III, s. 37.
  22. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 253.
  23. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 477.
  24. ↑ Mauland 1911: 33.
  25. ↑ Stavanger Amptes uførlige beskrivelse, s. 76.
  26. ↑ Samlinger til Stavangers historie. B I, s. 179.
  27. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 646f.
  28. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII 1635:1f.
  29. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 7.
  30. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 289.
  31. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 289.
  32. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 741f, se også N. Nicolaisen (utg.): Norske Magasin, bd. II, Christiania 1868, s. 205, 509ff, 535.
  33. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 763f.
  34. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VIII, s. 71f.
  35. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 15.
  36. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VIII, s. 74f.
  37. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 141f.
  38. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 456f.
  39. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 557.
  40. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VI, s. 642.
  41. ↑ Samlinger til Stavangers historie, bd. III, 17.
  42. ↑ Stavanger Domkapitels protokoll 1570–1630, Christiania 1906, s. 482.
  43. ↑ Samlinger til Stavangers historie, bd. III, s. 38.
  44. ↑ Elgvin 1956: 116.
  45. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 189ff der flere detaljer om tomten er oppgitt.
  46. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 564.
  47. ↑ Norske Rigs-Registranter, bd. VII, s. 557.
  48. ↑ Ifølge skjøte av 27. mars 1639 i Bergen museum. Se Tingbøker fra Ryfylke, bd. IV (1626-1629), Stavanger 1976, s. 160.
  49. ↑ Stampe er nevnt som lagrettemann på Oslo lagting i årene 1608–1616, de årene tingboken dekker, se Oslo lagtingsprotokoll nr. II-VII 1608–1616. Oppland lagtingsprotokoll nr. I 1611-1613.
  50. ↑ Stavanger Amptes uførlige beskrivelse, s. 76
  51. ↑ Tunold 1936: 1.

Litteratur og kilder


  Peder Laugesen Ravn er en del av prosjektet Fiat justitia! Lagmennene i Norge 1607–1797. Den er basert på materiale som ble innsamla da Hans Eyvind Næss skrev boka Fiat justitia! Lagmennene i Norge 1607–1797 (Riksarkivet 2014), og er lagt ut på Lokalhistoriewiki under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten.
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Peder_Laugesen_Ravn&oldid=1850126»