Peder stol


Peder stol feires 22. februar og er etter katolsk skikk til minne om at Peter ble kirkens overhode. Andre norske navn på dagen har vært Per varmestein og Per heitstein[1]. Fra denne dagen mente man mange steder at våren begynte - sjøisen kunne brytes opp rundt innefrosne skip, for nå vil det ikke fryse på igjen, telen gikk opp av jorda, og man var ferdig med den mørkeste tida.

St. Peder kasta varme steiner i vannet. Isen var utrygg etter Peder stol.

Joh. Th. Storaker forteller fra Mandal at

Dersom Nogen gaar på Isen efter 22. februar, og den brister, saa han falder i, er Ingen pligtigt til at hjælpe ham op. Da St.Peter den Dag kastede en varm Sten i Vandet, sagde man, at Vinteren da skulde have Ende. Før var det ogsaa en almindelig Mening, at de, som druknede ved at falde gjennem Isen efter den Dag, ikke fik kristen Jord, men bleve begravede udenfor Kirkegaarden.'[2]

tilsvarende refererer Peter Lunde tradisjon fra Søgne som sier at

Dei som bleiv i isen etter den dagen, fekk ikkje kyrkjeklokka til jordeferdi. Det var rekna jamngodt med sjølvdråp.[3].

Det var altså nå kommet så langt mot den varmere tida at folk som var så dumme å gå på den usikre isen ikke kunne vente seg hjelp, eller for den saks skyld en riktig kristen begravelse om de gikk gjennom - det var så godt som selvmord å gå på isen nå.

Peter stol har som nesten alle andre merkedager vært knyttet til værvarsling og tegn. Brynjulf Alver skriver for eksempel at om det smeltet fra taket så mye at ei høne kunne drikke seg utørst, så ville det bli et godt år. Han legger til at denne tradisjonen er kjent fra både germansk og slavisk område[4].

Fotnoter

  1. Alver 1981, side 122
  2. Alver 1981, side 123
  3. Lunde 1969, side 71
  4. Alver 1981, side 122

Kilder

  • Alver, Brynjulf 1981: Dag og merke, Universitetsforlaget.
  • Lunde, Peter 1969: Folkeminne frå Søgne, Norsk folkeminnelags skrifter nummer 103.