Sigfrid Hennekinson

Sigfrid Hennekinson O.P. (død 1358 eller 1359) var biskop av Stavanger fra 1351 til 1354, og biskop av Oslo fra 1354 til 1358. Han byttet i 1354 plass med Gyrd Aslason, som først var biskop i Oslo og så i Stavanger. Han ser ut til å ha vært av svensk avstamning. Faren kan ha vært en Hennekin fra Uppsala, mens morens navn er ukjent.

Hans kirkelige karriere ser ut til å ha startet i Uppsala, der han muligens var dekan i slutten av 1330-åra. I 1347 var han prest i Linköping, og dette året ble han utnevnt til pønitensiar ved kurien i Avignon. Han omtales der som «frater Sifrinus de ordine predicatorum», det vil si broder Sigfrid fra predikebrødrenes orden, dominikanerne. En stilling som pønitensiar forutsetter normalt en omfattende kirkerettslig utdannelse.

I 1351 ble han utnevnt til biskop av Stavanger. Arne Aslaksson hadde da blitt valgt til biskop etter Guttorm Pålsson, men døde under et opphold ved kurien. Sigfrid ser i forbindelse med utnevnelse og bispevielse ut til å ha vært hos pave Clemens VI i Avignon, hvor han fikk med seg et formaningsbrev. Byttet mellom Sigfrid og Gyrd skjedde på pavens befaling.

I 1353 reiste Sigfrid på pavens befaling til Riga i Latvia for å megle mellom stedets erkebiskop og Den tyske orden om overgivelse av byen fra ordenen til erkebiskopen. Han fikk også andre oppdrag på denne reisen. Slike oppdrag tyder på at han nøt god anseelse i Avignon etter tiden som pønitensiar.

Dokumenter fra hans tid som biskop forteller lite om annet enn økonomi, ved siden av noen vanlige biskoppelige sysler omkring skriftemål og annet. Han ble i ettertiden sett som en biskop som prioriterte pavestolens behov framfor bispedømmets, man han klarte også å styrke domkapittelet i Oslo. Berggrav omtaler ham ganske enkelt som «ikke en dyktig bisp». Det var utvilsom tette bånd mellom Sigfrid og pavestolen, tettere enn det som var vanlig for norske biskoper. Med tanke på økonomien er det viktig å merke seg at han satt som biskop i en periode hvor samfunnet og økonomien nærmest hadde kollapset totalt etter svartedauen i 1349, både i Norge og på kontinentet. Han kom også til et Oslo der både byen og domkirken delvis hadde brent ned, og det som var igjen av befolkningen slet med å stable seg på bena mentalt og økonomisk etter pestkatastrofen.

Sigfrid deltok i kraft av sitt bispeembete i riksrådet, uten å ha gjort seg spesielt bemerket der.

Det er uklart når han døde. I juli 1358 omtales han som levende, og i mars året etter er en person fullmektig for ham i Avignon. I oktober 1359 ble etterfølgeren utnevnt av paven. Med tanke på datidens sene kommunikasjon kan man ikke vite om han døde i 1358 eller 1359.

Kilder

• Katolske biskoper i Norge før reformasjonen på Den katolske kirkes hjemmeside
• Sigfrid Hennkinson i Norsk biografisk leksikon
• Berggrav, Eivind: «Oslos bisperekke» i Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget 1974

Forgjenger:  Guttorm Pålsson	Biskop av Stavanger (1351–1354)	Etterfølger:  Gyrd Aslason
Forgjenger:  Gyrd Aslason	Biskop av Oslo (1354–1358)	Etterfølger:  Hallvard Bjørnarsson