Skolehage

Skolehager dukket opp flere steder i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet. Først ute var lærerinnen Lena Sendstad med skolehagen på Dæhli skole, Nes på Hedmarken, i 1900. Fra 1920-tallet gir det mening å snakke om en bevegelse. I 1955 deltok vel 30 000 barn i skolehageundervisningen, og interessen holdt seg til et stykke ut på 1980-tallet. På 2000-tallet fikk skolehagesaken ny giv, blant annet drevet fram av Økologisk Norge, som ble stiftet i 2000, og Norges Skolehagelag, som gjenoppsto i 2015 etter å ha ligget brakk siden 1990-tallet.

Skolehagen på Bondejordet i Gyldenløves gate på Briskeby i Oslo, der skoleguttene spar i jorda under veiledning av Marie Jørstad (til høyre).
Foto: Anders Beer Wilse, 1907.
Elever i skolehage med gården Søndre Stalsberg, Lillestrøm, i bakgrunnen.
Foto: Ukjent, 1938.
Skolehagene på Geitmyra på begynnelsen av 1900-tallet.
Foto: Narve Skarpmoen.

Historie

Bestyreren ved Botanisk hage på Tøyen, Fredrik Schübeler, tok til orde for skolehager allerede på 1870-tallet, etter å ha fanget opp ideen fra Østerrike og Tyskland. Han var en forkjemper for nyttehager og ga ut flere hagebøker. Flere av dem var rettet mot allmuen og en hadde lærere som målgruppe. Om lærerne begynte å dyrke jorda som hørte til fastskolene, kunne de også gå foran som gode eksempler lokalt.

Schübeler grunnla også Havedyrkningens venner, som var en viktig drivkraft for å fremme interessen for skolehager både blant lærere og elever. Fra 1899 delte de ut frø til skolebarn, og fra 1904 ble frø delt ut til et eller to amt hvert år. Først ut var Bratsberg, der alle skolestyrerne delte ut frø til over 3700 barn. Foreningen delte også ut hefter om dyrkning av grønnsaker og frukttrær til flere tusen barn.

Også Norges vel var en viktig drivkraft i skolehagebevegelsen. I 1897 ga de realfagslæreren Johannes Smith stipend for å studere og rapportere fra skolehager i utlandet. Året før hadde han skrevet en artikkel i Norsk Hagetidend om "Havedyrkning som Led i Folkeskoleundervisningen". I 1906 ga han ut en håndbok i skolehagebruk.[1]

Gjennom landhusholdningsselskapene, som var organisert gjennom Norges vel, ble det praktiske arbeidet gjort. I Akershus ble det fra 1885 anlagt flere hager ved skolene i regi av amtsgartner Pettersen og Akershus landhusholdningsselskap. Dette ble i 1909 fulgt opp med korte kurs for skolehagelærere. Smålenenes landhusholdningsselskap støttet fra 1894 hver skolehage som ble anlagt med 40 kroner. Forutsatt at læreren også bidro til kassa og ga undervisning til barna. Dette ga resultater. Mellom 1895 og 1908 ga selskapet bidrag til 62 hager.

Blant pionerene var også Marie Jørstad, som skrev om skolehager i blant annet Husmoderen, som startet som et tillegg til Norsk Landmandsblad i 1887. Norsk landmannsforbund var pådriver for en endring i skoleloven i 1903, som gjorde det mulig for skolehagene å få støtte direkte fra amtet.

Marie Jørstad jobbet også i høyeste grad praktisk med skolehagesaken. I 1906 fikk hun leid Bondejordet, som hørte til Lille Frogner gård, på omkring 6 mål, der 25 gutter fra Vestheim skole var i sving. Jørstads drivkraft var, i tillegg til hennes lidenskap for hager, å gi guttene mulighet til å gjøre nytte for seg og samtidig bli kjent med og glad i naturen og dens vekster. De ville ellers lett, mente hun, drevet gatelangs i dårlig selskap. Pastor Hans Møller-Gasmann fikk året etter opprettet en skolehage rett overfor Bondejordet, som tilhørte gutteforeningen Fremad ved Frogner skole.  

I 1906 ble det også etablert et felles forsøksfelt i lærernes hager ved en skole i Nes på Hedmarken. Elevene fikk med seg frø og planter derfra for å kunne øve seg i kjøkkenhagene hjemme. Ordningen ble så vellykket at den året etter ble innført for alle skoler i bygda.

I 1911 ble Norsk Skolehaveforbund etablert. Blant stifterne var Lena Sendstad og en annen lærer, Henrik Solheim fra Førde. Han ble også den første lederen av forbundet. Marie Jørstad var også blant de aktive i forbundet og ble senere æresmedlem.

Praktiske skolehagebøker

Fotnoter

  1. Smith, Johannes. Skolehaven som undervisnings- og arbeidsfelt. Utg. Cappelen. 1906. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur