Stampemølla i Tømmeråsen (Harstad)
Like ved brua mellom Storvann og Steinsåsvannet er det merker etter byggverk i naturstein som tydelig tilkjennegir restene av en mølle med mer enn ett hus. Så sent som på 1950-tallet kunne man også se rester av tømmerhusene. Mølla brukte fossekraft fra elva, og vannet ble ledet inn gjennom en «trogang» som var laget av furutrær som var råtnet innvendig. Disse ble hentet fra Straumen i Kvæfjord. I ca. 45 år ga mølla inntekt til gården helt til den ble nedlagt i 1880-åra.
Felles for mange av dem som bosatte seg i «markebygdene» her nord på 1800-tallet, var at de kom fra innlandsbygder sørpå og tok med seg en kultur for selvberging og utnyttelse av naturen som kom godt med på de nye boplassene.
Historien om mølla i Tømmeråsen skriver seg fra 1830-åra da John Johnsen (1796-1876), gift med Anne Kirstine Olsdtr. (1780-1845) fra Tømmeråsen, startet virksomheten. John, som antakelig hadde lært mølledrift av sin far, bygde først ei kvern for maling av korn og senere (1837) et stampeverk for produksjon av vadmel. John Johnsen var fra Møkkeland, sønn av husmann under fogd Jens Holmboe, John Pedersen (1754-1828), Tynset og kone Karen Johnsdtr. (1777-1847). Karen var datter av den sagnomsuste John Larsen Rudi (1745-1824), også kalt «Stor-Jo» og kjent som rydningsmann i Tennvassåsen og stamfar til en stor slekt i Harstad-regionen – bl.a. i Tømmeråsen. Han hadde også vært husmann under fogd Holmboe.
John Johnsen må ha vært en allsidig, nevenyttig kar, for alt av jern han hadde bruk for, utvant han ved av lokal myrmalm. For å sikre vanntilførselen ble det bygd demning. Dette var ikke populært for Lars Hansen (må ikke forveksles med Lars Mikal Hansen, Kulseng) som drev mølledrift ved Høgforsen (Kjellhus), som dermed opplevde at elva gikk tørr. Det ble rettsak i 1833. Det endte med forlik om at John skulle få demme opp elva av og til og bare når det var helt nødvendig.
Kreativiteten gikk i arv
Johns sønner, Johan og Ole Peder Johnsen drev mølla i lag til den ble nedlagt – antakelig i 1882. Sønnen til sistnevnte, Peder Johan Olsen, var viden kjent som en «Reodor Felgen»-type. Folk sa at han kunne lage alt fra kvernkaller til øredobber. Han var urmaker, reparerte symaskiner og sykler. Videre var han både smed og snekker. Han bygde flere positiv, og var kjent for å ha bygd tre orgel – det ene sto tidligere i «Gammelgården» på Lundenes.
Vadmel var universalvare
Vadmel ble tidligere brukt til dagligklær av alle slag, sengeklær, sekker, seil, tettemateriale i båter, telt, veggbekledning osv. Veving av vadmel var tradisjonelt kvinnearbeid i alle de nordiske land. For å få et ullprodukt tett og kompakt, måtte det presses kraftig – altså stampes. Dette foregikk i eldre tid på tungvint, manuelt vis ved hjelp av varmt vann og gjæret urin. Etter hvert kunne prosessen utføres ved hjelp av fossekraft.
Kundene og transporten
For å drive mølledrift måtte man ha råvarer, og det kan det ikke ha vært så mye av i nærområdet. Tross den veiløse strekningen på fire kilometer fra Åsegarden til Tømmeråsen (veien kom i 1890), ble ullvarene fraktet til mølla fra flere steder i Kvæfjord, Tovik, Breistrand, Rollnes, Bjarkøy, Krøttøy, Kongsvik - for å ha nevnt de viktigste. Ja, det hendte at folk kom helt fra Senja til Tømmeråsen med tøy som skulle stampes. Fremkomstmiddelet var hest, og om vinteren var det greit å komme frem over de frosne myrene med drog eller slede. Vi antar at kløv kan ha vært løsningen resten av året.
Kilder
- Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: Folk og slekt i Gamle Trondenes
- Lysaker, Trygve: Trondenes Bygdebok.
- Eidnes, Asbjørn: «Stampemølla i Tømmeråsen (Harstad)» i Håløygminne nr. 252, 1988, side 415-419.