Standrett
En standrett var en militær særdomstol som i krigstid kan gjennomføre saker uten forutgående prosess. Dommerkollegiet er som i en vanlig krigsrett, men standretten kunne kun ilegge dødsstraff eller frikjenne. Årsaken til at man brukte standrett var et ønske om raske avstraffelser for å avskrekke andre og for å gjøre, bokstavelig talt, kort prosess.
I norsk militær strafferett
Før 1900 ble standrett brukt i krigstid der det ble ansett som nødvendig. Typiske tilfeller hvor man brukte denne metoden var ved deserteringer, der skyldspørsmålet var enkelt å avklare.
I den militære straffelov av 1900 ble standrett nevnt som en mulighet, men de er ikke brukt under denne loven. Da dødsstraff ble strøket også fra den militære straffelov i 1987 forsvant standrettsbestemmelsen.
Under andre verdenskrig
Tyske militære myndigheter brukte hyppig standrett under andre verdenskrig. Under felttoget i 1940 ble ved noen tilfeller norske krigsfanger henrettet etter standsrettsdom, men i disse sakene ble egentlig ikke betingelsene for standrett oppfylt, og det dreier seg dermed om utenomrettslige henrettelser.
Ettersom Norge var under militært styre under krigen var det mulig for okkupasjonsmakten å anvende tysk militær straffelov også på sivile. Josef Terboven innførte sommeren 1941 mulighetene til å erklære unntakstilstand med bruk av standrett. Dette ble brukt i Oslo i september 1941, Trondheim i oktober 1942 og igjen Oslo i februar 1945.
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket