Statens Skogvesen
Statens Skogvesen ble opprettet i 1860 med navnet Statens Skovvæsen underlagt Indredepartementet hvor Christian Zetlitz Bretteville den gang var statsråd. Formålet var for staten å forvalte sine skogseiendommer gjennom en egen etat og å få et moderne næringsmessig og forstfaglig fundert skogvesen. Statens skogvesen ble etablert som et politisk grep for å bedre skogforholdene i landet etter århundrer med hard hogst og til dels rovdrift på skogen.
Bakgrunn
Opprinnelig hadde de statlige myndigheter fokus på skogsdriften vært å sikre mastetømmer for den dansk-norske militære flåten. Men senere ble det også viktig å sikre leveranser av det trevirket staten selv trengte. Etter hvert kom det også inn et mer alment ønske om å føre kontroll med en av Norges viktigste næringsveier og en viktig inntektskilde for staten.
For å sikre en mer faglig fundert drift ble de aller første forstmennene i 1857 ansatt som offentlig ansatte skogforvaltere. Det dannet opptakten til etableringen av en egen skogetat som ble opprettet tre år senere.
Lovgivning
Statens Skogvesen fikk i 1863 et lovverk å forvalte da den første lovgivningen på området, Lov om skogvesenet av 1863, kom som en følge av den sterke utnyttelse som hadde vært av skogen over lengre tid. Loven har bestemmelser om hvordan skog skal skjøttes og hvordan skogressursene skal utnyttes. Det var særlig fristillingen av handel med tømmer i 1836 som medførte en økende avvirking av skogen. Loven bygget på innstillinger fra to skogkommisjoner fra 1849 og 1859. Loven var i første rekke en vedtektslov som ga muigheter til å pålegge begrensninger på hogsten for å forebygge rovdrift.
Allerede da denne loven ble vedtatt, var man klar over at den var foreløpig og utilstrekkelig og en for sterk avvirking av skogen vedvarte. Det ble satt ned en ny kommisjon i 1874 som blant annet konkluderte med at det ble tatt ut 36 % mer virke enn hva tilveksten utgjorde. Kommisjonen la fram «Foreløpig utkast til lov om skogvesenet» i 1879. I tillegg til bestemmelsene fra loven fra 1863, innholdt forslaget bestemmelser som tok sikte på å regulere det private skogbruket, blant annet forslag om plikt til skogkultur og dette møtte sterk motstand. Da den nye loven Lov om Værnskogens Bevarelse og mot Skogenes Ødelæggelse ble vedtatt i 1893 var pålegget og skogkultur tatt ut. Også denne loven ble da også en vedtektslov som i hovedsak gav lokale myndigheter mulighet til å fastsette vedtekter om avgrensinger i hogsten.
Loven fra 1893 ble erstattet av Lov om vernskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse av 1908 og senere revidert hvor skogvernet ble styrket og beslutningsmyndighet flyttet til staten og avgift til skogkultur etter hogst ble innført. Året etteer kom også Lov om erhvervelse av skog av 1909 (skogkonsesjonsloven) som både hadde ti hensikt å sikre at skog i Norge ikke kom på utenlandske hender, men også å sikre at avkastningen skogen skogen ga ikke ble trukket ut av bygdene.
Fra 1919 begynte skogmyndigehetene med regiserteringsarbeider for å sikre oversikt over beskatningen av skogene. Dette ledet opp til Lov om skogvern av 1932 (skogvernlova), senere revidert en rekke ganger og ble et viktig skille i norsk skogbruk.
Skogvernloven gjorde slutt på en århundrelang tradisjon med såkalt høstningsskogbruk, og ble i stedet bygget opp rundt en planmessig skogproduksjon hvor plikten til skogkultur er det senrale element.
Opphør - videreføring
Utover 1900-tallet ble skogsdriften stadig viktigere som en politisk målsetning for Skogvesenet, og med etablering av Direktoratet for statens skoger skulle næringsaspektet styrkes og sørge for at det offentlige skogbruket fikk en enda mer sentral posisjon for landets økonomiske vekst og velstand.
Med Direktoratet for statens skoger i 1957 ble etaten mer frittstående, en utvikling som ble videreført ved opprettelsen av det stalige foretaket Statskog i 1993. Hovedkontoret ble samme år flyttet fra Oslo til Namsos.