Tankefeil

Tankefeil eller argumentasjonsfeil er en felles betegnelse på forskjellige typer feilaktig argumentasjon. De oppstår veldig ofte som følge av slurv eller uvitenhet, men kan også være gjort bevisst for å manipulere et forskningsresultat. Tankefeil har blitt klassifisert på forskjellige måter helt siden Aristoteles for første gang tok dem for seg i Sofistiske gjendrivelser. Vi skal i denne artikkelen se litt på logikkens regler og definisjoner, og deretter se på hvordan vi kan forholde oss til dette i historiefaget.

I logikken

I logikken skiller en gjerne mellom formelle og uformelle tankefeil. De førstnevnte kalles gjerne feilslutninger, og karakteriseres av at de har en ugyldig form. Med det menes at konklusjonen ikke er en logisk konsekvens av premissene. De uformelle tankefeilene kan ha en gyldig logisk form, men allikevel være uriktige fordi premissene er feil, fordi det er faktorer som ikke er tatt med eller på grunn av semantiske faktorer.

Et vanlig eksempel på en feilslutning kalles på latin post hoc, ergo propter hoc, det vil si 'etter dette, altså på grunn av dette'. Feilslutningen er at hvis B kommer etter A i tid, må B være forårsaket av A. Slik vil det jo ofte være: Hvis jeg slipper en vase i gulvet (A) og vasen knuser (B), er min handling A årsak til virkningen B. Men den logiske lærdommen i dette ikke at A alltid forårsaker B, men at dersom det er en årsakssammenheng er det alltid A som forårsaker B og ikke motsatt. Hadde vi sagt «Vasen knuste. Jeg slapp den i gulvet.» ville vi automatisk identifisere tidslinja, og skjønne at her nevnes B først, og så A, og at det er en årsakssammenheng. Men hvis vi sier at på morgenen regnet det (A), og så ble det sol på ettermiddagen (B) er ikke A årsak til B; det er bare en tidsmessig rekkefølge uten årsakssammenheng. Uttrykket «etter regn kommer sol» er en oppmuntrende metafor, ikke et logisk gyldig utsagn.

En annen formell feil, kalt petitio principii, oppstår når man i premissene antar konklusjonen. Det kan være bevisst eller ubevisst, men fører uansett til en logisk feil. Hvis vi holder oss til den knuste vasen: «Vasen ligger i tusen knas, så vi må finne ut hvem som slapp den i gulvet» vil være en feilslutning. Her går vi i premissene ut fra at noen må ha sluppet vasen i gulvet, at det ligger en bevisst handling og en skyldig person bak; realiteten kan være at vasen sto på en ujevn flate, og at rystelser i rommet førte til at den falt ned.

Nært knytta til antagelser i konklusjonen er sirkelargumentasjon. Her er konklusjonen gitt i premissene. I sin enkleste form kan dette lyde: «Oslo er Norges hovedstad. Altså er hovedstaden i Norge Oslo.». Med et så enkelt argument virker det absurd og er enkelt å avsløre, men i en større tankerekke og ved bruk av forskjellige formuleringer, kan sirkelargumentasjonen være langt vanskeligere å finne. Denne feilslutninga er noe vi ofte kan støte på i politikken. Ta en politiker som innleder et innlegg med å si at «Det er til alles beste at vi bygger mer motorvei», og så konkluderer med at «vi må bygge mer motorvei, fordi det er til alles beste». Her er altså et premiss basert på personens egen oppfatning det eneste grunnlaget for en likelydende konklusjon.

Det finnes en lang rekke andre former for formelle tankefeil, og de kan deles inn i et utall forskjellige undertyper. Det vil føre for langt av sted å gå inn på alt dette er; i stedet viser vi til litteratur og kilder i bunn av artikkelen for videre lesning.

Vi kan gjøre dette noe mer oversiktlig ved å se på noen typiske eksempler på tankefeil, som omfatter både formelle og uformelle feil:

Konklusjonen kan også forklares av en rivaliserende hypotese. Argumentet: «Når det har regnet, er gatene våte. Gatene er våte, altså har det regnet» er en tankefeil, fordi det kan også hende at det er en vannlekkasje eller at kommunen har spylt gatene. Her har man tatt en gyldig årsakssammenheng og trukket en potensielt feilaktig konklusjon fordi man ikke har tenkt på alternative forklaringer.
En ukorrekt antakelse ligger til grunn for konklusjonen. Argumentet «Melk inneholder en rekke viktige næringsstoffer, og derfor har alle godt av å drikke melk» gjør en antagelse om at det ikke finnes noen grunn til at noen ikke skulle ha godt av å drikke melk. Dette er en ukorrekt antakelse, for laktoseintolerante har ikke spesielt godt av det.
Minst ett av premissene viser seg å være ukorrekt. Argumentet «Månen er laget av ost. Mennesker kan dra til månen, altså kan vi hente nok ost til å fø hele verden i lang tid» er feilaktig fordi premisset om at månen er laget av ost er feil.
Forståelsen av premissene påvirkes av konklusjonen. Her det typiske at konklusjonen kom først, og man tolker premissene slik at de støtter den. «De aller fleste vil komme raskest mulig fra A til B. En firefelts motorvei gjennom sentrum er raskeste alternativ, og derfor bygger vi det» er feilaktig fordi man overtolker premisset om at alle vil komme raskest mulig fra A til B. De aller fleste vil nemlig også ha andre prioriteringer, og derfor foretrekke andre alternativer.
Konklusjonen er den samme som ett av premissene: Her har vi sirkelargumentasjonen som er nevnt over.
Et sentralt premiss mangler. Dette er en nokså vanlig feil; man setter opp et argument som ikke tar med en helt sentral faktor. «Det er færre dødsulykker på veier med fartsgrense 110 enn på veier med fartsgrense 80. Altså bør alle veier med fartsgrense 80 økes til 110» er et feilaktig argument fordi man mangler premisset om veikvalitet. Veier med fartsgrense 110 er (i Norge) alltid firefeltsveier som er svært oversiktlige, mens 80-veiene kan være svingete og uoversiktlige, og har ikke fire felt slik at det ofte kan bli stygge forbikjøringer. Hadde man i stedet konkludert med at alle 80-veier bør bygges ut til 110-kvalitet ville det vært et korrekt argument, uavhengig av at det selvsagt ikke kunne fått nødvendig støtte og finansiering.

I historiefaget

Konseptet tanke- eller argumentasjonsfeil i historiefaget er basert på logikkens regler, men det kan være greit å se nærmere på noen mer praktiske eksempler.

Årsakssammenhenger er helt sentralt i historiefaget. Vi forsøker ikke bare å forklare hva som har skjedd, men hvorfor det skjedde og hvilke konsekvenser det fikk. Det er derfor svært viktig å holde tunga rett i munnen når man beskriver årsakssammenhenger, slik at man unngår feilslutninger. En klassisker i historiefaget kommer fra en eksamensbesvarelse, der en student skrev at Menstadslaget førte til en radikalisering av norsk arbeiderklasse. Dette er i seg selv en logisk slutning: Det er ikke uvanlig at en dramatisk hendelse som dette fører til steilere fronter. Her det det to feil: For det første mangler man et sentral premiss: Norsk arbeiderklasse hadde i 1931 allerede blitt mer radikal, og dette er årsaken til at de var villige til å ty til vold på Menstad. For det andre er premisset om at det fant sted en radikalisering etter Menstadslaget ukorrekt; det generelle inntrykket er at Menstadslaget førte til moderasjon og besinnelse, noe vi kan lese ut fra det at vi i svært liten grad fikk liknende sammenstøt senere. Hadde det faktisk ført til radikalisering hadde vi hatt en rekke slike sammenstøt mellom streikende og myndigheter.

En svært vanlig feil, som kanskje er mer vanlig blant politikere enn blant historikere, men som er noe man må være svært forsiktig med, er en sammenblanding av korrelasjon og kausasjon - på enklere norsk sammenfall og årsakssammenheng. Dette er kanskje en av de tankefeilene vi oftest gjør. Et underholdende eksempel på dette kan vi hente fra en spøkefull påstand som har gått mange runder på internett: Nedgangen i antall pirater er årsaken til økning i CO2-utslipp. Det beste beviset på dette er at det landet som i nyere tid har hatt flest pirater er Somalia, som er et av landene med lavest CO2-.utslipp i verden. Dette er selvsagt en bevisst feilslutning og et rent humorinnslag. Men i realiteten ser vi ofte dette, i noen tilfeller som bevisst manipulering, i andre som et resultat av ønsketenkning i forsvaret av en hypotese, og trolig oftest rett og slett som resultat av at man ikke har forstått sakens premisser godt nok.