Te
Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til.
Tilgjengeligheten på 1700-tallet
Tilgjengeligheten, og utvalget, av te ble likevel klart større fra de siste tiårene på 1700-tallet til de første tiårene på 1800-tallet. Varelister i tollmaterialet viser at det kom mellom 2500 kg og 3500 kg te til Christiania i årene fra 1786 til 1794. Deler av denne ble helt sikkert solgt videre til befolkningen i innlandet. For å få ett raskt inntrykk av tilgjengeligheten for folk i Christiania kan vi likevel dele mengden som kom på de 9200 som folketellingen i 1801 forteller at bodde i byen. Resultatet blir at det i disse årene kom te tilsvarende mellom 0,27 kg og 0,38 kg per person, noe som vises i Historiske toll- og skipsanløpslister.
I 1835 var te blitt mye mer tilgjengelig. Det året kom det 33 pund grønn te, og hele 17 668 pund brun te til den nye hovedstaden i Norge. Befolkningen var da vokst til omtrent 18 000. Tilgjengeligheten av te per person var dermed omtrent 0,97 kg.
Utvalget
Utvalget av te hadde også forandret seg. I de siste tiårene på 1700-tallet forteller tollisten og avisannonser at det i all hovedsak var Congo- og Bohe-The å få kjøpt. I Jomfru Truchs tid, på 1830, -40- og 50 tallet var det, i tillegg til Congo- og Bohe-The, også Imperial-, Hysan-, Haysansehin og Pouchong-The. Disse kunne kjøpes både i kasser og i ¼ pundspakker fra byens kjøpmenn.
Kontakt med England
At teutvalget i Christiania var både godt og velassortert er ikke overraskende. Christiania hadde mye kontakt med England gjennom handel med trelast. Mange av de mektigste handelsfamiliene var opprinnelig engelske, og flere av disse familienes medlemmer hadde oppholdt seg i England over tid. Mer vanlige folk kjente England og tedrikkekulturen fordi mange av mennene hadde arbeidet som sjøfolk om bord på norske skip som seilte nettopp på England. På landlov i engelske havner hadde de kunnet bli kjent med te som drikk. Hvilke sosiale lag eller grupper som drakk mest te er vanskelig å vite. Til det må man grave videre i andre kilder.
Videre lesing
- Jørgen Bøckman m.fl.: Norges historie i 25 ting, Cappelen Dam, 2013.
- Astrid Riddervold, Drikkeskikker, Teknologisk forlag, 1997 Digital versjon på Nettbiblioteket