Zacharias Schlytter
Zacharias Benjamin «Zachen» Schlytter (født 4. august 1831 i Larvik, død 24. april 1872) var jurist og pressemann. Foreldrene var kjøpmann Thomas Hammer Schlytter (1792–1853) og Anne Marie, f. Houge (1796–1861). Moren var født i Risør.
Zacharias Schlytter var en tid redaktør for Aftenposten. Einar Diesen betegnet ham i boka Amandus Schibsted : en mann og hans verk som fantasifull, men kanskje noe naiv.
Som kopist
Schlytter tok examen artium i 1852 og juridikum i 1858. I 1862 ble han ansatt som kopist i Indredepartementet. Dette var en nokså dårlig lønnet stilling, men det var ganske makelige arbeidsforhold i de offentlige etatene den gang. Derfor ble kopistene benyttet til alt mulig slags virke, som de kunne tjene litt ekstra på, ikke minst var de virksomme som skribenter.
Som pressemann
Aftenpostens eier, Christian Schibsted, interesserte seg for alle slags småavertissementer, som de andre avisene nødig tok inn, og var villig til å trykke dem for den prisen han kunne få. Schibsted ønsket også å gjøre en innsats da det gjaldt underholdnings- og kulturstoffet. På dette området fikk Schibsted hjelp av Schlytter. Hans debutbidrag, første del i artikkelserien «Kampen om Lyngør», kom på trykk i avisas utgave av 2. januar 1861. Den skal være grunnen til at Schibsted ble oppmerksom på Schlytter og ville bruke ham som skribent. Det var forresten i denne utgaven at navnet Aftenposten første gang ble tatt i bruk. Schlytter var en ivrig forkjemper for norsk skuespillkunst. Gunnar Christie Wasberg skrev i boka Aftenposten i hundre år at hans teateranmeldelser hører til det verdifulleste stoff i Aftenpostens første tiår. Redaktør Schlytter skrev og talte Folketeatrets sak i Aftenposten, slik at det hadde en trofast støtte der.
Han var Aftenpostens redaktør fra 1863 og fram til han fratrådte 1. februar 1867 for å starte sin egen Folkets Avis. Den kom bare ut i to nummer innen Schlytter vendte tilbake til Aftenposten.
Skrøna
Det var imidlertid en spesiell tildragelse som førte til at Schlytter og hans vesle forpjuskede hund, Pinco, ble gjengangere i karikaturtegningene og et kjent innslag i bybildet. Det skal ha vært to av Schlytters kollegaer i Indredepartementet, maleren Otto Sinding og den senere amtmannen Otto Benjamin Andreas Aubert, som sendte inn en famøs notis, som kom på trykk i Aftenpostens utgave av 9. april 1863. Den gikk ut på at man i USA hadde konstruert en helt ny type kanon med en enorm skuddsikkerhet. Det hele var en grov skrøne, men notisen var likevel nokså tilforlatelig skrevet, og Schlytter hadde kanskje ikke lest den tilstrekkelig grundig igjennom. Det hendte flere ganger at han gjorde slike tabber. Folk beholdt likevel tilliten til avisen.
Teaterstykker
Schlytter skrev også stykker og oversettelser for Christiania Theater i tiden 1861–1863:
- Djævelens Barn. Lystspill etter franske idéer med sanger i andre akt.
- Et Speil. Lystspill i én akt etter et fransk sujett.
- Landsby og Stad. Oversettelse. Skuespill i fem akter etter Charlotte Birch-Pfeiffers Land und Stadt.
- Storbonden. Oversettelse. Skuespill i fire akter etter Charlotte Birch-Pfeiffers Der Goldbauer.
Død
Schlytter døde 24. april 1872 etter lengre tids sykdom.
Ettermæle
Gunnar Christie Wasberg skrev følgende om ham i boka Aftenposten i hundre år: «Zacharias Schlytter var kanskje noe ukritisk og naiv, men hans følsomme kunstnernatur kunne også gripe stoffet med sikker teft. I virkeligheten er det riktigst å plassere ham sammen med Elling Kristoffersen blant forrige århundres foregangsmenn på folkeopplysningens område.»
Kilder
- Diesen, Einar (1949). Amandus Schibsted : en mann og hans verk. Chr. Schibsteds forlag.
- Wasberg, Gunnar Christie (1960). Aftenposten i hundre år. Chr. Schibsteds forlag.
- Schulerud, Mentz (1960). Norsk kunstnerliv. J.W. Cappelens forlag.
- Anker, Øyvind (1956). Christiania Theater's reportoire 1827–99. Gyldendal Norsk Forlag.