291 440
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
m (kat) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
Vi vet ikke noe sikkert om hans studier, men det er all grunn til å tro at han hadde studert i utlandet, og da sannsynligvis i England eller Frankrike. Han ble utnevnt til [[kapellan]] og [[fehirde]] hos [[Inge Krokrygg]], og han skal ha vært sogneprest i [[Konghelle]]. Det var kong Inge som utpekte ham som etterfølger til [[Jon Birgersson]] av Nidaros. Øystein reiste til paven for å motta [[pallium|palliet]], som er erkebiskopens verdighetstegn og beviset på at han var utnevnt av paven. Han oppholdt seg under reisa en tid i klosteret St. Victor i Paris. Dette var et viktig senter for den greogorianske reformbevegelsen, som gikk inn for at kirken skulle ta mer aktivt del i samfunnsutviklinga. En omfattende kirkelig lovgivning, som også påvirket verdslige lover, var et sentralt virkemiddel. Som en del av reformen ble slike lover ordnet for å skape et enhetlig system, og dette ser man at skjedde også i Norge. Jon Birgersson døde i [[1157]], og det ser ut til at Øystein formelt ble utnevnt i 1158 eller 1159. Reisa til Roma må ha tatt lang tid, og først i [[1160]] eller [[1161]] ser det ut til at han tar opp sitt embete. Dette fortelles av en innskrift i Nidarosdomen, som sier at han innviet Johanneskapellet den [[26. november]] 1161, i sitt første år som erkebiskop. | Vi vet ikke noe sikkert om hans studier, men det er all grunn til å tro at han hadde studert i utlandet, og da sannsynligvis i England eller Frankrike. Han ble utnevnt til [[kapellan]] og [[fehirde]] hos [[Inge Krokrygg]], og han skal ha vært sogneprest i [[Konghelle]]. Det var kong Inge som utpekte ham som etterfølger til [[Jon Birgersson]] av Nidaros. Øystein reiste til paven for å motta [[pallium|palliet]], som er erkebiskopens verdighetstegn og beviset på at han var utnevnt av paven. Han oppholdt seg under reisa en tid i klosteret St. Victor i Paris. Dette var et viktig senter for den greogorianske reformbevegelsen, som gikk inn for at kirken skulle ta mer aktivt del i samfunnsutviklinga. En omfattende kirkelig lovgivning, som også påvirket verdslige lover, var et sentralt virkemiddel. Som en del av reformen ble slike lover ordnet for å skape et enhetlig system, og dette ser man at skjedde også i Norge. Jon Birgersson døde i [[1157]], og det ser ut til at Øystein formelt ble utnevnt i 1158 eller 1159. Reisa til Roma må ha tatt lang tid, og først i [[1160]] eller [[1161]] ser det ut til at han tar opp sitt embete. Dette fortelles av en innskrift i Nidarosdomen, som sier at han innviet Johanneskapellet den [[26. november]] 1161, i sitt første år som erkebiskop. | ||
Etter [[Håkon Herdebrei]]s fall i [[1162]] allierte Øystein seg med Erling Skakke og Magnus Erlingsson. I [[1163]] eller [[1164]] kronet han Magnus, med den pavelige legat Stefanus som vitne, i det som var norges første kongekroning. Som motytelse ble det gitt en kroningsed og et privilegiebrev som bekrefta flere kirkelige rettigheter, og i tronfølgeloven er blant annet krav om ektefødsel tatt med. Øystein fikk også gjennomslag for en kristenrett kalt ''Gullfjær'', som bare er kjent gjennom andre kilder. Han reviderte [[Frostatingsloven]], og sto også antagelig bak en revisjon av ''Canones Nidrosienses'', den norske kirkeretten. I dette arbeidet må han ha henvendt seg direkte til paven, for svarbrev rundt dette fra pave Alexander er bevart. Øystein fikk på et tidspunkt tittelen «det apostoliske setes legat» ([[pavelig legat]]), noe ingen annen norsk erkebiskop fikk før på 1400-tallet. Et av hans hovedmål var å føye den norske kirke inn i universalkirken, og å sikre en kirke som var fast knytta til pavestolen og samtidig fri og uavhengig overfor kongen. I privilegiebrevet Magnus, eller egentlig hans far Erling i og med at Magnus var et umyndig barn, måtte gi før kroningen ble det slått fast at kongen hadde mottatt kronen og makta fra Gud gjennom erkebiskopen. Han forplikta seg til å styre som [[Olav den hellige]]s vasall, og kronen skulle etter hans død ofres til domkirken. Av kirkelige rettigheter som ble innrømma kan nevnes retten til frie bispevalg, handelprivilegier for erkesetet og strenge straffer for overgrep mot pilegrimmer og voldsbruk i eller nær domkirken. Erkesetet fikk også rett til å kreve inn bøter etter sølvverdi, hvilket betydde en fordobling av bøteinntektene i forhold til reell pengeverdi. | Etter [[Håkon Herdebrei]]s fall i [[1162]] allierte Øystein seg med Erling Skakke og Magnus Erlingsson. I [[1163]] eller [[1164]] kronet han Magnus, med den pavelige legat Stefanus som vitne, i det som var norges første kongekroning. Som motytelse ble det gitt en kroningsed og et privilegiebrev som bekrefta flere kirkelige rettigheter, og i tronfølgeloven er blant annet krav om ektefødsel tatt med. Øystein fikk også gjennomslag for en kristenrett kalt ''Gullfjær'', som bare er kjent gjennom andre kilder. Han reviderte [[Frostatingsloven]], og sto også antagelig bak en revisjon av ''Canones Nidrosienses'', den norske kirkeretten. I dette arbeidet må han ha henvendt seg direkte til paven, for svarbrev rundt dette fra pave Alexander III er bevart<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=14150&s=n&str= DN XVII nr. 5]</ref>. Øystein fikk på et tidspunkt tittelen «det apostoliske setes legat» ([[pavelig legat]]), noe ingen annen norsk erkebiskop fikk før på 1400-tallet. Et av hans hovedmål var å føye den norske kirke inn i universalkirken, og å sikre en kirke som var fast knytta til pavestolen og samtidig fri og uavhengig overfor kongen. I privilegiebrevet Magnus, eller egentlig hans far Erling i og med at Magnus var et umyndig barn, måtte gi før kroningen ble det slått fast at kongen hadde mottatt kronen og makta fra Gud gjennom erkebiskopen. Han forplikta seg til å styre som [[Olav den hellige]]s vasall, og kronen skulle etter hans død ofres til domkirken. Av kirkelige rettigheter som ble innrømma kan nevnes retten til frie bispevalg, handelprivilegier for erkesetet og strenge straffer for overgrep mot pilegrimmer og voldsbruk i eller nær domkirken. Erkesetet fikk også rett til å kreve inn bøter etter sølvverdi, hvilket betydde en fordobling av bøteinntektene i forhold til reell pengeverdi. | ||
Da Sverre Sigurdsson gjorde opprør i [[1170-åra]] ble Øystein stående på Magnus' side. Etter nederlaget i [[slaget på Ilevollene]] i [[1180]] måtte Magnus flykte, og Øystein valgte også eksil. I tre år oppholdt seg i England, blant annet i klosteret Bury St. Edmunds og ved bispesetet i Lincoln. Oppholdet der ga mange nye impulser som han tok med tilbake til Norge. Under oppholdet i England lyste han Sverre i bann. | Da Sverre Sigurdsson gjorde opprør i [[1170-åra]] ble Øystein stående på Magnus' side. Etter nederlaget i [[slaget på Ilevollene]] i [[1180]] måtte Magnus flykte, og Øystein valgte også eksil. I tre år oppholdt seg i England, blant annet i klosteret Bury St. Edmunds<ref>Jf. [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=16016&s=n&str= DN XIX nr. 61] med fotnote</ref> og ved bispesetet i Lincoln. Oppholdet der ga mange nye impulser som han tok med tilbake til Norge. Under oppholdet i England lyste han Sverre i bann. | ||
I [[1183]] vendte Øystein tilbake til Norge. Samme år seiret Sverre i [[slaget ved Bergen 1183|slaget ved Bergen]]. Erkebiskopen hadde ikke annet å gjøre enn å forlike seg med Sverre, for så å reise tilbake til Nidaros. I [[1184]] felte Sverre Magnus i [[slaget ved Fimreite]]. De siste fem årene av Øysteins tid på erkesetet er preget av en lav profil. Sverre hevdet i ''[[Sverres saga]]'' at bannlysningen ble hevet, men senere kilder viser at det ikke var sant. En historie om at erkebiskopen skal ha bedt om Sverres tilgivelse kort tid før han døde er også muligens propaganda. | I [[1183]] vendte Øystein tilbake til Norge. Samme år seiret Sverre i [[slaget ved Bergen 1183|slaget ved Bergen]]. Erkebiskopen hadde ikke annet å gjøre enn å forlike seg med Sverre, for så å reise tilbake til Nidaros. I [[1184]] felte Sverre Magnus i [[slaget ved Fimreite]]. De siste fem årene av Øysteins tid på erkesetet er preget av en lav profil. Sverre hevdet i ''[[Sverres saga]]'' at bannlysningen ble hevet, men senere kilder viser at det ikke var sant. En historie om at erkebiskopen skal ha bedt om Sverres tilgivelse kort tid før han døde er også muligens propaganda. | ||
| Linje 33: | Linje 33: | ||
To katolske kirker er viet til St. Øystein: [[St. Eystein kirke (Kristiansund)|St. Eystein kirke]] i [[Kristiansund]] og [[St. Eysteins kirke (Bodø)|St. Eysteins kirke]] i [[Bodø]]. I tillegg finner man [[St. Eysteins dagsenter]] i [[Levanger]], og [[St. Eysteins skole]] i Bodø. En støttegruppe for prestekall som ble oppretta på initiativ fra [[Sigrid Undset]] het også St. Eystein. Det kan nevnes at [[Eysteinskirken]] på [[Hjerkinn]], som tilhører [[Den norske kirke]], er oppkalt etter kong [[Øystein Magnusson]], ikke etter erkebiskopen. | To katolske kirker er viet til St. Øystein: [[St. Eystein kirke (Kristiansund)|St. Eystein kirke]] i [[Kristiansund]] og [[St. Eysteins kirke (Bodø)|St. Eysteins kirke]] i [[Bodø]]. I tillegg finner man [[St. Eysteins dagsenter]] i [[Levanger]], og [[St. Eysteins skole]] i Bodø. En støttegruppe for prestekall som ble oppretta på initiativ fra [[Sigrid Undset]] het også St. Eystein. Det kan nevnes at [[Eysteinskirken]] på [[Hjerkinn]], som tilhører [[Den norske kirke]], er oppkalt etter kong [[Øystein Magnusson]], ikke etter erkebiskopen. | ||
==Referanser== | |||
<references/> | |||
==Kilder== | ==Kilder== | ||