1984

Begivenheter i 1984
Dødsfall - Fødsler
Etableringer - Opphør
Fotografi fra 1984

Artikler

Dødsfall Frøydis Haavardsholm. Foto: Ukjent, hentet fra Meyer (1943): Norske kvinner: 150 portretter. Frøydis Haavardsholm (født i Tromsø 1. april 1896, død 3. oktober 1984) var bildekunstner, aktiv innen flere grener av kunstformen, særlig innen glassmaleri, bokkunst og kirketekstiler. Som hovedinnsatsen hennes som kunstner regnes gjerne glassmaleriene. Hun lagde Korsfestelsen til Korskirken i Bergen (1928), fem store korvinduer til Trefoldighetskirken i Oslo (1933–35), og ellers glassmalerier til kirkene i Gran, Asker, Bygstad, Nordstrand, Sykkylven, Romedal, Nøtterøy, Odda, Våler og Finnøy. Hun lagde også to grisaille-vinduer i Kunstindustrimuseet i Oslo (1930) og Zodiac i Haugesund Rederiforening (1939). Frøydis Haavardsholm tegnet også mønster til korkåper, messehagler og alterringstepper.   Les mer … Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958). Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet. Slekt og familie Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943). I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen. Liv og virke Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll. Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser. Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13. I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell. Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram. Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen. Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass. Litteratur og kilder Alette Engelhart i Historisk befolkningsregister. Alette Engelhart på Wikipedia på bokmål og riksmål. Haavet, Inger Elisabeth: Alette Engelhart i Norsk biografisk leksikon. Mot atomvåpen. Utg. Protest mot atomvåpen. Oslo. 1961. Digital versjon på Nettbiblioteket.   Les mer … Staskniv av Gunnar Omdal, krokslirkniv av kvalrosstann. Foto: Vest-Telemark Museum. Gunnar Omdal (1901–1984). «Knivkunstnaren» frå Omdalsgrend som laga stasknivar det vil gå gjetord om til alle tider. Gunnar er blant kremen av knivmakarane frå øvre Telemark og har mykje ære for at stasknivane frå Vest-Telemark er vidgjetne og står til overmåls i eiga særklasse – det skal halde hardt om nokon slår desse. Det er alle seriøse knivsamlarar sin våte draum å ha ein Omdalkniv i samlinga si. Desse stasknivane er i dag særs verdifulle og er vanskelege å få tak i. Gunnar kom til verda den 22. september 1901 på garden Sudistog Omdal i Tokke kommune. Der voks han opp, men då han vart vaksen overtok og dreiv han, i lag med den eldre broren Nils, garden Uppigard Mjaugedal. Der blei han buande resten av sine dagar. Berre heilt på det siste var han på Helseheimen nede på Dalen, og der slokna han den 9. november 1984. Ungane, som voks opp i fjellbygdene på fyrste halvdel av 1900 - talet, dreiv på med arbeid og leik. Skulegang blei det ikkje så mykje av og formell utdanning seinare var heller uvanleg. Men for å klare seg i livet, var det mykje som måtte lærast. Ungane måtte tidleg vere med i det daglege gardsarbeidet og ved at generasjonane arbeidde saman, blei læringa ein naturleg del av kvardagslivet. Særleg det å vere sjølvhjelpt var overmåte viktig. Gunnar Omdal var ein bygdekustnar av det rette slaget. Han var særdeles nøyen i alt han gjorde. Kor lang tid arbeidet tok fekk så vere, men resultatet måtte vere fyrsteklasses. Det skulle vere solid, fint og skikkeleg gjort. Kvalitet var langt viktigare enn kvantitet for denne karen. Han var treskjerar, smed, knivmakar, sylvgravør, mekanikar, tømrar og gardbrukar. I slekta hans finnast fleire dugelege handverkarar og bygdekunstnarar, så han hadde det nok i blodet. Alt som liten gutunge, blei det lagt merke til hans gode evner og handlag innan handverk. Han fekk det liksom til – alt som fanst.   Les mer … Magnhild Haalke fotografert i sitt daværende hjem i Hansteens gate 2 i Oslo i 1949. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum Magnhild Camilla Haalke (født 12. august 1885 i Vikna, død 18. oktober 1984 i Oslo) var lærer og forfatter. Etter å ha vært lærer i folkeskolen i en årrekke, debuterte hun som 50-åring som forfatter med romanen Allis sønn i 1935, som ble godt mottatt. Fem år senere ble hun forfatter på heltid. I bøkene sine skildret Haalke gjerne utkant-Norge i mellomkrigstiden, under harde livsvilkår, med vekt på sterke barndomsskildringer og kvinners hverdag. Magnhild Haalke, født Kvaale, var datter av gårdbruker, lærer og kirkesanger Knut Kvaale (1852–1942) og Kaja Augusta Wiig (1863–1948). Hun ble gift i 1922 med maleren Hjalmar Haalke (1894-1964), bror av ballettpedagog og danser Eva Haalke (1912-2003).   Les mer … Hytta ved Pollvatnet. Hildur og Jo Turtumøygard sitjande til høgre. Foto: Kristian Stakston Jo Turtumøygard (fødd i Lom 18. mars 1898, død same stad 5. januar 1984) var lærar. Han hadde mangfelte interesser, og var aktiv på mange måtar innan kulturliv, organisasjonsarbeid og generelt samfunnsengasjement. Ikkje minst er han kjend som ein forkjempar for lokalt kulturvern. Særleg arbeidet i Lom heimbygdslag og bygdemuseet opptok han sterkt i seinare år. Han har mykje av æra for at heimen til Tor Jonsson vart teke vare på og gjort til museum. Turtumøygard var ein nær ven av den ein god del yngre diktaren.   Les mer … Nic Schiøll fotografert i 1951. Foto: Atelier Rude/Oslo Museum Nicolai Marius Schiøll (født 10. oktober 1901 i Kristiania, død 29. desember 1984 i Oslo) – gjerne kalt Nic Schiøll – var maler og billedhugger, kjent for sine mange offentlige arbeider, som krigsminnesmerker, portretter og monumenter over enkeltpersoner, prydskulpturer og arkitekturrelaterte verk. Schiøll vokste opp i Kristiania, hvor familien ved folketellingen i 1910 var bosatt i Frognerveien 35. Han tok examen artium på Frogner skole i 1920, og begynte samme høst på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1923 studerte Schiøll ved Statens Kunstakademi under Wilhelm Rasmussen, og 1923–1924 var han elev av Antoine Bourdelle i Paris. Schiøll var tilknyttet Nidaros domkirkes restaureringsatelier 1927–1936 som billedhugger og utførte blant annet ni statuer som ble oppstilt i nisjer på vestfronten. I 1931 vant han konkurransen om en innvendig frise til Sjømennenes minnehall i Stavern.   Les mer … Nelly Westby Knutsen. Foto: Mjøsmuseet Nelly Westby Knutsen (født Westby Hansen 11. mars 1894 i Kristiania, død 2. februar 1984) var fotograf på Gjøvik i 50 år, fra 1923 til 1973. Fotoatelieret og butikken hennes var en ganske stor familiebedrift som sysselsatte 10-15 personer, og der mange fotografer gikk i lære og tok svennebrev. Nelly Westby Knutsen var en dyktig portrettfotograf med retusjering som spesialitet. Den store samlinga hennes tilhører nå Mjøsmuseet.   Les mer … Hurdal Verk folkehøgskole, der Aanestad ble ansatt som skolestyrer i 1945. Foto: Akershusmuseet Lars Aanestad (født 16. september 1893 i nåværende Randaberg kommune på Jæren, død 20. mai 1984) var lærer og bestyrer ved Kinaforbundets skoler. Aannestad, som også var lærer og herredskasserer i Randaberg, er særlig kjent for sin innsats for kristne sanger og salmer. 1. juli 1958 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. I perioden 1915-25 var han lærer i Randaberg, og 1918-25 var han også herredskasserer. I 1925 ble han ansatt som lærer ved Kinaforbundets skoler på Fjellhaug, Østre Aker ved Oslo. Høsten 1945 ble Aanestad bestyrer ved forbundets nye ungdomsskole i Hurdal, der han ble til han gikk av med pensjon.   Les mer … Opphør Flatholmen fyrstasjon Flatholmen fyrstasjon er et leifyr på Flatholmen i Sola kommune. Som navnet sier, er Flatholmen helt flat og knapt 10 meter på det høyeste punktet. Stasjonen er et enkelt trefyranlegg med bolig, uthus og fyrlykt. I tillegg er det et naust ned i stranda. Flatholmen ligger like utenfor Tananger, men til tross for at det bare er en kort båttur ut hit, er øya bare tilgjengelig i godvær. Havnene her er grunne og det er bare småbåter som kan legge til her. Fyret blir av mange forbundet med den tragiske ulykken som skjedde her i 1894, da de to døtrene til fyrvokteren stod på fyret og så at faren og broren kullseilte på vei til fyret. De klarte å redde broren, men faren ble borte. Samtidig som redningsaksjonen pågikk, klarte de to jentene å holde fyret i drift. «Sangen fra fyret» er ei vise som bygger på denne hendelser. Etter at fyret ble fraflyttet i 1984 har det stått tomt. Fyret er medlem av Norsk fyrhistorisk forening, og det jobbes per 2013 med planer om å åpne fyret for publikum.   Les mer … Tungenes fyr i 2006. Foto: Roar Johansen Tungenes fyr ligg på garden Tunge i Randaberg kommune. Det var fjerde fyret som blei bygt i Rogaland. Privatpersonar i Stavanger stod bak opprettinga i 1828. Det dreidde seg om talglys som var plasserte i eit hus i tunet på Tunge. Etableringa av eit fyr på nordspissen av Jæren må sjåast i samanheng med det rike sildefisket på denne tida. Fisket og sildehandelen auka behovet for ei sikrare innsegling til Stavanger. Fyrvesenet overtok ansvar for drifta i 1862. Fyret blei då flytta til sin noverande plass på Tungeneset. I 1898 skjedde ei utbygging av fyret, mellom anna med nytt tårn. Elektrisk lys kom på plass i 1932, noko som medførte at sjølve fyret kunne forsterkast. Det fekk også nautofon (tåkelur), som framleis er inntakt. Ein ny fyrvaktarbustad blei reist i 1937. På skjeret Brakjen utanfor Tungeneset kom ei lykt i 1932.   Les mer …

Fødsler   Etableringer Utdelinga av Kulturminnedagsprisen 2014. Styreleder i Kulturvernforbundet Jørg Eirik Waula, leder i Salangen historielag Eliseus Rønhaug, leder for Regionmuseet i Sør-Troms, Frode Hansen. Salangen historielag, Salangen kommune i Troms, ble stiftet i 1984. Historielaget arbeider for å skape interesse for lokalsamfunnets historie og øke kunnskapen om bygdas historie gjennom tidene. Det har siden 1995 vært medlem av Landslaget for lokalhistorie. Historielaget arbeider med å registrere og bevare kulturminner og med å spre informasjon om historien i regionen. Sentralt i arbeidet står årboka, Årboka for Salangen. Den gis ut hvert år like før jul og har kommet ut siden 1985. Boka inneholder artikler fra fjern og nær fortid i regionen.   Les mer … Anlegget sett fra Horten Foto: Erlend Bjørtvedt (2011). Bastøy fengsel ligger på Bastøy i Oslofjorden i Horten kommune. Det ble åpnet i 1984 innenfor bygningsmassen som hadde vært en del av Bastøy skolehjem og senere Bastøy vernehjem. Det er det største lavsikkerhetsfengslet i Norge, og disponerer hele øya, selv om nordre del med badestranden Nordbukta har status som friområde. Fengslet fungerer som et eget lite lokalsamfunn (øysamfunn) med ca 80 bygninger, veier, strandsoner, kulturlandskap, fotballbane, dyrket mark og skog.Bastøy fengsel er det største lavsikkerhetsfengslet i Norge, og det lave sikkerhetsnivået gir en stor grad av frihet for fangene, men forutsetter at de arbeider bevisst med fremtidsplaner og egen motivasjon. Det blir derfor lagt stadig større vekt på innhold, både gjennom arbeidstrening og skolegang. Fangene kan bevege seg fritt på øya, med unntak av Kalven og Nordbukta som er åpent for publikum, området ved fyret og Buvika der det er naturvernområde.   Les mer … Folkets hus på Hamar. Her fikk arkivet lokaler i 1984. Foto: Trond Nygård (2012) Arbeiderbevegelsens Arkiv i Hedmark (AAH) er ett av flere lokalarkiver tilknyttet moderorganisasjonen Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (Arbark) i Oslo. Etter at det første lokalarkivet ble opprettet i Vestfold i 1959, måtte Hedmark vente i 25 år før det ble opprettet et regionalt arkiv for «det røde fylke» i 1984. Arkivet har tilhold i Folkets hus på Hamar.De første arbeiderforeningene i Hedmark ble stiftet midt på 1800-tallet. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk fotfeste i Hedmark, som i så mange andre jord- og skogbruksbygder i Norge. Fra 1849 til 1851 fikk Thrane over 30 000 medlemmer i Norge. Det hevdes at Thranes menn – kvinner var ikke inkluderte – talte 5000 i Hedmark. Av fylkets regioner sto Thranitter-bevegelsen aller sterkest på Hedmarken.   Les mer … Viet-Nor var ein innvandrarbutikk i Søndre gate 9 i Trondheim. Butikken vart etablert i 1984(?) av vietnamesaren Nuu Nguyen, som nettopp hadde komme flyttande til Trondheim med familien sin. Butikken var den første innvandrarbutikken i Trondheim og markerte seg med det rike utvalet av søraustasiatisk og kinesisk mat så vel som med billigare mat enn det trondheimarane var vant med på den tida. Butikken vart nedlagt i 2002?. Søndre gate 7 og 9 vart totalskadd i brannen natt til 30. juli 2004.   Les mer … Hardanger Fartøyvernsenter sin logo Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999. Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare.   Les mer …