Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
→«Den nye byråchef»
| Linje 17: | Linje 17: | ||
== «Den nye byråchef» == | == «Den nye byråchef» == | ||
Som nyutdanna jurist ble Frydenberg i 1921 ansatt som sekretær i Sosialepartementet. I dette departementet hadde han sin arbeidsplass, med et par korte opphold, fram til rundt 1948. Han rykka opp til byråsjef i 1936 og ekspedisjonssjef i 1940.<ref>[http://runeberg.org/hvemerhvem/1973/0165.html Hvem er hvem 1973]</ref> Klatringa i | Som nyutdanna jurist ble Frydenberg i 1921 ansatt som sekretær i Sosialepartementet. I dette departementet hadde han sin arbeidsplass, med et par korte opphold, fram til rundt 1948. Han rykka opp til byråsjef i 1936 og ekspedisjonssjef i 1940.<ref>[http://runeberg.org/hvemerhvem/1973/0165.html Hvem er hvem 1973]</ref> Klatringa i departementets hierarki tyder på at han hadde stor tillit hos ledelsen. Da han i 1936 ble utnevnt til byråsjef for en nyoppretta avdeling, skreiv Aftenposten at han «nyder stor anseelse i centraladministrasjonen, og har ofte været norsk delegert ved konferanser i Genf, bl.a. til arbeidsbyråets konferanse.» Den avdelingen som Frydenberg ble sjef for, skulle blant annet ha ansvar for blinde og vanføre, arbeidstvistlovgivningen og barnesaker.<ref>Aftenposten, 6. august 1936.</ref> | ||
En barnesak som ble svært aktuell etter andre verdenskrig, var hva som skulle gjøres med «tyskerungene», barn med norsk mor og tysk far. Det ble blant annet oppretta et eget krigsbarnutvalg. I november 1945 hadde utvalgslederen, bydommer Inge Dommes, og ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i møter med den australske immigrasjonskomiteen og tilbød Australia å få overført 8000 norske krigsbarn. En slik «deportasjon» ble imidlertid aldri gjennomført. Det er uvisst hva Frydenberg sjøl mente om saken, men som ekspedisjonssjef må en gå ut fra at han handla på vegne av den politiske ledelsen i Sosialdepartementet. I motsetning til Utenriksdepartementet og Arbeidsdepartementet, som mente Norge ikke tålte å miste verdifull arbeidskraft til gjenoppbygginga etter krigen, var sosialminister Sven Oftedal villig innstilt til australierne, som reiste rundt i Europa på jakt etter arbeidskraft. Historikeren Kåre Olsen mener at hatet mot tyskerungene var spesielt sterkt i Norge, og at dette ble gjenspeilt i Sosialdepartementets interesse for å sende ut tyskerbarn.<ref>[http://www.nkbf.no/Litteraturliste/Krigens%20barn.htm Olsen 2000.]</ref> | En barnesak som ble svært aktuell etter andre verdenskrig, var hva som skulle gjøres med «tyskerungene», barn med norsk mor og tysk far. Det ble blant annet oppretta et eget krigsbarnutvalg. I november 1945 hadde utvalgslederen, bydommer Inge Dommes, og ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i møter med den australske immigrasjonskomiteen og tilbød Australia å få overført 8000 norske krigsbarn. En slik «deportasjon» ble imidlertid aldri gjennomført. Det er uvisst hva Frydenberg sjøl mente om saken, men som ekspedisjonssjef må en gå ut fra at han handla på vegne av den politiske ledelsen i Sosialdepartementet. I motsetning til Utenriksdepartementet og Arbeidsdepartementet, som mente Norge ikke tålte å miste verdifull arbeidskraft til gjenoppbygginga etter krigen, var sosialminister Sven Oftedal villig innstilt til australierne, som reiste rundt i Europa på jakt etter arbeidskraft. Historikeren Kåre Olsen mener at hatet mot tyskerungene var spesielt sterkt i Norge, og at dette ble gjenspeilt i Sosialdepartementets interesse for å sende ut tyskerbarn.<ref>[http://www.nkbf.no/Litteraturliste/Krigens%20barn.htm Olsen 2000.]</ref> | ||