291 440
redigeringer
m
korr
(→Kilder og litteratur: FT-lenke) |
m (korr) |
||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
Etter [[stortingsvalget 1957]] var det en langt yngre Høyre-gruppe på Stortinget, og mange av de nye i gruppen ønsket å erstatte Kjøs med [[John Lyng]] som parlamentarisk leder. Mange anså Kjøs som en svak leder, noe som kan illustreres med at da en sak om skattelette for [[Borregaard]] var oppe til endelig votering i Stortinget valgte alle Høyre-representanter unntatt én å bryte med Kjøs og stemme imot. Også de andre borgerlige fant han vanskelig å samarbeide med, og [[Per Borten]] uttalte at å forhandle med Kjøs «var nesten umulig» Kjøs og generalsekretær [[Holger Ursin (politiker)|Holger Ursin]] «hadde ikke engang evnen til å gjøre klart for seg selv hva de egentlig ønsket og langt mindre for andre». Kjøs kom til å fortsette som parlamentarisk leder med Lyng som nestleder, med perioden ble preget av spenninger mellom «Kjøs-fløyen» og «Lyng-fløyen». | Etter [[stortingsvalget 1957]] var det en langt yngre Høyre-gruppe på Stortinget, og mange av de nye i gruppen ønsket å erstatte Kjøs med [[John Lyng]] som parlamentarisk leder. Mange anså Kjøs som en svak leder, noe som kan illustreres med at da en sak om skattelette for [[Borregaard]] var oppe til endelig votering i Stortinget valgte alle Høyre-representanter unntatt én å bryte med Kjøs og stemme imot. Også de andre borgerlige fant han vanskelig å samarbeide med, og [[Per Borten]] uttalte at å forhandle med Kjøs «var nesten umulig» Kjøs og generalsekretær [[Holger Ursin (politiker)|Holger Ursin]] «hadde ikke engang evnen til å gjøre klart for seg selv hva de egentlig ønsket og langt mindre for andre». Kjøs kom til å fortsette som parlamentarisk leder med Lyng som nestleder, med perioden ble preget av spenninger mellom «Kjøs-fløyen» og «Lyng-fløyen». | ||
Høyres landsmøte 1958 ble dramatisk. Det var på forhånd ventet at Kjøs ville gå av, men misforståelser i valgkomiteen gjorde at en splittet komité enstemmig gikk inn for gjenvalg. Dette skapte store reaksjoner innad i partiet, og Lyng ble forslått som ny formann etter et benkeforslag av [[Jo Benkow]]. Lyng selv oppfordet alle til å stemme på Kjøs, som likevel kun vant 217-137. Etter avtale mellom | Høyres landsmøte 1958 ble dramatisk. Det var på forhånd ventet at Kjøs ville gå av, men misforståelser i valgkomiteen gjorde at en splittet komité enstemmig gikk inn for gjenvalg. Dette skapte store reaksjoner innad i partiet, og Lyng ble forslått som ny formann etter et benkeforslag av [[Jo Benkow]]. Lyng selv oppfordet alle til å stemme på Kjøs, som likevel kun vant 217-137. Etter avtale mellom formannskandidatene gikk så Kjøs til side som paralamentarisk leder til fordel for Lyng. | ||
Generasjonsskiftet i Høyre kom i 1962. Det var flere tydelige opposisjonsgrupper inndad i partiet gjennom ''[[Minerva (tidsskrift)|Minerva]]''- og [[Libertas (stiftelse)|Libertas]]-kretsene, og motsetningene mellom sentralstyret og Kjøs på den ene siden og stortingsgruppen og Lyng på den andre siden hadde ikke stilnet. Med en partiprofil i endring valgte Kjøs ikke å stille til gjenvalg, og ble erstattet av Lindebrække. | |||
Kjøs fortsatte i Høyres gruppestyre frem til han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 1965. Ved siden av vervene i utenrikskomiteen og miltærkomiteen var han Stortingets visepresident 1961-1965. Han var også odelstingspresident i stortingsperioden 1958-1961 samt midlertidig president i to kortere perioder i 1954 og 1955. | Kjøs fortsatte i Høyres gruppestyre frem til han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 1965. Ved siden av vervene i utenrikskomiteen og miltærkomiteen var han Stortingets visepresident 1961-1965. Han var også odelstingspresident i stortingsperioden 1958-1961 samt midlertidig president i to kortere perioder i 1954 og 1955. | ||