Anders Sandvig: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 8: Linje 8:
Som eneste tannlege i [[Gudbrandsdalen]] var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etterhvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var [[Lykrestua]], ei [[ramloftstue]] fra [[Skjåk kommune|Skjåk]]. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved [[Lillehammer stasjon]]. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.
Som eneste tannlege i [[Gudbrandsdalen]] var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etterhvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var [[Lykrestua]], ei [[ramloftstue]] fra [[Skjåk kommune|Skjåk]]. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved [[Lillehammer stasjon]]. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.


I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868–1950).
I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868–1950). Paret bodde ved [[folketellinga 1910]] i [[Jernbanegata (Lillehammer)|Jernbanegaten]] 218. De hadde da fem barn boende hjemme.


Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til [[Lillehammer kommune]] i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte [[Selskapet for Lillehammer Byes Vel]] samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovafor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør. Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården [[Bjørnstad (Vågå)|Bjørnstad]] i [[Vågå kommune|Vågå]], og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården [[Øygarden (Skjåk)|Øygarden]] i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som [[kjøpstad]]. I mellomtida hadde han også fått tak i [[Garmo stavkyrkje|Garmo stavkirke]], som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.
Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til [[Lillehammer kommune]] i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte [[Selskapet for Lillehammer Byes Vel]] samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovafor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør. Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården [[Bjørnstad (Vågå)|Bjørnstad]] i [[Vågå kommune|Vågå]], og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården [[Øygarden (Skjåk)|Øygarden]] i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som [[kjøpstad]]. I mellomtida hadde han også fått tak i [[Garmo stavkyrkje|Garmo stavkirke]], som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.