Skribenter
87 027
redigeringer
→Regjeringer
(→Politisk styre: lenke) |
|||
| Linje 47: | Linje 47: | ||
{{Utdypende artikkel|Nasjonal Samling}} | {{Utdypende artikkel|Nasjonal Samling}} | ||
=== Regjeringer === | === Regjeringer === | ||
Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. | Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Den tyske sendemannen [[Curt Bräuer]] overleverte det tyske ultimatum til de norske myndighetene 9. april, men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], støttet av Bräuer, som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Elster Christensen|Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge. | ||
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | ||
[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av [[Reichskommissariat|rikskommissær]] [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | [[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av [[Reichskommissariat|rikskommissær]] [[Josef Terboven]] som 21. april hadde erstattet Bräuer som øverste tyske representant i Norge. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | ||
Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | ||