Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.  

[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av [[Reichskommissariat|rikskommissær]] [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker.

I tråd med den fascistiske tenkningen om den korporative stat, gjorde NS-myndighetene forsøk på å organisere samfunnslivet gjennom faglige og sektorvise sammenslutninger. Disse skulle gi råd og innspill oppover i systemet, og lojalt bidra til å iverksette vedtak fra høyeste hold, i tråd med fører-prinsippet. Dette bygde på en tenkning om at den politiske makten på ulike samfunnsområder skulle ha basis i de gruppene som hadde spesielle interesser og en spesiell kompetanse på disse områdene.

Denne omorganiseringen av organisasjons- og samfunnslivet møtte betydelig motstand innen de ulike sektorene og ble aktivt sabotert. Dette ble kilde til store stridigheter, arrestasjoner og uro, men lyktes ikke gjennomført på noen områder.  

Siden 1936 hadde det pågått en prosess med å slå sammen de to idrettsforbundene [[Norges Landsforbund for Idrett]] og [[Arbeidernes Idrettsforbund]]. De hadde startet deltakelse i hverandres arrangementer og skulle etter planen vedta sammenslåing i løpet av 1940. Arbeidet stoppet opp med angrepet 9. april, men kom igang igjen og 13. september 1940 oppnevnte partene et interimstyre for [[Norges Idrettsforbund]].

Den videre prosessen ble avbrudt da [[Arbeidstjeneste- og idrettsdepartementet]], ledet av [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)|Axel Stang]] 22. november 1940 oppløste de to forbundene og interimstyret i det nye forbundet, og i egen regi opprettet Norges Idrettsforbund.

Idretten svarte med en boikott av det nye forbundet og alles dets arrengementer, og heller organiserte sine egne, illegale konkurranser. Oppslutningen rundt de nazisitiske arrangementene ble så dårlig, både fra utøvere og fra publikums side, at dette etter hvert ble gitt opp, og de illegale arrangementene kunne gjennomføres mer åpnet.

Denne idrettsstreiken ble en vikige inspirasjonsfaktor for senere motstandsaksjoner da en så hvor effektiv sivil, ikkevoldelig motstand kunne være.

{{Utdypende artikkel|Arbeidstjenesten|Foreldreaksjonen (andre verdenskrig)}}

Allerede i 1940 satte [[Administrasjonsrådet]] i gang en frivillig [[Arbeidstjenesten|Arbeidstjeneste]] for å hjelpe til med gjenoppbygging etter krigshandlingene. Arbeidstjenesten ble videreført av NS-myndighetene som gjennom en forordning, senere lov, prøvde å skrive ut vernepliktig ungdom til denne tjenesten, siden militær verneplikt hadde falt bort som følge av at de norske militære styrkene var demobiliserte. Rundt halvparten av de aktuelle ungdomskullene ble utskrevet til Arbeidstjeneste somrene 1942, 1943 og 1944.

Til tross for paroler mot å møte opp til denne tjenesten, gjorde tjenestens sivile og praktiske orientering at mange opplevde at det ikke var unasjonalt å delta de to første årene, men dette endret seg i 1944 da myndighetene også innførte [[Arbeidsmobilisering|arbeidsmobiliseringen]]. Utskrivning til Arbeidstjenesten ble aktivt sabotert gjennom militære aksjoner mot registrene.

[[5. februar]] [[1942]] vedtok NS-myndighetene ''lov om [[nasjonal ungdomstjeneste]]'' hvor det het at alle norske ungdommer mellom ti og atten år skulle tjenestegjøre i [[Nasjonal Samlings ungdomsfylking]] og det ble fryktet at dette ville innebære en politisk indoktrinering av norsk ungdom.  

Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i [[Tyskland]]. Dette utløste en folkelig og spontan protest mot den nasjonale ungdomstjenesten. Særlig var kvinnene aktive i denne protesten. Protestene måtte undertegnes med full navn og adresse, og for å vanskeligjøre arrestasjoner, ble det avtalt at alle protestene skulle postlegges samtidig. Hele 200 000 brev kom samtidig inn og det ble umulig for NS-myndighetene å reagere mot alle, og den nasjonale ungdomstjeneste ble en total fiasko da kun barn fra NS-familier møtte opp til denne tjenesten.

En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]], sikkerhetspolitiet [[Sipo]], den militære etterretningen [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og innfiltrasjonsenheten [[Sonderabteilung Lola]], også kalt Rinnanbanden besto utelukkende av norske medlemmer, og ble etter hvert endel av den tyske overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]] (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen. Rundt 70 nordmenn var innom denne enheten i løpet av okkupasjonen.

I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[SS Vaktbataljon Oslo]] og [[Norsk Vaktbataljon]]. De fleste av dem var rekruttert fra [[Hirden]], de yngste helt ned til 16 årsalderen. Også de norske fangevokterne sto for omfattende mishandling av fangene, særlig de yngste av dem, så brutalt at også SS-folkene reagerte. Hirdsjef [[Oliver Møystad]] måtte skrive til Quisling og be om at de yngste hirdmennene ble fjernet fra tjenesten.<ref name=aaw />

Samlet var over 200&nbsp;000000 nordmenn var engasjert i såkalt tyskerarbeid under krigen, de fleste av disse arbeidet for [[Wehrmacht]]. Hans Klaussen Korff, rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen (...) gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.»

{{thumb høyre|Minnesteiner for Holocaust-ofre Iduns gate Oslo.jpg|Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}