Veiledere, Administratorer, Skribenter
100 002
redigeringer
→Blending: format.
(→Blending: format.) |
|||
| (89 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{forside|Andre verdenskrig}} | {{forside|Andre verdenskrig}} | ||
<onlyinclude>{{thumb|Tyske soldater på Karl Johans gate april 1940 0023535.jpg|Tyske soldater på Karl Johans gate i april 1940.|Ukjent / Arbark}} | {{thumb|Korketrekkeren Langangen 1940.png|Den tyske framrykningen ble også hemmet av den svake og gamle infrastrukturen i Norge og denne ble betydelig utviklet i løpet av okkupasjonen. Her ved [[Korketrekkeren (Porsgrunn)|Korketrekkeren]] ved [[Langangen]] som var for liten for kjøretøyene og ble umiddelbart bygget om til dagens anlegg.|[[Statens Vegvesen]]|1940}} | ||
<onlyinclude>{{thumb|Tyske soldater på Karl Johans gate april 1940 0023535.jpg|Tyske soldater på [[Karl Johans gate]] i april 1940.|Ukjent / Arbark}} | |||
'''[[Andre verdenskrig]]''', fra et norsk ståsted også kjent som '''okkupasjonen 1940–1945''' var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med [[første verdenskrig]] som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene [[Tyskland]], [[Italia]] og [[Japan]] og de allierte, som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Canada]], [[USA]], [[Sovjetunionen]], [[Kina]] og en rekke andre land. | '''[[Andre verdenskrig]]''', fra et norsk ståsted også kjent som '''okkupasjonen 1940–1945''' var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med [[første verdenskrig]] som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene [[Tyskland]], [[Italia]] og [[Japan]] og de allierte, som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Canada]], [[USA]], [[Sovjetunionen]], [[Kina]] og en rekke andre land. | ||
| Linje 43: | Linje 44: | ||
==Politisk styre== | ==Politisk styre== | ||
{{thumb|Vidkun Quisling.png|Portrett av Quisling, tatt under krigen|[[Justismuseet]]}} | |||
Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. | {{thumb|Fakkeltog, Vidkun Quisling og hans ministre på balkongen, Grand Hotel (8618020289).jpg|Quisling og hans ministre mottar hyllest fra fakkeltog på balkongen til [[Grand Hotel (Oslo)|Grand Hotel]] etter [[Statsakten på Akershus]] 1. februar 1942.|Ukjent, trolig NTB}} | ||
{{Utdypende artikkel|Nasjonal Samling}} | |||
=== Regjeringer === | |||
Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Den tyske sendemannen [[Curt Bräuer]] overleverte det tyske ultimatum til de norske myndighetene 9. april, men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], støttet av Bräuer, som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Elster Christensen|Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge. | |||
De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre. | ||
[[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær [[Josef Terboven]]. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | [[25. september]] 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av [[Reichskommissariat|rikskommissær]] [[Josef Terboven]] som 21. april hadde erstattet Bräuer som øverste tyske representant i Norge. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn [[Nasjonal Samling]] ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med styre gjennom Terbovens såkalte [[De kommissariske statsråder|«kommissariske statsråder»]]. De fleste av de «kommissariske statsrådene» tilhørte Nasjonal Samling, men det ble også rekruttert noen få utenfor partiets rekker. | ||
Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]]. | ||
| Linje 68: | Linje 72: | ||
|[[Vidkun Quislings andre regjering]] | |[[Vidkun Quislings andre regjering]] | ||
|} | |} | ||
De lovlig valgte, norske myndighetene etablerte seg i utlandet. Særlig viktig var [[Londonregjeringen]], men [[eksilmyndighetene under andre verdenskrig|eksilmyndighetene]] omfatter også andre organer. | |||
=== Forsøk på politisk ensretting === | |||
I tråd med den fascistiske tenkningen om den korporative stat, gjorde NS-myndighetene forsøk på å organisere samfunnslivet gjennom faglige og sektorvise sammenslutninger. Disse skulle gi råd og innspill oppover i systemet, og lojalt bidra til å iverksette vedtak fra høyeste hold, i tråd med førerprinsippet og samlet i et «Riksting» som skulle erstatte [[Stortinget]]. | |||
Dette bygde på en tenkning om at den politiske makten på ulike samfunnsområder skulle ha basis i de gruppene som hadde spesielle interesser og en spesiell kompetanse på disse områdene. | |||
Denne omorganiseringen av organisasjons- og samfunnslivet møtte betydelig motstand innen de ulike sektorene og ble aktivt sabotert. Dette ble kilde til store stridigheter, arrestasjoner og uro, men lyktes ikke gjennomført på noen områder. Særlig i etterkant av [[statsakten på Akershus]] ble tiltakene strammet til, det kom ''lov om nasjonal ungdomstjeneste'', ''lov om Norges Lærersamband'', begge kunngjort 5. februar 1942, samt den noe senere ''Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats'' fra 22. februar 1943, som alle hovedsakelig var rettet mot barn og unge og som førte til strid og protester og gjennomføringen av disse ble til dels sabotert. | |||
==== Idretten ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Idrettsstreiken}} | |||
Siden 1936 hadde det pågått en prosess med å slå sammen de to idrettsforbundene [[Norges Landsforbund for Idrett]] og [[Arbeidernes Idrettsforbund]]. De hadde startet deltakelse i hverandres arrangementer og skulle etter planen vedta sammenslåing i løpet av 1940. Arbeidet stoppet opp med angrepet 9. april, men kom igang igjen og 13. september 1940 oppnevnte partene et interimsstyre for [[Norges Idrettsforbund]]. | |||
Den videre prosessen ble avbrudt da det nyopprettede [[Departementet for arbeidstjeneste og idrett]], ledet av [[De kommissariske statsrådene|kommissarisk stasråd]] [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)|Axel Stang]] 22. november 1940 oppløste de to forbundene og interimsstyret i det nye forbundet, og i egen regi opprettet Norges Idrettsforbund. Dette var ett forbund med politisk lojale «førere» for hver idrettsgren. | |||
Idretten svarte ved at forbund, kretser og lag gikk til «idrettsstreik» ved at organisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stanset. Det nye forbundets arrangementer ble boikottet og idretten organiserte i stedet sine egne, illegale konkurranser. Oppslutningen rundt det offisielle forbundets arrangementer ble så dårlig, både fra utøvere og fra publikums side, at dette etter hvert ble gitt opp, og de illegale arrangementene kunne gjennomføres mer åpnet. | |||
Denne idrettsstreiken ble en vikige inspirasjonsfaktor for senere motstandsaksjoner da en så hvor effektiv sivil, ikkevoldelig motstand kunne være. | |||
==== Musikkfronten==== | |||
Musikkfronten oppsto som en følge av at det NS-styrte NRK forsøkte å bruke konsertvirksomheten til norske musikere i propagandaarbeidet, og musikerne oppfordret da både publikum og musikklivet om å boikotte av de offentlige konsertene. | |||
Som innen idretten, vokste da fram illegale arrangementer i form av konserter utenfor myndighetenes kontroll. Motstandskonserter ble holdt fram til de ble kastet i fengsel eller ble nektet å spille offentlig. Sentralt i dette arbeidet sto pianistene [[Robert Riefling]], [[Amalie Christie (1913–2010)|Amalie Christie]] og den tidligere musikksjefen i NRK, den tyske fiolinisten og dirigenten [[Hugo Kramm]]. | |||
Det offentlige musikklivet ble da mot slutten av krigen kun opprettholdt av tyske musikere og [[Oslo Filharmoniske Orkester|Filharmonisk Selskaps Orkester]], som forsøkte en vanskelig balansegang. | |||
==== Teaterboikott ==== | |||
Det var store konflikter mellom norske teaterfolk og myndigheter under krigen, og i mai 1941 oppstod en fem ukers teaterstreik. NS-byråkrater overtok ledelsen av [[Nationaltheatret]], [[Det norske teatret]] og [[Trøndelag Teater]], og alle som drev teater, måtte søke om tillatelse for ett år av gangen. Parallelt hadde den tyske okkupasjonsmakten ''[[Deutsches Theater]]'' i Oslo. | |||
==== Lærerstriden ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Lærerstriden}} | |||
Blant de sektorvise sammenslutningene som skulle inngå i et «Riksting» var lærerne. Blant de nye lovene som kom umiddelbart etter statsakten var ''lov om Norges Lærersamband'', hvor hvor alle lærerorganisasjonene som omfattet de skoleslag som hørte inn under [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] ble samlet i [[Norges Lærersamband]] med medlemsplikt for alle lærere. Etter utløste store protester og førte til [[lærerstriden]] og massearrestasjonen av lærere 23. mars 1942 da 1100 mannlige lærere ble arrestert og rundt 500 av dem ble i april deportert til fangenskap i Finnmark kystbåten «Skjerstad» til [[Kirkenes]]. | |||
==== Kirkestriden ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Den norske kirke under andre verdenskrig|Kirkekampen}} | |||
[[Kristent Samråd]] ble stiftet allerede 25. oktober 1940 som et samlende organ for kirkelig motstand mot trusler om myndighetens inngripen og ensretting av de ulike kirkelige miljøene i Norge. Dette skjedde offentlig på et folkemøte i [[Calmeyergatens Misjonshus]]. Slik medførte den tyske okkupasjonen og [[Nasjonal Samling|NS]]-styret, gjennom [[De kommissariske statsråder|de kommissariske statsrådene]] at de ulike kirkelige miljøene ble umiddelbart samlet etter å ha vært i en opprivende teologisk strid, kjent som [[kirkestriden i mellomkrigstida|kirkestriden]] siden rundt 1920. | |||
NS svarte på motstanden med å danne [[Kristen Samling]] i oktober 1940 for å ivareta kristne tilknyttet Nasjonal Samling og som følte en isfront i sine lokale menigheter. | |||
Biskopene i [[Den norske kirke]] utstedte et [[hyrdebrev]] som ble lest opp den 9. februar 1941 med protester mot [[Hirden]]s oppførsel, mot nedleggelsen av [[Høyesterett]] og mot forsøk på å begrense prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Senere samme sommer forlangte Terboven innsamling av alle kirkeklokker, slik at metallet kunne brukes i krigsindustrien. Dette ble effektivt trenert og sabotert, godt hjulpet av handelsminister i Quislings regjering, [[Eivind Stenersen Blehr|Eivind Blehr]], noe som ble en formidlende faktor mot ham i [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]]. | |||
Det endelige brudd mellom Den norske kirke, som på dette tidspunktet var en statskirke, kom etter statsakten på Akershus og NS-myndighetene bestemte at denne skulle feires med en festgudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kl 11:00 hvor NS-medlem siden 1933 sogneprest [[Peder Blessing Dahle]] skulle forrette, mens den opprinnelig fastlagte høymessen med domprost [[Arne Fjellbu]] ble utsatt til kl 14:00. Nesten bare medlemmer av [[Hirden]] kom til Dahles gudstjeneste, mens rundt 1500 sto utenfor og ventet på Fjellbu. Dette ble tatt som en utålelig provokasjon, kirken ble stengt og politiet ble satt inn for å fjerne alle de oppmøte. Da Fjellbu ble ansatt, la de sju biskopene ned sine embeter og Kristent Samråd utarbeidet bekjennelsesskriftet ''[[Kirkens Grunn]]'', som ble lest opp i landets kirker 1. og 2. påskedag 1942, noen som medførte et stort flertall – rundt 92 % – av landets geistlige la ned sine embeter. | |||
Biskopene opprettet da [[Den midlertidige kirkeledelse]] som erstattet Kristent Samråd, for å styre Den norske kirke og videreførte det tette samarbeidet med frikirkelige miljøer. | |||
==== Arbeidstjenesten ==== | |||
{{thumb|AT Bjørkelangen.png|Vaktposten Sigurd Nordlie ved skilderhuset med spade ved [[Bjørkelangen leir]] høsten 1943 mens leiren ble benyttet av [[Arbeidstjenesten]]. Spaden var tjenestens varemerke.|[[Akershusmuseet]].|1943}} | |||
{{Utdypende artikkel|Arbeidstjenesten}} | |||
Allerede i 1940 satte [[Administrasjonsrådet]] i gang en frivillig [[Arbeidstjenesten|Arbeidstjeneste]] for å hjelpe til med gjenoppbygging etter krigshandlingene. Arbeidstjenesten ble videreført av NS-myndighetene som gjennom en forordning, fra 22. februar 1943 ''Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats'', som prøvde å skrive ut vernepliktig ungdom til denne tjenesten, siden militær verneplikt hadde falt bort som følge av at de norske militære styrkene var demobiliserte. Rundt halvparten av de aktuelle ungdomskullene ble utskrevet til Arbeidstjeneste somrene 1942, 1943 og 1944. | |||
Arbeidstjenesten hadde en militær struktur og ble ledet av en general, fra april 1941 tidligere oberst i artilleriet, [[Carl Frølich Hanssen]]. | |||
Til tross for paroler mot å møte opp til denne tjenesten, gjorde tjenestens praktiske orientering at mange opplevde at det ikke var unasjonalt å delta de to første årene, men dette endret seg i 1944 da myndighetene også innførte [[Arbeidsmobilisering|arbeidsmobiliseringen]]. Utskrivning til Arbeidstjenesten ble aktivt sabotert gjennom militære aksjoner mot registrene, blant annet [[sprengningen av Akersgata 55]] i Oslo. | |||
==== Ungdom ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Nasjonal ungdomstjeneste|Foreldreaksjonen (andre verdenskrig)}} | |||
I etterkant av [[Statsakten på Akershus]] vedtok NS-myndighetene [[5. februar]] [[1942]] ''lov om [[nasjonal ungdomstjeneste]]'' hvor det het at alle norske ungdommer mellom ti og atten år skulle tjenestegjøre i [[Nasjonal Samlings ungdomsfylking]] og det ble fryktet at dette ville innebære en politisk indoktrinering av norsk ungdom. | |||
Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i [[Tyskland]]. Dette utløste en folkelig og spontan protest mot den nasjonale ungdomstjenesten. Særlig var kvinnene aktive i denne protesten. Protestene måtte undertegnes med full navn og adresse, og for å vanskeligjøre arrestasjoner, ble det avtalt at alle protestene skulle postlegges samtidig. Hele 200 000 brev kom samtidig inn og det ble umulig for NS-myndighetene å reagere mot alle, og den nasjonale ungdomstjeneste ble en total fiasko da kun barn fra NS-familier møtte opp til tjeneste. | |||
==== Kultur ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Kulturtinget}} | |||
Kulturtinget var også en planlagt avdeling i Quislings «nyordning» av statsforfatningen, hvor [[Stortinget]] skulle erstattes av et «Riksting» oppdelt i et «Næringsting» og et «Kulturting». | |||
26. september 1942 ble det såkale Kulturtinget opprettet som et ledd i ensrettingen av det norske kulturlivet. Det skulle være et rådgivende organ for [[Kultur- og folkeopplysningsdepartementet]] og skulle sørge for «et fritt åndsliv med organisert selvstyre under statens tilsyn». Kulturrådet var sammensatt av 46 medlemmer fra vitenskap, kunst og skole, oppnevnt og under ledelse av [[Gulbrand Lunde]]. | |||
Kulturtinget hadde bare to møter. Det første ble åpnet i Gamle festsal i Domus Academica («Urbygningen») i Oslo 21. september 1943 av [[Rolf Jørgen Fuglesang]] som hadde overtatt ministerposten etter Lundes død 25. oktober 1942 og det andre, og siste, ble holdt i [[Erkebispegården]] i Trondheim 25.–27. juli 1944. | |||
==== Granskningskommisjonen av 1943 ==== | |||
{{Utdypende artikkel|Granskningskommisjonen av 1943}} | |||
Etter de feilslåtte tiltakene for å vinne befolkningen for sin sak, samtidig som den militære motstanden fra [[Milorg]]s og [[Special Operations Executive|SOE]]s side ble tydeligere, var det et sterkt behov fra NS' side å dempe britiskvennligheten i norsk opinion. Utnevnelsen av [[Vidkun Quislings andre regjering]] etter [[statsakten på Akershus]] hadde heller ikke medført den selvstendigheten i forhold til de tyske myndighetene som Quisling hadde forutsatt. | |||
23. oktober 1943 ble det derfor satt ned en granskningskommisjon under ledelse av [[Herman Harris Aall]] som skulle se om [[Johan Nygaardsvolds regjering]] hadde fulgt «folkerettens regler for en nøytral stats rettigheter og forpliktelser» i tiden før 9. april 1940. Tesen var at [[Johan Nygaardsvold]] hadde drevet et dobbelspill under dekke av nøytraliteten til å inngått avtale med [[Storbritannia]]. Kommisjonen skulle også se om [[jøder]] og [[Den norske frimurerorden|frimurere]] hadde vært involvert at den norske nøytraliten strandet. Videre skulle kommisjonen se på den norske kongehusets legitimitet. Blant annet forsøkte kommisjonen å vise at kong [[Haakon VII]] hadde drevet en personlig utenrikspolitikk uten at dette var kjent for regjering og [[Storting]]. I Danmark hadde tyskerne også forsøkt å samle opplysninger om at [[Maud av Norge|dronning Maud]] ikke var [[Olav V|kronprins Olav]]s rette mor, bare hans adoptivmor. Ifølge rykter skulle Olav være sønn av Mauds søster Victoria, samt en britisk offiser. | |||
Dersom kommisjonen kunne vise at den tyske okkupasjonen ikke brøt folkeretten som følge av den norske regjeringens angivelige nøytralitetsbrudd i forkant, var okkupasjonen å anse som et tysk selvforsvar. Dersom det skulle vise seg at det norske kongehuset ikke var legitimt, ville dette også kunne styrke Quislings posisjon og omdømme i befolkningen og renvaske NS som landsforrædere. | |||
== Den tyske tilstedeværelsen == | == Den tyske tilstedeværelsen == | ||
| Linje 76: | Linje 156: | ||
Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie. | Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie. | ||
Da krigen var over var det 31 000 utenlandske arbeidere for Organisation Todt i Norge. | |||
=== Den tyske polititjenesten === | === Den tyske polititjenesten === | ||
| Linje 100: | Linje 182: | ||
Verving til Waffen-SS, Germanske SS Norge og av frontsøstre ble foretatt gjennom [[Germanische Leitstelle in Norwegen]] i [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]] 99 i [[Oslo]], foruten egne vervingskontorer også andre steder. | Verving til Waffen-SS, Germanske SS Norge og av frontsøstre ble foretatt gjennom [[Germanische Leitstelle in Norwegen]] i [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]] 99 i [[Oslo]], foruten egne vervingskontorer også andre steder. | ||
En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]], sikkerhetspolitiet [[Sipo]], den militære etterretningen [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og | En rekke nordmenn gjorde også tjeneste i overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]], sikkerhetspolitiet [[Sipo]], den militære etterretningen [[Abwehr]] eller andre avdelinger, og enheter i [[Hirden]] ble ved en rekke tilfeller satt under tysk kommando. Angiver- og infiltrasjonsenheten [[Sonderabteilung Lola]], også kalt Rinnanbanden besto utelukkende av norske medlemmer, og ble etter hvert endel av den tyske overvåkingstjenesten [[Sicherheitsdienst]] (SD), og slik en del av det tyske politiet i Norge under okkupasjonen. Rundt 70 nordmenn var innom denne enheten i løpet av okkupasjonen.<ref>{{Lind Rinnan 2011}}</ref> | ||
=== Lebensborn === | === Lebensborn === | ||
| Linje 107: | Linje 189: | ||
Etter at den øverste sjefen for tysk politi og SS i Norge, [[Wilhelm Rediess]] i mars 1941 fikk inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, ble [[Lebensborn]]-programmet igangsatt også i Norge, og det ble gjennom dette opprettet en rekke mødre- og barnehjem for ugifte norske kvinner som fikk barn med tyske soldater, fortrinnsvis fra [[Schutzstaffel|SS]]. Rundt 8 000 barn ble født på disse hjemmene i løpet av krigsårene. | Etter at den øverste sjefen for tysk politi og SS i Norge, [[Wilhelm Rediess]] i mars 1941 fikk inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, ble [[Lebensborn]]-programmet igangsatt også i Norge, og det ble gjennom dette opprettet en rekke mødre- og barnehjem for ugifte norske kvinner som fikk barn med tyske soldater, fortrinnsvis fra [[Schutzstaffel|SS]]. Rundt 8 000 barn ble født på disse hjemmene i løpet av krigsårene. | ||
=== | ===Fengsler og fangeleire=== | ||
{{thumb|Sletta1.jpg|[[Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna fangeleire i Tromsø|Krøkebærsletta fangeleir]] i Troms, fotografert omkring 1947.}} | {{thumb|Sletta1.jpg|[[Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna fangeleire i Tromsø|Krøkebærsletta fangeleir]] i Troms, fotografert omkring 1947.}} | ||
{{utdypende artikkel|Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig}} | {{utdypende artikkel|Fengsler og fangeleire under andre verdenskrig}} | ||
| Linje 130: | Linje 212: | ||
Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]». | Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]». | ||
I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[ | I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[Hirdvaktbataljonen]] og [[SS-Vaktbataljon 6]]. De fleste av dem var rekruttert fra [[Hirden]], de yngste helt ned til 16 årsalderen. Også de norske fangevokterne sto for omfattende mishandling av fangene, særlig de yngste av dem, så brutalt at også SS-folkene reagerte. Hirdsjef [[Oliver Møystad]] måtte skrive til Quisling og be om at de yngste hirdmennene ble fjernet fra tjenesten.<ref name=aaw /> | ||
==Hverdagsliv== | ==Hverdagsliv== | ||
{{thumb|Oslo andre verdenskrig koe.jpg|Kø utenfor butikk i Oslo i 1942|Royal Norwegian Information Service, Washington D.C.}} | |||
{{utdypende artikkel|Hverdagsliv under andre verdenskrig}} | {{utdypende artikkel|Hverdagsliv under andre verdenskrig}} | ||
=== Rasjonering === | === Rasjonering === | ||
Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer. | Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer. | ||
| Linje 142: | Linje 223: | ||
=== Blending === | === Blending === | ||
Straks etter 9. april 1940 ble det påbudt blending for alle, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg på nattlige bombetokter. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble | Straks etter 9. april 1940 ble det påbudt blending for alle, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg på nattlige bombetokter. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etter hvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket. | ||
=== Rekvirerte skoler === | |||
{{thumb|Berle skole tyske soldater.jpg|Tyske soldater utenfor kasernen i den rekvirerte [[Berles skole]] i [[Oslo]].|[[Rigmor Dahl Delphin]]/[[Oslo Museum]]|august 1940}} | |||
Undervisningssituasjonen ble vanskelig etter hvert som stadig flere skoler ble rekvirerttil kaserne for tyske soldater. | |||
Dette skapte store utfordringer for skolene for å holde undervisningen i gang, og alle mulige tilgjengelige lokaler ble tatt i bruk, også private hjem og improviserte løsninger. Allikevel var undervisningssituasjonen svært krevende, både for elever og lærere, og undervisningen måtte ofte foregå på skift fra tidlig om morgenen til sent på kveld i overfylte rom med dårlige luftemuligheter og også vanskelige fyringsmuligheter om vinteren. I tillegg ble situasjonen ytterligere vanskeligere en del lærere ble deportert til Finnmark under [[Lærerstriden]] våren 1942. | |||
=== Oppblomstring av norsk økonomi === | === Oppblomstring av norsk økonomi === | ||
På grunn av de omfattende tyske byggearbeidene som ble igangsatt allerede sommeren 1940, forsvant all arbeidsledighet samme høst.<ref name=aaw>Aasmund Willersrud: «Historien om en norsk skamplett», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 30-33.</ref> Dette omfattet både innstallasjoner til [[Festung Norwegen]] og veier og jernbane. Den tilgjengelige norske arbeidskraften var ikke tilstrekkelig, slik at det ble satt inn både norske og utenlandske tvangsarbeidere, både krigsfanger og tvangsrekruttert arbeidskraft fra andre tyskokkuperte områder. | På grunn av de omfattende tyske byggearbeidene som ble igangsatt allerede sommeren 1940, forsvant all arbeidsledighet samme høst.<ref name=aaw>Aasmund Willersrud: «Historien om en norsk skamplett», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 30-33.</ref> Dette omfattet både innstallasjoner til [[Festung Norwegen]] og veier og jernbane. Den tilgjengelige norske arbeidskraften var ikke tilstrekkelig, slik at det ble satt inn både norske og utenlandske tvangsarbeidere, både krigsfanger og tvangsrekruttert arbeidskraft fra andre tyskokkuperte områder. | ||
De tyske okkupantene opplevde stor samarbeidsvilje fra det norske næringslivet, fra [[Norsk Hydro]] til små håndverksbedrifter.<ref name=aaw2>Aasmund Willersrud: «Samarbeidet villig med okkupanten», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 34-35.</ref> Over 200 000 nordmenn tok såkalt «tyskerarbeid», i første rekke direkte for Wehrmacht.<ref name=aaw2 /> Mange av disse arbeider for underleverandører. Disse befant seg i et grenseland mellom Administrasjonsrådets oppfordring om å holde «hjulene i gang», og ren krigsprofittering, en balansegang og et dilemma gjennom hele okkupasjonen. Mange beveget seg farlig nær og over denne grensen.<ref>Anette Homlong Storeide: ''Norske krigsprofittører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere''</ref> | De tyske okkupantene opplevde stor samarbeidsvilje fra det norske næringslivet, fra [[Norsk Hydro]] til små håndverksbedrifter.<ref name=aaw2>Aasmund Willersrud: «Samarbeidet villig med okkupanten», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 34-35.</ref> Over 200 000 nordmenn tok såkalt «tyskerarbeid», i første rekke direkte for Wehrmacht.<ref name=aaw2 /> Mange av disse arbeider for underleverandører. Disse befant seg i et grenseland mellom Administrasjonsrådets oppfordring om å holde «hjulene i gang», og ren krigsprofittering, en balansegang og et dilemma gjennom hele okkupasjonen. Mange beveget seg farlig nær og over denne grensen.<ref>Anette Homlong Storeide: ''Norske krigsprofittører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere''</ref> | ||
=== Tyskerarbeid === | |||
{{Utdypende artikkel|Organisation Todt}} | |||
Samlet var over 200 000 nordmenn var engasjert i såkalt tyskerarbeid under krigen, de fleste av disse arbeidet for [[Wehrmacht]]. Hans Klaussen Korff, rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen (...) gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.» | |||
Også i gjennomføringen av Organisation Todts (OT) byggeprosjekter var en avhengig av norske byggefirmaer, som ofte var underleverandører til de tyske hovedentreprenørene. Det er lite som tyder på at det var vanskelig å finne norske samarbeidspartnere i OTs prosjekter, og kontraktene ble inngått frivilig, på vanlige forretningsmessige vilkår og grunnlag. | |||
=== Kontroller === | === Kontroller === | ||
Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon. | Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I [[Grensesone|grenseområdene]] måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon. | ||
=== Informasjon === | |||
{{utdypende artikkel|Aviser under andre verdenskrig}} | |||
Pressen ble underlagt streng sensur. I tillegg ble [[NRK]] nazifisert. Etter en tid ble det klart for okkupasjonsmyndighetene at de færreste hørte på NRK, men heller på nyhetsssendingene fra London – selv om det var forbudt. Dermed ble radioapparatene inndratt. | |||
Folks viktigste nyhetskanal ble dermed illegale radioer, [[den illegale presse]] og ikke minst spredning av nyheter fra person til person. | |||
==Motstand== | |||
{{thumb|Waldemar Thranes gate 62 Oslo.jpg|En rekke leiligheter i Oslo ble brukt som dekningssteder, her fra [[Waldemar Thranes gate (Oslo)|Waldemar Thranes gate]] 62.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2012}} | |||
=== Holdninger overfor de tyske okkupantene === | === Holdninger overfor de tyske okkupantene === | ||
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)]</ref> | Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom imidlertid til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. [[LO]]-formann [[Konrad Nordahl]] hevder i sin bok ''Med LO for frihet'' (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.<ref>[http://www.dagbladet.no/2015/02/02/kultur/meninger/kronikk/debatt/kampen_om_tungvannet/37494381/ Dagbladet - Norges krigspsykose (2. februar 2015)]</ref> | ||
== | === Sivil motstand === | ||
Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel [[læreraksjonen]] og [[melkestreiken i Oslo|melkestreiken]]. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller eller andre former for hverdagsmotstand. | |||
[[ | |||
=== Militær motstand === | |||
{{utdypende artikkel|Hjemmefronten}} | {{utdypende artikkel|Hjemmefronten}} | ||
Militært fantes det en rekke grupper som gjennomførte sabotasje. [[Milorg]] var en offisiell motstandsbevegelse som fra 1942 var underlagt [[Forsvarets Overkommando]]. Man fant også små grupper som sto Milorg nær, men som ikke var en del av den formelle strukturen, som [[2A]]. Den kommunistiske motstandsbevegelsen var tildels aktiv allerede før krigsutbruddet, med [[Osvald-gruppa]] som den mest aktive organisasjonen etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. | |||
=== Hverdagsmotstand === | |||
Hverdagsmotstanden bredte etter hvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet [[binders i jakkeslaget]] eller [[Nisselue|topplue]]. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den etter hvert spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer, særlig mot slutten av krigen. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven. | |||
Særlig etter det tyske nederlaget i Stalingrad vinteren 1943 og invasjonen i Normandie sommeren 1944 var det tydelig at krigslykken hadde snudd. Da ble også [[isfronten]] på okkupantene og norske NS-medlemmer hardere og tonen ble mer aggressiv. Tidligere var denne mer passiv, men etter de tyske militære nederlagene kunne motviljen bli vist tydeligere. | |||
==Utefronten== | ==Utefronten== | ||
{{thumb|Krigsminnesmerke Hyde Park London 2016 2.jpg|I Hyde Park i London ble det i 1978 reist et minnesmerke som takk for den britiske hjelpen til den norske marine og handelsflåte under krigen.|[[Stig Rune Pedersen]] (2016)}} | {{thumb|Krigsminnesmerke Hyde Park London 2016 2.jpg|I Hyde Park i London ble det i 1978 reist et minnesmerke som takk for den britiske hjelpen til den norske marine og handelsflåte under krigen.|[[Stig Rune Pedersen]] (2016)}} | ||
{{utdypende artikkel|Utestyrkene|Svensketrafikken|Nordsjøfarten}} | |||
{{utdypende artikkel|Oversikt over norske krigsgraver i Storbritannia}} | |||
''Utestyrkene'' er en betegnelse på de norske styrkene som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80 000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den [[1. januar]] [[1941]] ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26 000 personer i utestyrkene. | ''Utestyrkene'' er en betegnelse på de norske styrkene som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80 000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den [[1. januar]] [[1941]] ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26 000 personer i utestyrkene. | ||
| Linje 185: | Linje 287: | ||
==Jødenes skjebne== | ==Jødenes skjebne== | ||
{{thumb | {{thumb|Minnesteiner for Holocaust-ofre Iduns gate Oslo.jpg|Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}} | ||
{{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}} | {{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}} | ||
Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder. | Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder, med inndragning av radioapparater, [[J-stempling]] av legitimasjonspapirene og pålagt utfylling av registeringsskjemaet ''[[Spørreskjema for jøder i Norge]]'', de to siste tiltakene i januar-mars 1942. | ||
25 oktober [[1942]] ble alle mannlige jøder arrestert, og 26. november samme år også kvinner og barn, og de første jødene sendt til [[Auschwitz]]. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen. | |||
== Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms == | == Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms == | ||
{{utdypende artikkel|Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms}} | {{utdypende artikkel|Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms}} | ||
Som følge av de tyske militære nederlag og | Som følge av de tyske militære nederlag og tilbaketoget fra Murmanskfronten, ble de beordret tilbaketrekning helt til [[Lyngen kommune|Lyngen]] i [[Troms]]. På direkte ordre fra Hitler skulle befolkningen evakueres, og at de tyske styrkene skulle benytte seg av «den brente jords taktikk» for å hindre den fiendtlige, sovjetiske Den røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt. | ||
Ordren ble iverksatt av generaloberst [[Lothar Rendulic]] som nylig hadde fått kommandoen over [[20. Gebirgsarmee]], og evakueringen som ble utført med tvang pågikk fra oktober [[1944]]. Fra norsk side ble prosessen ledet av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sammen med sosialminister [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Andreas Lippestad]]. | Ordren ble iverksatt av generaloberst [[Lothar Rendulic]] som nylig hadde fått kommandoen over [[20. Gebirgsarmee]], og evakueringen som ble utført med tvang pågikk fra oktober [[1944]]. Fra norsk side ble prosessen ledet av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sammen med sosialminister [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Andreas Lippestad]]. | ||
| Linje 207: | Linje 311: | ||
==Rettsoppgjøret== | ==Rettsoppgjøret== | ||
{{utdypende artikkel|Rettsoppgjøret}} | {{utdypende artikkel|Rettsoppgjøret}} | ||
Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951. | Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951. | ||
| Linje 218: | Linje 320: | ||
==Krigens spor i lokalsamfunnene== | ==Krigens spor i lokalsamfunnene== | ||
{{thumb|Son Minnestøtta03.JPG|Over hele landet finner man minnesmerker over stedets falne 1940–1945. Her minnestøtta i Son, der fem personer falt, en av dem på krigens første dag og den siste bare en uke før krigen tok slutt.|Chris Nyborg (2006)}} | {{thumb|Son Minnestøtta03.JPG|Over hele landet finner man minnesmerker over stedets falne 1940–1945. Her minnestøtta i Son, der fem personer falt, en av dem på krigens første dag og den siste bare en uke før krigen tok slutt.|Chris Nyborg (2006)}} | ||
Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av [[Festung Norwegen|festningsverk]], [[tyskerbrakke]]r og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom [[Leiret (Elverum)|Leiret]] i [[Elverum kommune|Elverum]] er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble flere andre norske byer og tettsteder til del. | Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av [[Festung Norwegen|festningsverk]], [[tyskerbrakke]]r og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom [[Leiret (Elverum)|Leiret]] i [[Elverum kommune|Elverum]] er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble blant annet [[Steinkjer]] og flere andre norske byer og tettsteder til del. | ||
De fleste steder i Norge har et minnesmerke som nevner de fra stedet som falt under krigen. Disse monumentene har gjerne vært sentrale i feiringa av [[grunnlovsdagen]], og det er også vanlig med kransnedleggelse og taler på [[frigjøringsdagen]] og mange steder også på 1. mai. | De fleste steder i Norge har et minnesmerke som nevner de fra stedet som falt under krigen. Disse monumentene har gjerne vært sentrale i feiringa av [[grunnlovsdagen]], og det er også vanlig med kransnedleggelse og taler på [[frigjøringsdagen]] og mange steder også på 1. mai. | ||
== Lokalt == | |||
* [[Andre verdenskrig i Asker og Bærum]] | |||
* [[Oslo under andre verdenskrig]] | |||
* [[Andre verdenskrig i Stange og Romedal]] | |||
* [[Steinkjer 1940–1945]] | |||
* [[Andre verdenskrig i Vestre Toten]] | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
{{reflist|2}} | |||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||
* Div. artikler i ''[[Norsk krigsleksikon]]'' | * Div. artikler i ''[[Norsk krigsleksikon]]'' | ||
* Janne Wilberg: [https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/artikkelsamling/det-tyske-militarbyggeriet-i-norge/ Det tyske militærbyggeriet i Norge], Landsverneplan for Forsvaret | |||
* [http://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig «Norge under andre verdenskrig»] på no.wikipedia.org | * [http://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig «Norge under andre verdenskrig»] på no.wikipedia.org | ||
* [http://web.archive.org/web/20130522150143/http://www.lokalhistorie.no/nettverk/okkupasjonen.html Lokal okkupasjonshistorie] på [[NLI]]s hjemmesider (via archive.org) | * [http://web.archive.org/web/20130522150143/http://www.lokalhistorie.no/nettverk/okkupasjonen.html Lokal okkupasjonshistorie] på [[NLI]]s hjemmesider (via archive.org) | ||
*[https://snl.no/Norge_under_andre_verdenskrig SNL: Norge under andre verdenskrig] | |||
== Linker == | |||
*[https://www.youtube.com/watch?v=xKGsQNhQRyY Kappløpet: Britiske planer for Norge i 1940. Sendt på NRK i 2008] | |||
*[https://www.youtube.com/playlist?list=PLFYoTOOlVjIATsqev3ADEjyEyLsJs11mO Spilleliste fra Forsvarets historiske filmarkiv] | |||
*[https://www.youtube.com/playlist?list=PLFYoTOOlVjIDVhIzDl0-HDuTjwt8qK2UN Spilleliste med fokus på frigjøringen ( Forsvarets historiske filmarkiv)] | |||
*[https://tv.nrk.no/se?s=krig-og-okkupasjon Dokumentar-serien Krig og okkupasjon (NRK)] | |||
[[Kategori:Andre verdenskrig| ]] | [[Kategori:Andre verdenskrig| ]] | ||