Andreas Aagaard Kiønig: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(hbr) |
||
Linje 13: | Linje 13: | ||
<references/> | <references/> | ||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||
* Torp, Solveig A. og Vestjordet, Egil: «1814 og tiden før – fra nød til seir» i ''[[Gammalt frå Stange og Romedal]]'' 1989, Stange Historielag 1989 | * Torp, Solveig A. og Vestjordet, Egil: «1814 og tiden før – fra nød til seir» i ''[[Gammalt frå Stange og Romedal]]'' 1989, Stange Historielag 1989. | ||
==Eksterne lenker== | |||
* {{hbr1-1|pf01058243001417|Andreas Aagaard Kiønig}}. | |||
{{DEFAULTSORT:Kiønig, Andreas Aagaard}} | {{DEFAULTSORT:Kiønig, Andreas Aagaard}} |
Sideversjonen fra 27. jan. 2016 kl. 15:00
Andreas Aagaard Kiønig (født 19. august 1771, død 1. mars 1856) var dommer og en av Eidsvollsmennene. Han tilhørte selvstendighetspartiet.[1]
Han ble født på Opaker i Grue, og var sønn av fogden Jens Bendix Kiønig og hustru Ingeborg Dorothea Aagaard. En aldre bror, Christian Kiønig, var sogneprest i Onsøy i Østfold.
I 1787 ble han student, og i 1790 cand.jur. med laud. I 1793 ble han ansatt som kopist ved Danske Kancelli i København. Kiønig vendte etterhvert tilbake til Norge, og i 1798 ble han sorenskriver i Østerdalen og titulær kansellisekretær.
I 1814 ble han utnevnt til assessor ved Høyesterett, og i 1835 ble han fungerende høyesterettsjustitiarius.
Kiønig fikk i 1837 avskjed i nåde, og flyttet til Opsal søndre i Elverum. Han døde på denne gården, og ble gravlagt på Elverum kirkegård. Der ble det reist et minnesmerke i granitt, som ikke er bevart. Kiønig ble aldri gift.
Referanser
- ↑ Andreas Aagaard Kiønig hos Eidsvoll 1814
Litteratur
- Torp, Solveig A. og Vestjordet, Egil: «1814 og tiden før – fra nød til seir» i Gammalt frå Stange og Romedal 1989, Stange Historielag 1989.