Administratorer, Skribenter
40 854
redigeringer
m
→Filmskuespiller
m (→Familie) |
|||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
== Filmskuespiller == | == Filmskuespiller == | ||
Nils R. Müllers spillefilm ''Vi vil skilles'' hadde premiere 26. september 1952. Den handler om Bitten ([[Eva Kolstad]]) og Ola (Espen Skjønberg), som ønsker å skille seg. Den samme presten, som viet paret, forsøker å megle mellom dem før skilsmissen blir en realitet. Det oppstod problemer da man våren 1952 skulle besette rollen som presten. Man ble enig om at publikum lett ville bli distrahert, dersom det fikk se et kjent ansikt. | Nils R. Müllers spillefilm ''Vi vil skilles'' hadde premiere 26. september 1952. Den handler om Bitten ([[Eva Kolstad]]) og Ola (Espen Skjønberg), som ønsker å skille seg. Den samme presten, som viet paret, forsøker å megle mellom dem før skilsmissen blir en realitet. . | ||
Et par representanter fra filmselskapet anmodet Uranienborg menighetsråd om å få ta opp noen scener i [[Uranienborg kirke]]. Menighetsrådet bad Fjelberg om å lese gjennom manuskriptet for å få et bilde av hva slags film det dreide seg om. Han uttalte følgende i et intervju med ''[[Aftenposten]]'', som stod på trykk i utgaven av 9. mai 1952: «Ved lesningen av manuskriptet ble jeg overrasket over den realisme hvormed forfatterne hadde skildret en slik samtale mellom presten og partene i et konfliktekteskap. Med glede la jeg også merke til at den vurdering av ekteskapet som lå til grunn for filmen, var meget positiv. Det er en klar tendens i filmen, den vil hevde ekteskapet som den beste livsform.» Menighetsrådet gav tillatelse til å benytte kirken. | |||
Det oppstod problemer da man våren 1952 skulle besette rollen som presten. Man ble enig om at publikum lett ville bli distrahert, dersom det fikk se et kjent ansikt. Et annet moment var at det oppstod et problem ved at presten også ses ved kirkens alter. Man følte vanskelighetene ved å la en skuespiller spille en rolle i det miljøet. Med den motiveringen ble Fjelberg anmodet om å være presten. Hans første reaksjon var negativ. Fjelberg hadde imidlertid nylig medvirket i en skilsmissedebatt i tidsskriftet ''Kirke og kultur'', der det var blitt hevdet – både av ham selv og av andre – at kirken ikke hadde formådd med tilstrekkelig kraft å markere det kristne syn på ekteskapet. Fjelberg fortalte følgende i ovennevnte intervju: «Atskillige ganger hadde jeg under skilsmissemeglinger hørt bemerkninger om at disse ting skulle noen fortalt oss før vi giftet oss. Min tanke var da at denne filmen kanskje kunne nå en hel del unge mennesker og få sagt dem visse vesentlige ting om ekteskapet som de senere kunne få god bruk for.» Han svarte derfor ja. | |||
I ''[[Aftenposten|Aftenpostens]]'' anmeldelse kunne man lese dette: «Og som presten, på mer enn ett vis den tredje hovedrolle i filmen, er pastor Arne Fjelberg klokt, stillferdig og anonym, men likevel myndig. Forsiktig legger han fram det som på bunnen er filmens «budskap», at man i ekteskapet må gi og ikke kreve. Det er et både varsomt og ytterst hederlig forslag til løsning av konfliktene — mer våger en filmanmelder ikke uttale seg om noe så vanskelig.» | I ''[[Aftenposten|Aftenpostens]]'' anmeldelse kunne man lese dette: «Og som presten, på mer enn ett vis den tredje hovedrolle i filmen, er pastor Arne Fjelberg klokt, stillferdig og anonym, men likevel myndig. Forsiktig legger han fram det som på bunnen er filmens «budskap», at man i ekteskapet må gi og ikke kreve. Det er et både varsomt og ytterst hederlig forslag til løsning av konfliktene — mer våger en filmanmelder ikke uttale seg om noe så vanskelig.» | ||