Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
→Opprøret
mIngen redigeringsforklaring |
|||
| (13 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Aslak Jacobsen Hætta]]''', samisk '''Jáhkoš-Ásslat''' (født [[1824]] i [[Kautokeino]], død [[14. oktober]] [[1854]] i [[Alta]]) var en av lederne for det [[samer|samiske]] [[Kautokeino-opprøret]] i [[1852]]. Han ble dømt for drapet som ble begått under opprøret, og henretta sammen med [[Mons Aslaksen Somby]]. Aslak Hætta var sønn av [[Jacob Mathisen Hætta]] og [[Berit Aslaksdatter Sara]]. Han var gift med [[Marit Persdatter | '''[[Aslak Jacobsen Hætta]]''', samisk '''Jáhkoš-Ásslat''' (født [[1824]] i [[Kautokeino kommune|Kautokeino]], død [[14. oktober]] [[1854]] i [[Alta]]) var en av lederne for det [[samer|samiske]] [[Kautokeino-opprøret]] i [[1852]]. Han ble dømt for drapet som ble begått under opprøret, og henretta sammen med [[Mons Aslaksen Somby]]. Aslak Hætta var sønn av [[Jacob Mathisen Hætta]] og [[Berit Aslaksdatter Sara]]. Han var gift med [[Marit Persdatter Kurak]], og bror av [[Mathis Jacobsen Hætta]] og [[Lars Jacobsen Hætta]]. Han vokste opp i en familie som drev [[reindrift]], og drev selv med dette før opprøret. | ||
==Opprøret== | ==Opprøret== | ||
I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over [[Sápmi]]. Den starta i Tornedalen, der sogneprest [[Lars Levi Læstadius]] i [[Karesuando]] siden hans religiøse opplevelse i [[1844]] holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant [[kvener]] og samer fikk denne bevegelsen feste. I Kautokeina utviklet den seg til en lokal sekt, som Læstadius tok avstand fra fordi den ble fundamentalistisk og drev et religiøst svermeri. De som tilhørte sekten kalte seg «de åndelige». De forstyrret gudstjenestene i [[Skjervøy kirke]], og | I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over [[Sápmi]]. Den starta i Tornedalen, der sogneprest [[Lars Levi Læstadius]] i [[Karesuando]] siden hans religiøse opplevelse i [[1844]] holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant [[kvener]] og samer fikk denne bevegelsen feste. I Kautokeina utviklet den seg til en lokal sekt, som Læstadius tok avstand fra fordi den ble fundamentalistisk og drev et religiøst svermeri. De som tilhørte sekten kalte seg «de åndelige». De forstyrret gudstjenestene i [[Skjervøy kirke]], og etter hvert også i [[Kautokeino kirke]]. Prestene ble skjelt ut. Slikt var straffbart, og hele 22 samer ble dømt i februar 1852. Av disse var åtte kvinner. Blant lederne var Aslak Hættas bror Mathis og hans kone [[Ellen Aslaksdatter Skum]]. De hardeste straffene lød på to års straffarbeid, mens de laveste var på fem dagers arrest på vann og brød eller bøter. De som fikk de hardeste dommene hadde i tillegg blitt holdt i [[varetekt]] i tre måneder, noe de ikke fikk fradrag i straffen for. De ble også sittende videre i varetekt under ankebehandlinga i Alta. De ble også ilagt saksomkostninger, som kom opp i tusen [[speciedaler]] for noen. | ||
Etter en tid ble Aslak Hætta regna som «de åndeliges» leder. Dommen fra februar 1852 lød bare på 15-20 dagers arrest, men han hadde sittet i varetekt i åtte måneder under harde forhold. Da han kom ut samlet han og andre reindriftssamer flokkene til de dømte og støttespillere i en «[[siida|stor-siida]]», slik at myndighetene ikke kunne tvangsselge flokkene for å dekke saksomkostningene. Med reinen blanda var det ikke mulig for de norske myndighetene å skille dem fra hverandre, og for reindriftssamene var det å beholde flokken et være eller ikke være. Stemningen var allerede svært spent, og enda mer intenst ble det sa lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun motsatte seg. | Etter en tid ble Aslak Hætta regna som «de åndeliges» leder. Dommen fra februar 1852 lød bare på 15-20 dagers arrest, men han hadde sittet i varetekt i åtte måneder under harde forhold. Da han kom ut samlet han og andre reindriftssamer flokkene til de dømte og støttespillere i en «[[siida|stor-siida]]», slik at myndighetene ikke kunne tvangsselge flokkene for å dekke saksomkostningene. Med reinen blanda var det ikke mulig for de norske myndighetene å skille dem fra hverandre, og for reindriftssamene var det å beholde flokken et være eller ikke være. Stemningen var allerede svært spent, og enda mer intenst ble det sa lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun motsatte seg. | ||
| Linje 17: | Linje 17: | ||
==Dom og eksekusjon== | ==Dom og eksekusjon== | ||
Saken ble grundig etterforska, med avhør fra [[15. november]] helt fram til jul. I underretten ble det avsagt fem dødsdommer, over Aslak Hætta, Mons Somby, Aslaks atten år gamle bror Lars, Ellen Skum og hennes bror [[Henrik Aslaksen Skum]]. De tre sistnevnte fikk sine dommer omgjort til livsvarig straffarbeid. Henrik døde på [[Akershus landsfengsel|slaveriet på Akershus]] i [[1858]], mens de to andre ble benåda i [[1867]]. I tillegg fikk ti personer livsvarig straffarbeid, sju fikk ett års straffarbeid, fire fikk åtte måneder og fem ble frifunnet. Under ankebehandlinga ble dødsdommene opprettholdt, men flere av de andre dommene ble endra. Færre fikk livstid, mens noen av de kortere dommene ble forlenga. Fire ble frifunnet, blant annet Aslaks kone Marit | Saken ble grundig etterforska, med avhør fra [[15. november]] helt fram til jul. I underretten ble det avsagt fem dødsdommer, over Aslak Hætta, Mons Somby, Aslaks atten år gamle bror Lars, Ellen Skum og hennes bror [[Henrik Aslaksen Skum]]. De tre sistnevnte fikk sine dommer omgjort til livsvarig straffarbeid. Henrik døde på [[Akershus landsfengsel|slaveriet på Akershus]] i [[1858]], mens de to andre ble benåda i [[1867]]. I tillegg fikk ti personer livsvarig straffarbeid, sju fikk ett års straffarbeid, fire fikk åtte måneder og fem ble frifunnet. Under ankebehandlinga ble dødsdommene opprettholdt, men flere av de andre dommene ble endra. Færre fikk livstid, mens noen av de kortere dommene ble forlenga. Fire ble frifunnet, blant annet Aslaks kone Marit Kurak. Høyesterett innstilte også på benåding av Lars Hætta og Henrik Skum fordi de var så unge, og av Ellen Skum fordi hun var kvinne. Dette ble tatt til følge. | ||
Under rettssaken var sogneprest Hvoslef kronvitne, men hadde samtidig status som fornærmet. Han ville at dødsdømmene skulle fullbyrdes, men hans overordnede biskop [[Daniel Juell]] ba om nåde for dem. Hvoslefs vitnemål førte til at det religiøse aspektet ble nærmest enerådende i oppfatninga av opprøret. Først langt senere har man gjennom den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdragers doktoravhandling fra 1989 fått øynene opp for at også urett begått mot samene var en faktor. | Under rettssaken var sogneprest Hvoslef kronvitne, men hadde samtidig status som fornærmet. Han ville at dødsdømmene skulle fullbyrdes, men hans overordnede biskop [[Daniel Juell]] ba om nåde for dem. Hvoslefs vitnemål førte til at det religiøse aspektet ble nærmest enerådende i oppfatninga av opprøret. Først langt senere har man gjennom den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdragers doktoravhandling fra 1989 fått øynene opp for at også urett begått mot samene var en faktor. | ||
Den 14. oktober 1854 ble Aslak Hætta og Mons Somby ført til retterstedet i Alta. Femti infanterister var sendt nordover fra [[Trondheim|Trondhjem]] for å holde kontroll på retterstedet. [[Halshogging]]a ble utført av [[Samson Isberg]]. | Den 14. oktober 1854 ble Aslak Hætta og Mons Somby ført til retterstedet i [[Bossekop]] i Alta. Femti infanterister var sendt nordover fra [[Trondheim|Trondhjem]] for å holde kontroll på retterstedet. [[Halshogging]]a ble utført av [[Samson Isberg]]. Ingen av de to ba om syndenes forlatelse, for de mente de hadde handla i tråd med ''Bibelen'' og med guddommelig rett. | ||
Etter henrettelsene ble kroppene gravlagt på [[Kåfjord kirkegård]], mens hodene ble sendt til [[Universitetet i Oslo|Det kgl. Frederiks Universitet]] i [[Oslo|Christiania]] for forskning. | Etter henrettelsene ble kroppene gravlagt på [[Kåfjord kirkegård]], mens hodene ble sendt til [[Universitetet i Oslo|Det kgl. Frederiks Universitet]] i [[Oslo|Christiania]] for forskning. | ||
==Etterspill== | ==Etterspill== | ||
Enka Marit Kurrak bodde i Kautokeino til [[1862]], og flytta da til Karesuondo. Aslak Hætta etterlot seg to barn, [[Peder Aslaksen Hætta]] født [[1850]] og [[Mathis Aslaksen Hætta]] født [[1853]]. | |||
I [[1990-åra]] kom det krav fra Aslak Hætta og Mons Sombys slektninger om å få utlevert kraniene for begravelse. Ved Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo var man ikke villig til å utlevere dem, siden de inngikk i skjelettsamlingene. Etter en granskning kom man til at Universitetet ikke hadde hjemmel for å beholde dem, men at de kun skulle utleveres dersom de skulle gravlegges. I og med at det var ønske om gravlegging som var årsaken til kravet var saken avgjort, og i [[1996]] kunne rektor [[Lucy Smith]] overlevere Mons Sombys skalle. Aslak Hættas var det verre med. Den var ikke i samlingen. Etter å ha gjennomgått arkivene fant man ut at det allerede i [[1856]] hadde blitt byttet bort til Københavns universitet for to inuitkranier. | I [[1990-åra]] kom det krav fra Aslak Hætta og Mons Sombys slektninger om å få utlevert kraniene for begravelse. Ved Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo var man ikke villig til å utlevere dem, siden de inngikk i skjelettsamlingene. Etter en granskning kom man til at Universitetet ikke hadde hjemmel for å beholde dem, men at de kun skulle utleveres dersom de skulle gravlegges. I og med at det var ønske om gravlegging som var årsaken til kravet var saken avgjort, og i [[1996]] kunne rektor [[Lucy Smith]] overlevere Mons Sombys skalle. Aslak Hættas var det verre med. Den var ikke i samlingen. Etter å ha gjennomgått arkivene fant man ut at det allerede i [[1856]] hadde blitt byttet bort til Københavns universitet for to inuitkranier. | ||
Det drøya derfor noe lenger før man kunne få tilbake Aslak Hættas kranium, men den [[21. november]] [[1997]] ble det gjennomført en felles begravelse av de to kraniene. De ble lagt ned der man antar at kroppene lå. Både slekt og dignitærer deltok i seremonien | Det drøya derfor noe lenger før man kunne få tilbake Aslak Hættas kranium, men den [[21. november]] [[1997]] ble det gjennomført en felles begravelse av de to kraniene på Kåfjord kirkegård. De ble lagt ned der man antar at kroppene lå. Både slekt og dignitærer deltok i seremonien. | ||
I [[2008]] kom [[Nils Gaup]]s film ''Kautokeino-opprøret'', med [[Mikkel Gaup]] i hovedrollen som Aslak Jacobsen Hætta. | I [[2008]] kom [[Nils Gaup]]s film ''Kautokeino-opprøret'', med [[Mikkel Gaup]] i hovedrollen som Aslak Jacobsen Hætta. | ||
| Linje 37: | Linje 37: | ||
==Kilder== | ==Kilder== | ||
* {{hbr1-1|pg00000002172074|Aslak Jacobsen Hætta}}. | |||
* [http://snl.no/.nbl_biografi/Aslak_Hætta/utdypning Aslak Hætta] i ''Norsk biografisk leksikon'' | * [http://snl.no/.nbl_biografi/Aslak_Hætta/utdypning Aslak Hætta] i ''Norsk biografisk leksikon'' | ||
* Kautokeino-opprøret: [http://arkivverket.no/kautokeino-opproret/no/de_tiltalte.html#C27 De tiltalte] på Arkivverkets hjemmeside | |||
{{DEFAULTSORT:Hætta, Aslak Jacobsen}} | {{DEFAULTSORT:Hætta, Aslak Jacobsen}} | ||
[[Kategori: | [[kategori:nordsamisk historie og kultur]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Personer]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Kautokeino kommune]] | ||
[[Kategori:Kriminalhistorie]] | |||
[[Kategori:Fødsler i 1824]] | [[Kategori:Fødsler i 1824]] | ||
[[Kategori:Dødsfall i 1854]] | [[Kategori:Dødsfall i 1854]] | ||
[[Kategori:Fanger]] | |||
{{bm}} | |||