291 440
redigeringer
→Rettssaken
({{kvinner i lokalhistoria}}) |
|||
| Linje 30: | Linje 30: | ||
Dermed ble saken anka til Høyesterett. Den 19. juni 1946 ble den behandla, med [[Harald Ramm]] som forsvarer. Deres påstand var nedsettelse av straffen til livstidsstraff. Aktor [[K.J. Wiese]] la ned påstand om opprettholdelse av lagmannsrettens dødsdom. Det er uklart hvordan han egentlig forhold seg til dommen, i og med at den også inneholdt en anbefaling om benåding. Dommer [[Anton Stub Holmbie]], som var førstevoterende, kritiserte lagmannsrettens dom på konstitusjonelt grunnlag. Å felle en dom og samtidig innstille til benåding ble en sammenblanding av rettens og regjeringens anliggender. Dette kan være grunnlaget for aktors påstand; retten kunne ilegge dødsstraff, og så ble det opp til politikerne om den skulle gjennomføres eller ikke. Det var da også langt på vei en politisk, og ikke en juridisk, begrunnelse som var gitt av lagmannsretten for denne delen av dommen. | Dermed ble saken anka til Høyesterett. Den 19. juni 1946 ble den behandla, med [[Harald Ramm]] som forsvarer. Deres påstand var nedsettelse av straffen til livstidsstraff. Aktor [[K.J. Wiese]] la ned påstand om opprettholdelse av lagmannsrettens dødsdom. Det er uklart hvordan han egentlig forhold seg til dommen, i og med at den også inneholdt en anbefaling om benåding. Dommer [[Anton Stub Holmbie]], som var førstevoterende, kritiserte lagmannsrettens dom på konstitusjonelt grunnlag. Å felle en dom og samtidig innstille til benåding ble en sammenblanding av rettens og regjeringens anliggender. Dette kan være grunnlaget for aktors påstand; retten kunne ilegge dødsstraff, og så ble det opp til politikerne om den skulle gjennomføres eller ikke. Det var da også langt på vei en politisk, og ikke en juridisk, begrunnelse som var gitt av lagmannsretten for denne delen av dommen. | ||
Dommer Holmboe var i utgangspunktet innstilt på å følge mindretallet i lagmannsretten, med en tidsavgrensa fengselsstraff. Men på grunn av sakens alvor landa han på at tvangsarbeid på livstid måtte være det rette. Hans begrunnelse er mer eller mindre den samme som den mindretallet i lagmannsretten hadde; den vanskelige barndommen og frykten for å selv bli fengsla. Dommerne [[Sverre Grette]], [Henrik Bahr]] og [[Edvin Alten]] ga tilslutning til førstevoterendes konklusjon. [[Ferdinand Schjelderup]] tok dissens. Han mente at dødsdom var riktig reaksjon i en så alvorlig sak. At flertallet falt ned på noe annet, mente han skyldtes at tiltalte var kvinne, og han mente at «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger». | Dommer Holmboe var i utgangspunktet innstilt på å følge mindretallet i lagmannsretten, med en tidsavgrensa fengselsstraff. Men på grunn av sakens alvor landa han på at tvangsarbeid på livstid måtte være det rette. Hans begrunnelse er mer eller mindre den samme som den mindretallet i lagmannsretten hadde; den vanskelige barndommen og frykten for å selv bli fengsla. Dommerne [[Sverre Grette]], [[Henrik Bahr]] og [[Edvin Alten]] ga tilslutning til førstevoterendes konklusjon. [[Ferdinand Schjelderup]] tok dissens. Han mente at dødsdom var riktig reaksjon i en så alvorlig sak. At flertallet falt ned på noe annet, mente han skyldtes at tiltalte var kvinne, og han mente at «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger». | ||
Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henrettet var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie Johannesdatter]] som ble halshogd for trippeldrap med gift i [[Halden|Fredrikshald]] i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner. | Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henrettet var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie Johannesdatter]] som ble halshogd for trippeldrap med gift i [[Halden|Fredrikshald]] i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner. | ||