Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Baltzar von Platen var en av de svenske aristokratene som hadde ansvaret for at unionen med Sverige kom i stand. Som en av sin tids fremste kommunikasjonsbyggere arbeidet han for å binde unionsrikene sammen til en hel stat. Som [[stattholder]] i Norge mot slutten av sitt liv hadde han det formelle ansvaret for militær maktbruk mot sivilister og bidrog dermed til å svekke unionens legitimitet i Norge. Han ble den siste svenske stattholder i Norge, etter dette ble [[førstestatsråd]]en unionskongens høyeste representant i Norge. | Baltzar von Platen var en av de svenske aristokratene som hadde ansvaret for at unionen med Sverige kom i stand. Som en av sin tids fremste kommunikasjonsbyggere arbeidet han for å binde unionsrikene sammen til en hel stat. Som [[stattholder]] i Norge mot slutten av sitt liv hadde han det formelle ansvaret for militær maktbruk mot sivilister og bidrog dermed til å svekke unionens legitimitet i Norge. Han ble den siste svenske stattholder i Norge, etter dette ble [[førstestatsråd]]en unionskongens høyeste representant i Norge. | ||
Platen var en av de svenske kommissærer i Norge i 1814, og ble utnevnt til stattholder i 1827. Som stattholder var han øverstbefalende for de militære styrkene i landet, og hans oppdrag var å styrke unionen etter mange års strid mellom Stortinget og kong [[Karl Johan]]. Kongen var særlig misfornøyd med at de foregående svenske stattholderne hadde vært lemfeldige med den tiltagende 17. mai-feiringen. Dette første til at kongen i 1829 la ned forbud mot all 17. mai-feiring. Til tross for forbudet, samlet det seg en folkemengde på hovedstadens torg [[Stortorget]] på nasjonaldagen. Kommandanten på Akershus, baron og oberst [[Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg (1781–1857)|Ferdinand Wedel Jarlsberg]], ville sette inn soldater, og Platen ga tillatelse til dette etter å ha søkt råd hos | Platen var en av de svenske kommissærer i Norge i 1814, og ble utnevnt til stattholder i 1827. Som stattholder var han øverstbefalende for de militære styrkene i landet, og hans oppdrag var å styrke unionen etter mange års strid mellom Stortinget og kong [[Karl Johan]]. Kongen var særlig misfornøyd med at de foregående svenske stattholderne hadde vært lemfeldige med den tiltagende 17. mai-feiringen. Dette første til at kongen i 1829 la ned forbud mot all 17. mai-feiring. Til tross for forbudet, samlet det seg en folkemengde på hovedstadens torg [[Stortorget]] på nasjonaldagen. Kommandanten på [[Akershus festning]], baron og oberst [[Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg (1781–1857)|Ferdinand Wedel Jarlsberg]], ville sette inn soldater, og Platen ga tillatelse til dette etter å ha søkt råd hos blant andre justisministeren. Et par kavalerienheter med skarpe patroner samt 70 menige infanterister, alle norske og under norsk kommando, utførte dette oppdraget uten tap av menneskeliv. | ||
I den norske opinion ble han tillagt hovedansvaret for dette såkalte [[torgslaget]] 17. mai 1829, og i samtidige avisartikler og skrifter (bl.a. av [[Henrik Wergeland]]) ble han fremstilt som en fiende av det norske folk. Men selve hendelsen skjedde uten at noen kom til skade og har vært betraktet som lite og ubetydelig. Men maktbruken og innsatsen av militære styrker kunne her som andre steder i 1820-årenes Europa lett ha medført både sårede og døde. At soldater ble satt inn mot sivilister etter krav fra landets egen embetsmannselite, har vært fortiet i den nasjonalhistoriske erindring. I stedet fikk Platen skylden for det, og han tok det formelle ansvaret. Dermed reddet han det norske sivile og militære embetsverkets nasjonale ære og styrket embetsmannsstatens politiske og nasjonale legitimitet. | I den norske opinion ble han tillagt hovedansvaret for dette såkalte [[torgslaget]] 17. mai 1829, og i samtidige avisartikler og skrifter (bl.a. av [[Henrik Wergeland]]) ble han fremstilt som en fiende av det norske folk. Men selve hendelsen skjedde uten at noen kom til skade og har vært betraktet som lite og ubetydelig. Men maktbruken og innsatsen av militære styrker kunne her som andre steder i 1820-årenes Europa lett ha medført både sårede og døde. At soldater ble satt inn mot sivilister etter krav fra landets egen embetsmannselite, har vært fortiet i den nasjonalhistoriske erindring. I stedet fikk Platen skylden for det, og han tok det formelle ansvaret. Dermed reddet han det norske sivile og militære embetsverkets nasjonale ære og styrket embetsmannsstatens politiske og nasjonale legitimitet. | ||