Skribenter
87 027
redigeringer
→Driften: Evjes bok
(→Kilder) |
(→Driften: Evjes bok) |
||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
Fra opprettelsen og fram til 1915 skulle skolehjemmet på Bastøy være et såkalt «strengere skolehjem», for de vanskeligste guttene, som andre skolehjem ikke klarte å ta seg av. | Fra opprettelsen og fram til 1915 skulle skolehjemmet på Bastøy være et såkalt «strengere skolehjem», for de vanskeligste guttene, som andre skolehjem ikke klarte å ta seg av. | ||
Alle guttene som ble sent til Bastøy ble sendt dit på ubestemt tid. Noen var der i opptil syv år, de fleste i to år. Bestyreren hadde alle fullmakter og bestemte alt, uten noen ytre kontrollmekanismer, | Alle guttene som ble sent til Bastøy ble sendt dit på ubestemt tid. Noen var der i opptil syv år, de fleste i to år. Bestyreren hadde alle fullmakter og bestemte alt, uten noen ytre kontrollmekanismer, heller ikke politi. Dette gjeldt også om guttene skulle kunne få besøk, og når de skulle få slippe ut. | ||
Et eksempel er [[Johannes Andersen (1898–1970)|Johannes Andersen]], som her fikk kallenavnet «Gulosten», som ble satt fri og dro til sjøs da han som 15 årlig truet med selvmord da han fikk greie på at moren var dødssyk uten at noen hadde fortalt ham det. | Et eksempel er [[Johannes Andersen (1898–1970)|Johannes Andersen]], som her fikk kallenavnet «Gulosten», som ble satt fri og dro til sjøs da han som 15 årlig truet med selvmord da han fikk greie på at moren var dødssyk uten at noen hadde fortalt ham det. | ||
Ved ankomst på øya ble alle kortklipt, avluset og fratatt alt av personlige klær og eiendeler. Sovesalene hadde gitter foran vinduene, døren var låst og klærne ble oppbevart i et lukket rom. Ansatte overvåket guttene gjennom kikkhull. Guttene ble ikke tiltalt ved navn, kun ved nummer og bokstav. Hver dag var det fastsatt 14 timer «program», stort sett hardt fysisk arbeid skulle kunne være i fjøset, i grisebingen, på jordet eller i smia. Etter hver arbeidsdag ble guttene dusjet i iskaldt vann. På lørdag ble de vasket med kokende såpevann. Gjennom streng disiplin skulle guttene «oppdras og formes». | Ved ankomst på øya ble alle kortklipt, avluset og fratatt alt av personlige klær og eiendeler. Sovesalene hadde gitter foran vinduene, døren var låst og klærne ble oppbevart i et lukket rom. Ansatte overvåket guttene gjennom kikkhull. Guttene ble ikke tiltalt ved navn, kun ved nummer og bokstav. Hver dag var det fastsatt 14 timer «program», stort sett hardt fysisk arbeid skulle kunne være i fjøset, i grisebingen, på jordet eller i smia. Etter hver arbeidsdag ble guttene dusjet i iskaldt vann. På lørdag ble de vasket med kokende såpevann. Gjennom streng disiplin skulle guttene «oppdras og formes». | ||
Det ble tidlig kjent at det var uverdige forhold på øya, allerede i 1907 kom romanen ''Under loven'', utgitt under psevdonymet Michael Stolpe, som var den tidligere læreren på skolehjemmet, Bjørn Evje. Mye av handlingen var lagt til de to skolehjemmene Espeli og Kamberg, men som var gjenkjennelige som Evjes tidligere arbeidsplasser [[Toftes gave]] på [[Helgøya]] i [[Mjøsa]] og Bastøy skolehjem. Evje gav et tydelig bilde av de hjerteskjærende og brutale straffemetodene og barnas dårlige livsforhold, så departementet så seg nødt til å sette igang rettslige undersøkelser i 1908 med avhør av forstander og øvrig personale både på Toftes gave og Bastøy. Undersøkelsene gjorde det klart at skolehjemmene fungerte hovedsakelig som oppbevarings– og straffeanstalter og ikke var særlig egnet til å utvikle og forbedre mennesker. | |||
Skolehjemmets historie er et mørkt kapittel, som handler om mishandling og misbruk, med forhold som var særdeles kritikkverdige. På overflaten var det nærmest en yrkesskole, men i praksis var det en oppbevaringsanstalt for samfunnets tapere. Mange av guttene ble plassert der fordi de hadde rotet seg bort i småkriminalitet, men det var også mange som havnet på Bastøy eller andre skolehjem fordi de var av [[romanifolk|romanislekt]] – ofte ble romanibarn tatt fra foreldrene for å presse dem til å bli bofaste – eller rett og slett fordi de var foreldreløse og sto uten noen som kunne ta seg av dem. | Skolehjemmets historie er et mørkt kapittel, som handler om mishandling og misbruk, med forhold som var særdeles kritikkverdige. På overflaten var det nærmest en yrkesskole, men i praksis var det en oppbevaringsanstalt for samfunnets tapere. Mange av guttene ble plassert der fordi de hadde rotet seg bort i småkriminalitet, men det var også mange som havnet på Bastøy eller andre skolehjem fordi de var av [[romanifolk|romanislekt]] – ofte ble romanibarn tatt fra foreldrene for å presse dem til å bli bofaste – eller rett og slett fordi de var foreldreløse og sto uten noen som kunne ta seg av dem. | ||