Bergljot Hobæk Haff

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Bergljot Hobæk Haff (født 1. mai 1925 i Botne, død 12. februar 2016) var forfatter. Gjennom sine romaner utforska hun en rekke temaer og historiske perioder, ofte med et fokus på psykologiske spørsmål.

Slekt og familie

Hun var datter av overlærer Lars Hobæk (1883–1938) og lærer Martha Aarvold (1895–1987).

I 1948 ble hun gift med lærer Jørgen Haff (1925–1977), som var sønn av Harry Peter Haff Mortensen og Louise Marie Albrechtsen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1961.

Hun ble gift for andre gang i 1964 med dosent dr.med. Søren Christensen (f. 1924), sønn av Peter Erik Christensen og Ellen Margrethe Christensen. Det andre ekteskapet ble oppløst i 1972. Ettersom hun hadde gitt ut flere bøker under navnet Bergljot Hobæk Haff, beholdt hun dette navnet resten av livet.

Liv og virke

Hun tok examen artium ved Sandefjord gymnas i 1943. Deretter begynte hun på lærerstudier, og avla eksamen ved Oslo lærerskole i 1947. Dette året dro hun til Danmark, der hun møtte sin første ektemann. Paret bodde utafor København, og begge arbeida som lærere.

I 1956 debuterte hun med romanen Raset, som utforsker temaer som fri vilje, ansvar, skyld og skjebne i rammene av et ekteskap. Året etter slutta hun som lærer, og i 1959 flytta hun tilbake til Norge for å være forfatter på heltid. Etter noen år i Norge reiste hun i 1964 igjen til Danmark, og denne gang møtte hun Søren Christensen og gifta seg for andre gang. De ble boende i Århus fram til ekteskapet ble oppløst i 1972, og hun flytta da til Oslo hvor hun ble boende resten av livet.

En rekke romaner der hun tok for seg forskjellige sider ved livet fulgte. Liv fra 1958 og Du finner ham aldri fra 1960 minner stilmessig om debutromanen. Med Bålet fra 1962 begynte hun å frigjøre seg fra realismen, og bringer inn en tidløshet i romanene. En spesielt trekk er at romanene er skrevet på en måte som minner om dagbøker, der fortelleren også er aktør. I Skjøgens bok og Den sorte kappe utforsker hun forholdet mellom skjøge og madonna; i begge romaner er hovedpersonen ei prostituert kvinne. I Sønnen fra 1971 skildrer hun ei mor som får sin sønn innlagt på asyl når han vil gi bort alle sine eiendeler; det gode blir bedømt som sinnssykt.

I Heksen fra 1974 kommer den realistiske stilen tilbake. Handlinga er lagt til 1600-tallet, og utforsker forholdet mellom det feminine og maskuline. Heksa representerer kampen mot mannssamfunnets kvinneundertrykkelse. I Gudsmoren går hun tilbake til skjøgen i en form som minner mer om klassisk komedie. Så kom Jeg, Bakunin, en psykologisk studie av en revolusjonær, der hun har brukt den russiske anarkisten Bakunin som hovedperson. Denne romanen har et dokumentarisk preg som gjør at den skiller seg fra det meste annet i Haffs forfatterskap.

Den guddommelige tragedie er en fantastisk, allegorisk og politisk roman. Handlingen skjer dels i Sør-Afrika og dels i Himmelen, der Gud har abdisert. En ung gutt, Nkosi, må tre inn i rollen som den nye menneskesønnen. Romanen ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Det ble også Renhetens pris, en roman der handlinga er lagt til middelalderen. Denne perioden tok hun også for seg i Sigbrits bålferd, der hovedpersonen er Sigbrit Willoms (d. omkr. 1531). I Den evige jøde fra 2002 er også handlinga lagt til 1500-tallet. Men Haff gikk også tilbake til andre perioder, som i Attentatet fra 2004, som omhandler attentatet mot Aleksander II av Russland i 1881.

Kritikerne trekker gjerne fra Skammen fra 1996 som et høydepunkt i forfatterskapet. Den prisbelønte romanen er blitt dramatisert og spilt på Nationaltheatret,

Haff mottok en rekke priser for sitt forfatterskap, og vi kan nevne Kritikerprisen i 1962 og 1996, Gyldendals legat i 1962, Gyldendals jubileumspris i 1975, Doblougprisen i 1985, Det norske Akademi for sprog og litteraturs ærespris i 1988, Aschehougprisen i 1989, Amalie Skram-prisen i 1995, Brageprisen i 1996, Riksmålsprisen i 1996, Oslo bys kunstnerpris i 1998 og Anders Jahres ærespris i 1998.

Attentatet fra 2004 ble hennes siste roman. Hun fortsatte etter dette å leve tilbaketrukket i Oslo inntil sin død.

Litteratur og kilder