Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| (6 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Bernhard Askvig|Carl Bernhard Askvig]]''' (født [[6. september]] [[1885]] i [[Søndre Land kommune|Søndre Land]], død [[31. oktober]] [[1954]] i Wuppertal) var jurist og politiembetsmann. Under [[andre verdenskrig]] var han politipresident ved [[Oslo politikammer]]. Han ble etter krigen dømt til tolv års tvangsarbeid for sitt samarbeid med okkupasjonsmyndighetene. | {{thumb|Kunngjøring fra politiet november 1940.jpg|Faksimile fra Morgenbladet 30. november 1940: kunngjøring fra politiet om forbud mot bruk av bestemte typer tegn, merker og emblemer, signert Askvig}} | ||
'''[[Bernhard Askvig|Carl Bernhard Askvig]]''' (født [[6. september]] [[1885]] i [[Søndre Land kommune|Søndre Land]], død [[31. oktober]] [[1954]] i Wuppertal) var jurist og politiembetsmann. Under [[andre verdenskrig]] var han politipresident ved [[Oslo politikammer]]. Han ble etter krigen dømt til tolv års [[tvangsarbeid]] for sitt samarbeid med okkupasjonsmyndighetene. | |||
Han var sønn av gårdbruker [[Gudbrand Kristensen Askvik (f. 1856)|Gudbrand Kristensen Askvik]] (f. 1856) og [[Gunda Nilsdatter Askvik (f. 1856)|Gunda Nilsdatter Askvik]] (f. 1856), og vokste opp på [[Askvik (Søndre Land gnr. 89/2)|Askvik]] i Søndre Land. | Han var sønn av gårdbruker [[Gudbrand Kristensen Askvik (f. 1856)|Gudbrand Kristensen Askvik]] (f. 1856) og [[Gunda Nilsdatter Askvik (f. 1856)|Gunda Nilsdatter Askvik]] (f. 1856), og vokste opp på [[Askvik (Søndre Land gnr. 89/2)|Askvik]] i Søndre Land. | ||
| Linje 5: | Linje 6: | ||
I 1906 ble han offiser, men begynte så å studere jus. Etter at han ble cand.jur. i 1910 var han en periode [[statsadvokat]] i [[Buskerud]] og [[Oppland]]. I 1915 ble han politifullmektig i [[Drammen]]. I 1930 ble han så statsadvokat. Noen år senere ble han sjef for [[Statspolitiet]], og politimester i [[Aker politidistrikt]]. | I 1906 ble han offiser, men begynte så å studere jus. Etter at han ble cand.jur. i 1910 var han en periode [[statsadvokat]] i [[Buskerud]] og [[Oppland]]. I 1915 ble han politifullmektig i [[Drammen]]. I 1930 ble han så statsadvokat. Noen år senere ble han sjef for [[Statspolitiet]], og politimester i [[Aker politidistrikt]]. | ||
I april 1940 ble [[Kristian Welhaven]] avsatt som politimester i Oslo av okkupasjonsmyndighetene, og Askvig ble innsatt i hans sted. Han hadde allerede 9. april vist at han var tjenestevillig; da tyskerne skulle marsjere inn til Oslo fra [[Fornebu (Bærum)|Fornebu]] møtte han dem ved [[Lysaker]] og eskorterte dem inn til byen. Han hadde et møte med [[Vidkun Quisling]] samme kveld. Formelt var det kommandanten for [[Sipo]], [[Walter Stahlecker]], som utnevnte ham til politimester. I 1941 ble han konstituert som politipresident, og i 1943 ble han formelt utnevnt til det embetet. Som politipresident var han sjef for de fleste av politikamrene i det sentrale østlandsområdet. | I april 1940 ble [[Kristian Welhaven]] avsatt som politimester i Oslo av okkupasjonsmyndighetene, og Askvig ble innsatt i hans sted. Han hadde allerede 9. april vist at han var tjenestevillig; da tyskerne skulle marsjere inn til Oslo fra [[Fornebu (Bærum)|Fornebu]] møtte han dem ved [[Lysaker]] og eskorterte dem inn til byen. Han hadde et møte med [[Vidkun Quisling]] samme kveld. Formelt var det kommandanten for [[Sipo]], [[Franz Walter Stahlecker]], som utnevnte ham til politimester. I 1941 ble han konstituert som politipresident, og i 1943 ble han formelt utnevnt til det embetet. Som politipresident var han sjef for de fleste av politikamrene i det sentrale østlandsområdet. | ||
Dagen etter at han ble utnevnt til politimester meldte han seg inn i [[Nasjonal Samling]]. Han var sentral i [[nazifisering]]a av politiet, og la sammen med blant annet [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sterkt press på polititjenestemenn for å få dem til å melde seg inn i partiet. Oppdagelsessjef [[Reidar Sveen (1885–1962)|Reidar Sveen]] ble kalt inn på kontoret til Askvig, og fikk beskjed om å fylle ut innmeldingskjema, eller å finne seg annen jobb. Sveen meldte seg straks inn samme dag. Året etter ble Sveen avsatt som oppdagelsessjef av Lie, og han ble ikke tiltalt etter krigen. | Dagen etter at han ble utnevnt til politimester meldte han seg inn i [[Nasjonal Samling]]. Han var sentral i [[nazifisering]]a av politiet, og la sammen med blant annet [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sterkt press på polititjenestemenn for å få dem til å melde seg inn i partiet. Oppdagelsessjef [[Reidar Sveen (1885–1962)|Reidar Sveen]] ble kalt inn på kontoret til Askvig, og fikk beskjed om å fylle ut innmeldingskjema, eller å finne seg annen jobb. Sveen meldte seg straks inn samme dag. Året etter ble Sveen avsatt som oppdagelsessjef av Lie, og han ble ikke tiltalt etter krigen. | ||
| Linje 11: | Linje 12: | ||
Mot slutten av krigen ble han berykta for korrupsjon og for sin sosiale omgang med tyskerne. Etter krigen uttalte han at det var hans forkjærlighet for alkohol og sigarer som førte til at han gikk inn i NS; medlemskapet og stillinga som politimester førte til at han lett kunne skaffe slike varer under krigen. Under oppgjøret viste det seg at han hadde brukt midler fra et ekstrafond til representasjon, som i praksis betød fyllekalas på hoteller i Oslo. Han brukte sammen med blant annet [[Karl A. Marthinsen]], Jonas Lie og [[Egil Yngvar Olbjørn]] 78 100 kroner fra fondet, en sum som tilvarte omkring femten gjennomsnittlige årslønner. | Mot slutten av krigen ble han berykta for korrupsjon og for sin sosiale omgang med tyskerne. Etter krigen uttalte han at det var hans forkjærlighet for alkohol og sigarer som førte til at han gikk inn i NS; medlemskapet og stillinga som politimester førte til at han lett kunne skaffe slike varer under krigen. Under oppgjøret viste det seg at han hadde brukt midler fra et ekstrafond til representasjon, som i praksis betød fyllekalas på hoteller i Oslo. Han brukte sammen med blant annet [[Karl A. Marthinsen]], Jonas Lie og [[Egil Yngvar Olbjørn]] 78 100 kroner fra fondet, en sum som tilvarte omkring femten gjennomsnittlige årslønner. | ||
Under [[rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret]] ble han tiltalt for samarbeidet med okkupasjonsmakta. | Under [[rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret]] ble han tiltalt for samarbeidet med okkupasjonsmakta. Til sitt forsvar hevda han at han ble pressa inn i partiet av Jonas Lie, og at han personlig mislikte NS. Han hevda også at han bare hadde vært på tre offisielle partimøter i løpet av krigsåra. Når det gjaldt press mot politifolk, sa han at han hele tida hadde hatt [[jøssing]]er ansatt på forværelset, og at han foretrakk det. Like fullt ble det under rettssaken klart at han hadde avskjediga flere politifolk som nekta å melde seg inn i NS, og at han hadde angitt flere personer til tysk sikkerhetspoliti, blant annet tre av sine svigerinner. Han var også involvert i saken mot [[Gunnar Eilifsen]], som nekta å uføre ordre. Etter at det var innført en særlov med hjemmel for dødsstraff for ordrenekt i politiet, var Askvig til stede under rettssaken mot Eilifsen, der han ble dømt til døden. Det var Askvig som meldte inn hendelsen i første omgang, men han skjønte trolig ikke hva konsekvensene ville bli – på det tirdspunktet var ikke særloven innført. | ||
Det ble lagt ned påstand på femten års tvangsarbeid. Dommen falt i [[Eidsivating lagmannsrett]] 1. oktober 1947, og lød på tolv års tvangsarbeid, rettighetstap og inndragning av 52 000 kroner.<ref>«12 års tvangsfengsel for | Det ble lagt ned påstand på femten års tvangsarbeid. Dommen falt i [[Eidsivating lagmannsrett]] 1. oktober 1947, og lød på tolv års tvangsarbeid, rettighetstap og inndragning av 52 000 kroner.<ref>«12 års tvangsfengsel for Askvig», ''Porsgrunns Dagblad'' 1947-10-02. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_porsgrunnsdagblad_null_null_19471002_34_225_1}}.</ref> | ||
Etter endt soning flytta han til Tyskland, og bodde i Wuppertal til sin død i 1954. | Etter endt soning flytta han til Tyskland, og bodde i Wuppertal til sin død i 1954. | ||