Carsten Byhring: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Carsten Byhring]]''' (født [[8. desember]] [[1918]] i [[Kristiania]], død [[5. april]] [[1990]] i [[Oslo]] var skuespiller. Han arbeidet både med revy, komedier, musikkteater og mer alvorlig dramatikk. Han spilte også i flere filmer og blir særlig husket for rollen som den forsiktige ''Kjell'' i de 13 filmene om Olsenbanden.

Carsten Byhring debuterte 1939 som en av gruppan ''De 6 syngende Studenter'', som også bestod av de kommende revyforfatterne [[Arild Haga]], Egil Hagen og [[Alf Hartmann]]. Gruppa fikk stor oppmerksomhet med sin revy ''Vi besatte'' på Victoria Teater i 1940. Byhrings spesialitet den gang var selvskrevne stumsketsjer eller pantomimer, hvor han var «Mannen i teateret», «Mannen på trikken», «Flyveren», «Skihopperen» og «Orkesterdirigenten». I 1941 debuterte han som soloaktør i revyen ''Hopplipopp'' på Søilen Teater. I 1941 begynte Byhring også sitt mangeårige samarbeid med Jens Book Jenssen og spilte i hans revyer og turneer. Etter et gjestespill på Chat Noir i 1944 var han fast ansatt der 1947–1959. Deretter var Byhring frilans til han ble fast ansatt ved Riksteatret 1980–1988.

[Både som revyskuespiller og som aktør i annen dramatikk var Byhring en vital karakterkunstner, med ironi og satire som spesiale. Som revykunstner var han en habil sanger med “jazzfot” og Oschlo-tone, men kanskje først og fremst markant i sketsjer og monologer. Han var berømt for å ta ekstremt lange og megetsigende pauser, et mot han utnyttet i alle rollefag. Han var i utgangspunktet en typisk intellektuell, og svært opptatt av historie. Derfor kunne han selv skrive deler av sitt beste monologmateriale, som Norgeshistorien 1905–1952, referert som fotballkamp, Islands Ættesaga, fremført i rollen som professor Lyder Leppe, og skarpe parodier på spille- og språkstilen på både Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Forfattere som Frithjof Granli og Alf Hartmann signerte hans andre store monologsuksesser, bl.a. “Bevegelige helligdager”, “Er'e deg, Molotov”, “Aldri har så mange ...” og “Mine røde memoarer”, der han var den lett dyslektiske mesterbokseren Hallstein Andersen.

Utenfor revyen var han like markant i alvorlig dramatikk som i komedier og musikkteater. I Fjernsynsteatret skapte han frodige skikkelser av Stefano i Shakespeares Stormen (1964) og Courbet i Nederlaget av Nordahl Grieg (1966) og var markant i monologen Noe å glede seg til (1965) av Gunnar Bull-Gundersen. Han gjestet Nationaltheatret som postmesteren i Revisoren av Gogol (1968) og Det Norske Teatret som Doolittle i Shaws Pygmalion (1965). Ved Riksteatret hadde han sentrale roller i bl.a. Kollisjonen av Sverre Udnæs, Røtter av Arnold Wesker, Lucie, jomfru til Austråt av Peder W. Cappelen og Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg. I musikkteateret var han Billis i South Pacific av Rodgers & Hammerstein (Centralteatret 1953) og Krestoffer i Ungen av Monn-Iversen/Tusberg (Det Norske Teatret 1973, filmet 1974).]

| [[1949]] || ''[[Svendsen går videre]]'' || Svendsen og andre

Carsten Byhring gjorde også noen ganske få plateinnspillinger, både av sanger og monologer. Av disse er singelen Hemmeligheten (sammen med Birgit Strøm og Rolf Just Nilsen)/Froskemannen (1964) mest kjent.