Christian Magnus Falsen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(kategorijustering (ny kategori:amt- og fylkesmenn))
(bilde gravminne Falsen)
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>{{thumb|Christian Magnus Falsen.jpg|Chr. M. Falsen, amtidig portrett}}
<onlyinclude>{{thumb|Christian Magnus Falsen.jpg|Chr. M. Falsen, samtidig portrett}}
{{thumb|Falsen gravminne Gamlebyen.jpg|Falsen, gravminne Gamlebyen gravlund, Oslo.}}
 
'''[[Christian Magnus Falsen]]''' (født [[14. september]] [[1782]], død [[13. januar]] [[1830]]) er kjent som «[[Grunnloven]]s far». Han var politiker, historiker, jurist og embetsmann.  
'''[[Christian Magnus Falsen]]''' (født [[14. september]] [[1782]], død [[13. januar]] [[1830]]) er kjent som «[[Grunnloven]]s far». Han var politiker, historiker, jurist og embetsmann.  



Sideversjonen fra 14. apr. 2012 kl. 15:21

Chr. M. Falsen, samtidig portrett
Falsen, gravminne Gamlebyen gravlund, Oslo.

Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782, død 13. januar 1830) er kjent som «Grunnlovens far». Han var politiker, historiker, jurist og embetsmann.

Falsen ble født i Christiania, og var sønn av Enevold Falsen. Han ble utdannet som jurist, og i 1808 ble han sorenskriver i Follo med bosted i Ås. I 1814 skrev han sammen med Johan Hunder Adler. et utkast til Grunnloven, som dannet grunnlaget for hoveddelen av vedtaket på Riksforsamlingen. Falsen var 2. representant for Akershus amt på forsamlingen. Den 12. april ble han formann for konstitusjonskomitéen, og han var også forsamlingens president en periode. Falsen ledet sammen med Georg Sverdrup selvstendighetspartiet, og førte harde forhandlinger med grev Herman Wedel Jarlsberg.

I 1814 ble han amtmann i Nordre Bergenhus amt. I 1822 gikk han over i embetet som generalprokurør. I denne perioden forfattet han sitt hovedverk som historiker, Norges Historie, som utkom 1823–1824 og dekket Norges historie frem til 1319. Han ble i 1825 utnevnt til stiftamtmann i Søndre Bergenhus amt.

Falsen ble i 1827 høyesterettsjustitiarius, et embetet han bare satt i noen få uker våren og sommeren 1828. Den 12. juni 1828 ble han rammet av slag, og kunne ikke lenger utføre arbeidet der. Høyesterett ble stående uten fast justitiarius frem til Jørgen Mandix ble utnevnt i 1831.