Skribenter
87 027
redigeringer
→Valgdeltakelse og oppløsning
| (8 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 24: | Linje 24: | ||
==Aktivitet== | ==Aktivitet== | ||
Den 17. juni 1927 hadde Legionen sitt andre stormøte i Cirkus Verdensteater. Det ble flere hundre nye medlemmer denne kvelden. Meyer ville blant annet opprette et fagråd som skulle styre næringslivet, og han lanserte [[Sam Eyde]] som medlem av dette – uten at Eyde var forespurt. Igjen var det noen ungkommunister som hadde kommet seg inn, og de ble kasta ut etter noen tilrop. Blant annet ropte de en hilsen fra Amerika, en påminnelse om Karl Meyers mislykka forretninger. Ifølge avisa ''[[Norges Fremtid]]'', utgitt av [[Fedrelandslaget]], var det [[Einar Gerhardsen]] som var anfører, og de skrøt av at han hadde fått noen «minneverdige lusinger».<ref>Emberland 2015: 96.</ref> | Den 17. juni 1927 hadde Legionen sitt andre stormøte i [[Cirkusbygningen|Cirkus Verdensteater]]. Det ble flere hundre nye medlemmer denne kvelden. Meyer ville blant annet opprette et fagråd som skulle styre næringslivet, og han lanserte [[Sam Eyde]] som medlem av dette – uten at Eyde var forespurt. Igjen var det noen ungkommunister som hadde kommet seg inn, og de ble kasta ut etter noen tilrop. Blant annet ropte de en hilsen fra Amerika, en påminnelse om Karl Meyers mislykka forretninger. Ifølge avisa ''[[Norges Fremtid]]'', utgitt av [[Fedrelandslaget]], var det [[Einar Gerhardsen]] som var anfører, og de skrøt av at han hadde fått noen «minneverdige lusinger».<ref>Emberland 2015: 96.</ref> | ||
==Valgdeltakelse og oppløsning== | ==Valgdeltakelse og oppløsning== | ||
{{thumb|Karl Norbeck OBØ62-1412.jpg|Karl Norbeck fungerte en tid som leder etter at Karl Meyer ble kasta ut.|Ukjent|1920-åra}} | {{thumb|Karl Norbeck OBØ62-1412.jpg|Karl Norbeck fungerte en tid som leder etter at Karl Meyer ble kasta ut.|Ukjent|1920-åra}} | ||
Selv om partiet var uttalt antidemokratisk og ville legge ned Stortinget, stilte de til valg i 1927. De hadde sitt siste valgkampmøte på [[Frogner stadion]] 16. oktober, dagen før valget. De regna med flere tusen deltakere, men en kombinasjon av mindre interesse enn de trodde og svært dårlig | Selv om partiet var uttalt antidemokratisk og ville legge ned Stortinget, stilte de til valg i 1927. De hadde sitt siste valgkampmøte på [[Frogner stadion]] 16. oktober, dagen før valget. De regna med flere tusen deltakere, men en kombinasjon av mindre interesse enn de trodde og svært dårlig vær førte til at det ble langt lavere oppmøte. Meyer skuffa også sine egne. Valgdeltakelsen var nok solgt inn som et taktisk trekk for å synliggjøre partiet, men på møtet forklarte han at Stortinget ikke lenger skulle avskaffes; i stedet skulle Legionen vinne makta gjennom valg. Igjen ble det en pinlig avslutning: Egil Eide leste fedrelandssangen, som ble avslutta med ordene «fy for faan» - mikrofonen ble ikke slått av fort nok, og den første delen av utbruddet «fy for faan som stemmen min slo imot meg fra det fordømte anlegget!».<ref>Emberland 2015: 125.</ref> | ||
Partiet stilte til valg under navnet Den Nasjonale Liste. På valgdagen den 17. oktober hadde de kun liste i Oslo, og fikk 1210 stemmer. Dette tilsvarte 0,1 prosent av stemmene, og ga ingen mandater. Valget ble også en katastrofe for høyresida generelt, og en tilsvarende seier for [[Arbeiderpartiet]] som fikk 59 mandater på tinget. Det eneste Meyer kunne trøste seg med var at han fikk nesten like mange stemmer som [[Norges Kommunistiske Parti]] i hovedstaden. Meyer så også at forskjellen mellom borgerlig og sosialistisk side i Oslo var omtrent den samme som stemmetallet til Legionen. I et kommunevalg med liknende resultat kunne Legionen dermed komme i en vippeposisjon. Om det faktisk ville skje fikk man aldri vite, for partiet overlevde ikke til neste kommunevalg. | Partiet stilte til valg under navnet Den Nasjonale Liste. På valgdagen den 17. oktober hadde de kun liste i Oslo, og fikk 1210 stemmer. Dette tilsvarte 0,1 prosent av stemmene, og ga ingen mandater. Valget ble også en katastrofe for høyresida generelt, og en tilsvarende seier for [[Arbeiderpartiet]] som fikk 59 mandater på tinget. Det eneste Meyer kunne trøste seg med var at han fikk nesten like mange stemmer som [[Norges Kommunistiske Parti]] i hovedstaden. Meyer så også at forskjellen mellom borgerlig og sosialistisk side i Oslo var omtrent den samme som stemmetallet til Legionen. I et kommunevalg med liknende resultat kunne Legionen dermed komme i en vippeposisjon. Om det faktisk ville skje fikk man aldri vite, for partiet overlevde ikke til neste kommunevalg. | ||
Det svake valgresultatet førte til avskalling. Flere medlemmer gikk over til [[Høyre|Høire]], [[Bondepartiet]] eller [[Frisinnede Venstre]]. Det var også mange som var medlem av [[Fedrelandslaget]]. Enkelte fortsatte innafor fascistiske bevegelser, mens andre gikk inn i andre politiske eller religiøse grupperinger. Partiet gikk gradvis mot oppløsning, og i løpet av 1928 ble det nedlagt. Veien dit begynte med et møte i partilokalene i Prinsens gate den 20. oktober 1927. Der var stemninga svært aggressiv mot Meyer. Hans lederstil, kombinert med førerprinsippet som førte til at han hadde all makt i Legionen, hadde ført til et knefall for | Det svake valgresultatet førte til avskalling. Flere medlemmer gikk over til [[Høyre|Høire]], [[Bondepartiet]] eller [[Frisinnede Venstre]]. Det var også mange som var medlem av [[Fedrelandslaget]]. Enkelte fortsatte innafor fascistiske bevegelser, mens andre gikk inn i andre politiske eller religiøse grupperinger. Partiet gikk gradvis mot oppløsning, og i løpet av 1928 ble det nedlagt. Veien dit begynte med et møte i partilokalene i Prinsens gate den 20. oktober 1927. Der var stemninga svært aggressiv mot Meyer. Hans lederstil, kombinert med førerprinsippet som førte til at han hadde all makt i Legionen, hadde ført til et knefall for [[parlamentarisme]]n, som ikke ga noen form for uttelling enn et forsmedelig nederlag. Antall stemmer var jo lavere enn antallet deltakere på de store møtene. Det ble også spørsmål om hvor pengene ble av. Meyer var kjent for å være litt av en finansakrobat, og det ble tatt inn mye penger i medlemskontingent og inngangspenger, uten at det var klart hvordan de ble brukt. ''[[Arbeiderbladet]]'' visste å fyre opp under dette ved å spørre om det var kontroll på Legionens finanser. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg bestående av Meyer, Norbeck, kontorsjef [[Leif Normann]], lege [[Anton Nielson (lege)|Anton Nielson]] og arkitekt [[Eugen Nielsen (1884–1963)|Eugen Nielsen]]. De hadde en måned på seg til å legge fram en plan for veien videre. | ||
Det ble et nytt møte i [[Humlegården (Oslo)|Humlegården]] i [[Universitetsgata (Oslo)|Universitetsgata]] 26 den 28. november 1927. Leif Normann skulle lede møtet, men han ble raskt fratatt møteklubba, som ble gående på rundgang. Meyer hadde blitt pressa ut av arbeidsutvalget, og dermed kunne de andre se mer kritisk på finansene. De fant ut at det gjennom perioder ikke var ført noen inntekter, selv om alle visste at det hadde kommet inn penger. Meyer mente det var «pirkerier» om et par kroner til smørbrød og annet,<ref>Emberland 2015: 131</ref> men Nielsen kunne fortelle at nesten fem tusen kroner i billettpenger hadde gått rett inn på Meyerhus' firmakonto, og at det mangla bilag for et par tusen kroner. Det høres kanskje ikke ut som så mye i dag, men i 1927 var det opp mot en årslønn for en industriarbeider. Meyers egenrådighet, og spesielt hans valg om å stille til valg uten å rådføre seg med andre, ble også et tema. Meyer nekta å gi seg, og tok møteklubba. Han hadde støtte fra et femtitalls medlemmer, de fleste av dem fra lokallaget i [[Moss]]. Norbeck måtte til slutt ta klubba og skrike for å få stillhet. Meyer nekta å trekke seg, men valgte å forlate møtet. Et tyvetalls medlemmer ble med ham. Dermed ble han ekskludert, og det ble valgt et midlertidig styre bestående av Norbeck, Normann, Winsnes, Nielsen direktør [[Bjarne Holm-Hansen]]. | Det ble et nytt møte i [[Humlegården (Oslo)|Humlegården]] i [[Universitetsgata (Oslo)|Universitetsgata]] 26 den 28. november 1927. Leif Normann skulle lede møtet, men han ble raskt fratatt møteklubba, som ble gående på rundgang. Meyer hadde blitt pressa ut av arbeidsutvalget, og dermed kunne de andre se mer kritisk på finansene. De fant ut at det gjennom perioder ikke var ført noen inntekter, selv om alle visste at det hadde kommet inn penger. Meyer mente det var «pirkerier» om et par kroner til smørbrød og annet,<ref>Emberland 2015: 131</ref> men Nielsen kunne fortelle at nesten fem tusen kroner i billettpenger hadde gått rett inn på Meyerhus' firmakonto, og at det mangla bilag for et par tusen kroner. Det høres kanskje ikke ut som så mye i dag, men i 1927 var det opp mot en årslønn for en industriarbeider. Meyers egenrådighet, og spesielt hans valg om å stille til valg uten å rådføre seg med andre, ble også et tema. Meyer nekta å gi seg, og tok møteklubba. Han hadde støtte fra et femtitalls medlemmer, de fleste av dem fra lokallaget i [[Moss]]. Norbeck måtte til slutt ta klubba og skrike for å få stillhet. Meyer nekta å trekke seg, men valgte å forlate møtet. Et tyvetalls medlemmer ble med ham. Dermed ble han ekskludert, og det ble valgt et midlertidig styre bestående av Norbeck, Normann, Winsnes, Nielsen direktør [[Bjarne Holm-Hansen]]. | ||
Ordensvernet, som stort sett besto av de unge aktivistene som kalte seg «legionærer», ble i stor grad overlatt til seg selv. Lederen, [[Jacob Aall Ottesen]], hadde som medlem av [[Samfundshjelpen]] vært i en del slagsmål med kommunister, og hadde vært streikebryter. Han gikk inn for en aksjonistisk linje. Da | Ordensvernet, som stort sett besto av de unge aktivistene som kalte seg «legionærer», ble i stor grad overlatt til seg selv. Lederen, [[Jacob Aall Ottesen]], hadde som medlem av [[Samfundshjelpen]] vært i en del slagsmål med kommunister, og hadde vært streikebryter. Han gikk inn for en aksjonistisk linje. Da [[Austmarkakonflikten]] oppsto som en arbeidskonflikt i skogene øst for [[Kongsvinger]], i [[Austmarka (Kongsvinger)|Austmarka]], senhøsten 1927 grep han sjansen. De streikende arbeiderne bevæpna seg, og ''[[Aftenposten]]'' oppfordra til opprettelse av forsvarsorganisasjoner. Under [[Julussakonflikten]] våren 1927 hadde politiet fått hjelp fra et frivillg ordensvern. Legionen kunne nå tre fram som et ordensvern i [[Austmarka (Kongsvinger)|Austmarka]] under [[Austmarkakonflikten]]. De venta på klarsignal fra skogbestyrer Terje Braaten i skogeierselskapet A/S Lier, Varald & Bogen, som var et datterselskap av Anders H. Kiær & co, men det kom ikke noe derfra. Muligens skyldes det at politiet hadde sendt folk fra Oslo for å etterforske arbeidernes ordensvern. | ||
I midten av desember 1927 kunne ''Nationalfascisten'' melde at de hadde funnet et godt partimerke: [[Hakekors|Svastika]]. Det ble framstilt som en plikt å få tak i et slik og å bære det synlig.<ref>Emberland 2015: 133.</ref> Legionen måtte etter bruddet med Meyer flytte ut av Prinsens gate, og de fikk seg et rom i [[Sjøfartsbygningen (Oslo)|Sjøfartsbygningen]]. Trolig var det Thoralv Klaveness fra rederslekta [[Klaveness (slekt)|Klaveness]] som ordna det; hans fetter [[Wilhelm Klaveness (1880–1965)|Wilhelm Klaveness]] var leder i [[Norges Rederiforbund]]. | I midten av desember 1927 kunne ''Nationalfascisten'' melde at de hadde funnet et godt partimerke: [[Hakekors|Svastika]]. Det ble framstilt som en plikt å få tak i et slik og å bære det synlig.<ref>Emberland 2015: 133.</ref> Legionen måtte etter bruddet med Meyer flytte ut av Prinsens gate, og de fikk seg et rom i [[Sjøfartsbygningen (Oslo)|Sjøfartsbygningen]]. Trolig var det Thoralv Klaveness fra rederslekta [[Klaveness (slekt)|Klaveness]] som ordna det; hans fetter [[Wilhelm Klaveness (1880–1965)|Wilhelm Klaveness]] var leder i [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]]. | ||
Svastikaen, eller hakekorset, var et tegn på endring. På nyåret 1928 begynte et større fokus på rasespørsmål, og [[jødedom|jøder]] og [[Frimurerordenen|frimurere]] ble trukket fram som fiender. Det var åpenbart at det var en dreining fra italiensk fascisme mot tysk nasjonalsosialisme. Meyer hadde ikke hatt noe antisemittisk budskap i utgangspunktet, og var en nokså moderat stemme i debatten om jødisk slaktemetode som pågikk på denne tida. Norbeck og Normann trakk seg fra Legionen omtrent på den tida hakekorset ble innført. | Svastikaen, eller hakekorset, var et tegn på endring. På nyåret 1928 begynte et større fokus på rasespørsmål, og [[jødedom|jøder]] og [[Frimurerordenen|frimurere]] ble trukket fram som fiender. Det var åpenbart at det var en dreining fra italiensk fascisme mot tysk nasjonalsosialisme. Meyer hadde ikke hatt noe antisemittisk budskap i utgangspunktet, og var en nokså moderat stemme i debatten om jødisk slaktemetode som pågikk på denne tida. Norbeck og Normann trakk seg fra Legionen omtrent på den tida hakekorset ble innført. | ||
| Linje 47: | Linje 47: | ||
Etter kuppforsøket vendte ordensvernet igjen fokuset mot Austmarka. De fikk solgt seg inn som vakter for et par hundre kroner. De fikk tak i skytevåpen fra Samfundshjelpen, og reiste til Austmarka. Det ble ikke mye å gjøre der, for arbeiderne gjennomførte ingen aksjoner da de var der. I stedet ville de ta lederne for streiken, som var i Oslo for å forhandle. Fagforeningsleder [[Johan Ødegaard]] ble grovt mishandla, og ble redda av noen arbeidere som tilfeldigvis kom forbi. De fikk tak i gjerningsmennene, som ble overlevert til politiet. I [[Aker forhørsrett]] valgte dommeren å sette dem fri, selv om de tilsto overfallet. Politimester [[Johannes Søhr]] var sjokkert over denne tydelige klassejustisen, og påpekte at streikende arbeidere satt i varetekt i en måned for å blokkere en bedrift, mens de to voldsmennene altså fikk gå fri. Han beslutta ransaking av Legionens lokaler, og sikta Aall Ottensen for å ha organisert ulovlig ordensvern. Både han og de to som overfalt Ødegaard ble pågrepet og varetektsfengsla. Det ble arrangert flere protestmøter mot Legionen i Oslo og andre steder. Saken endte i [[Aker herredsrett]], med en rekke tiltalepunkter. Aall Ottesen ble blant annet også tiltalt for ordensforstyrrelse i berusa tilstand etter [[løsgjengerloven]], mens siktelsen om ulovlig ordensvern ble frafalt. Ottesen fikk 75 dagers fengsel, mens Paul Coucheron Aamodt fikk 45 dagers fengsel. [[Leif Aaslestad]] og [[Roar Wiehe]] fikk 30 dager for overfallet på Ødegaard. I arbeiderpressen ble det tatt opp at statsadvokat Grøner lot være å legge fram en rekke beslaglagte dokumenter i retten, og at dette bidro til de lave straffene. | Etter kuppforsøket vendte ordensvernet igjen fokuset mot Austmarka. De fikk solgt seg inn som vakter for et par hundre kroner. De fikk tak i skytevåpen fra Samfundshjelpen, og reiste til Austmarka. Det ble ikke mye å gjøre der, for arbeiderne gjennomførte ingen aksjoner da de var der. I stedet ville de ta lederne for streiken, som var i Oslo for å forhandle. Fagforeningsleder [[Johan Ødegaard]] ble grovt mishandla, og ble redda av noen arbeidere som tilfeldigvis kom forbi. De fikk tak i gjerningsmennene, som ble overlevert til politiet. I [[Aker forhørsrett]] valgte dommeren å sette dem fri, selv om de tilsto overfallet. Politimester [[Johannes Søhr]] var sjokkert over denne tydelige klassejustisen, og påpekte at streikende arbeidere satt i varetekt i en måned for å blokkere en bedrift, mens de to voldsmennene altså fikk gå fri. Han beslutta ransaking av Legionens lokaler, og sikta Aall Ottensen for å ha organisert ulovlig ordensvern. Både han og de to som overfalt Ødegaard ble pågrepet og varetektsfengsla. Det ble arrangert flere protestmøter mot Legionen i Oslo og andre steder. Saken endte i [[Aker herredsrett]], med en rekke tiltalepunkter. Aall Ottesen ble blant annet også tiltalt for ordensforstyrrelse i berusa tilstand etter [[løsgjengerloven]], mens siktelsen om ulovlig ordensvern ble frafalt. Ottesen fikk 75 dagers fengsel, mens Paul Coucheron Aamodt fikk 45 dagers fengsel. [[Leif Aaslestad]] og [[Roar Wiehe]] fikk 30 dager for overfallet på Ødegaard. I arbeiderpressen ble det tatt opp at statsadvokat Grøner lot være å legge fram en rekke beslaglagte dokumenter i retten, og at dette bidro til de lave straffene. | ||
Karl Meyer hadde også planer. Han ville starte en ny legion. Overfallssaken førte til at Klaveness og hans fløy var blitt utestengt, og Meyer forsøkte å utnytte den sitausjonen. Han innkalte til møte i [[Turnhallen (Oslo)|Turnhallen]] den 11. mars 1928. Det kom få tilhørere, men mye politi. Etter Meyers tordentale åpna han ordet for publikum, og ei eldre dame holdt et lengre innlegg om alt mellom himmel og jord, «fra ribbe og risengrynsgrøt til dagsaktuelle saker som Austmarka-affæren og stiden omkring den liberale teologen Kristian Schjelderup».<ref>Emberland 2015: 175</ref> Det ble ingen ny legion, og Meyer lovte at han aldri mer skulle gå inn i politikken. | Karl Meyer hadde også planer. Han ville starte en ny legion. Overfallssaken førte til at Klaveness og hans fløy var blitt utestengt, og Meyer forsøkte å utnytte den sitausjonen. Han innkalte til møte i [[Turnhallen (Oslo)|Turnhallen]] i [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavs gate]] 25 den 11. mars 1928. Det kom få tilhørere, men mye politi. Etter Meyers tordentale åpna han ordet for publikum, og ei eldre dame holdt et lengre innlegg om alt mellom himmel og jord, «fra ribbe og risengrynsgrøt til dagsaktuelle saker som Austmarka-affæren og stiden omkring den liberale teologen Kristian Schjelderup».<ref>Emberland 2015: 175</ref> Det ble ingen ny legion, og Meyer lovte at han aldri mer skulle gå inn i politikken. | ||
I løpet av april brøt også Den Nasjonale Legion fullstendig sammen, elleve måneder etter stiftelsen. Siste gang de omtales i aviser i sin samtid var da [[Adams Express]] i september 1929 meldte at en del saker de hadde på lager ville bli solgt hvis ingen henta dem. | I løpet av april brøt også Den Nasjonale Legion fullstendig sammen, elleve måneder etter stiftelsen. Siste gang de omtales i aviser i sin samtid var da [[Adams Express]] i september 1929 meldte at en del saker de hadde på lager ville bli solgt hvis ingen henta dem. | ||
==I ettertid== | ==I ettertid== | ||
{{thumb|Wasenden legion.JPG|Medlemskort for [[Harald Wasenden]].}} | |||
Karl Meyer holdt løftet om å ikke blande seg inn i politikk. Han ble i 1934 dømt til ett års fengsel for underslag. Deretter flytta han til England. Under [[andre verdenskrig]] ble han [[motstandsbevegelsen|motstandsmann]], og fungerte blant annet som kurer for Utenriksdepartementet i London og som hjelper for flyktninger i Sverige. Etter krigen bodde han i London, og drev som frimerkehandler til sin død i 1964. | Karl Meyer holdt løftet om å ikke blande seg inn i politikk. Han ble i 1934 dømt til ett års fengsel for underslag. Deretter flytta han til England. Under [[andre verdenskrig]] ble han [[motstandsbevegelsen|motstandsmann]], og fungerte blant annet som kurer for Utenriksdepartementet i London og som hjelper for flyktninger i Sverige. Etter krigen bodde han i London, og drev som frimerkehandler til sin død i 1964. | ||
| Linje 62: | Linje 62: | ||
Thoralf Klaveness ser også ut til å ha trukket seg fra politikk, og døde i 1937. | Thoralf Klaveness ser også ut til å ha trukket seg fra politikk, og døde i 1937. | ||
Andre medlemmer som var ukjente mens de var med i Den Nasjonale Legion, ble kjente seinere, for eksempel [[Harald Wasenden]] som under okkupasjonen ble Nasjonal Samlings fylkesfører i Nordland. | |||
Den Nasjonale Legion gikk i stor grad i glemmeboka, og er på det meste nevnt i bisetninger i det meste av forskninga rundt høyreekstremisme i mellomkrigstida. Først i 2015 kom et større arbeid, da [[Terje Emberland]] ga ut boka ''Da fascismen kom til Norge : den nasjonale legions vekt og fall, 1927-1928''. | Den Nasjonale Legion gikk i stor grad i glemmeboka, og er på det meste nevnt i bisetninger i det meste av forskninga rundt høyreekstremisme i mellomkrigstida. Først i 2015 kom et større arbeid, da [[Terje Emberland]] ga ut boka ''Da fascismen kom til Norge : den nasjonale legions vekt og fall, 1927-1928''. | ||