Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Måteholdsforeningene, hvis glanstid lå forut for 1840, arbeidet først og fremst med å forebygge brennevinsmisbruket ved å oppfordre alle til å drikke med måte, mens de på den annen side ønske å bibeholde selve bruken av brennevin som drikk. Da det ganske snart viste seg at ideen ikke hadde den ønskede gjennomslagskraft blant befolkningen, ble den fra begynnelsen av 18-årene avløst av et nytt prinsipp som innebar avholdenhet fra brennevin, men toleranse overfor øl og vin. Det var med denne reformen de nye avholdsforeningene vokste frem, og som bidro til at brennevinskonsumet i 1840-årene ble betraktelig redusert. Den påfallende økning av ølforbruket utover i 1850-årene skapte imidlertid en situasjon som ga større forståelse for ideen om totalavhold. Selv om utbredelsen av ølet i begynnelsen fikk en ujevn geografisk og sosial utbredelse, hevdet Eilert Sundt at misbruket ”befæstet sit Herredømme omkring i Bygderne, saa der til dels klages over det som fuldt saa stort Onde som det tidligere Miisbrug af Brændeviin.” I årsberetningen fra Den norske Forening mod Brændeviinsdrik for 1859 fantes det også støtte for påstanden. Her het det at Brændeviinet findes at være det minst benyttede Berusningsmiddel” – og at ”Afholdsreformen nu har tilendebragt sin Mission.” I 1859 kunne Asbjørn Kloster stifte den første totalavholdsforening i Stavanger – og i 1875 så Det norske Totalavholdsselskap dagens lys.

Av tilhengere ble brennevinet gjerne betraktet som universalmiddel mot sykdom og hardt arbeid, men bruken var også ofte sosialt motivert. Både i fritiden og ved de store høytider, på markedsdager og tingsamlinger befestet brennevinet sin plass som tradisjon. Med tanke på Trysil var ifølge Sundt bruken av brennevin særlig forekommende under skogsarbeid og ”ved Tømmerflødning, for at holde Fuktighed og Kulde ute”.