Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Statuttene, som besto av 18 paragrafer i alt, gir en god beskrivelse av foreningens formål og hvorledes dette ble tenkt gjennomført. Både menn og kvinner kunne inntre som medlemmer mot å avlegge avholdsløftet. På årsmøtet skulle det blant medlemmene for et år av gangen velges tre bestyrere, ni representanter, en kasserer og tre varamenn. Den daglige ledelse skulle besørges av bestyrelsen – med en ordfører i spissen valgt av dens midt. Dennes plikter var å organisere all møtevirksomhet, føre forhandlingsprotokoll samt å forestå den nødvendige korrespondanse. Representantene skulle på sin side bistå ordføreren med råd og gi denne en håndsrekning når det trengtes. Især skulle de komme sammen med bestyrelsen når det var spørsmål om å utelukke medlemmer som hadde brutt avholdsløftet. Det er innlysende at verken bestyrelsen eller representantene hadde noen særlig mulighet til å kontrollere om avholdsløftet ble like fast overholdt av alle medlemmene. Derfor ble det innført hva en kan kalle e horisontal kontroll- og angivermetode: Ethvert medlem hadde plikt til, ”dog først efter gyldig Beviis, for Bestyrelsen uden Persons Anseelse at angive de Skyldige”. Både navnene på dem som sålede ble utelukket fra foreningen og årsaken til forholdet, skulle bekjentgjøres på de vanlige møtene. Eksklusjonen behøvde imidlertid ikke å være ugjenkallelig, da bestyrelsen og representantene hadde anledning til på ny å innta angrende. Det var et prinsipp at ingen måtte lokkes eller trues til å inntre i foreningen – bare ved hjelp av saklig argumentasjon skulle medlemmene så meget som mulig forsøke å vinne andre for avholdssaken. Kassererens spesielle oppgave var å motta de frivillige bidrag samt å føre regnskapet og avlegge dette på årsmøtet. De frivillige bidragene, som ble innsamlet på oppfordring av ordføreren, skulle i første rekke gå til innkjøp av avholdslitteratur, men også til gaver beregnet på utdeling til fattige medlemmer som la for dagen et ”ædrueligt, tarvelig og arbeidsomt forhold”. I denne forbindelse – og ikke minst i sin alminnelighet – ble det av bestyrelsen fremhevet at ethvert medlem måtte legge vinn på ”en simpel og tarvelig Levemaade”.

Mens måteholdsforeningen en stund besto av bare 8 medlemmer – antagelig vokste den noe – oppnådde den nye avholdsforeningen en enorm oppslutning på bare kort tid. Allerede i januar 1843 tellet den hele 800 medlemmer – hvilket i landsmålestokk må sies å ha vært oppsiktsvekkende – trolig bare overgått av foreningene i Christiansand og Nord-Aurdal, men foran bevegelsen i hovedstaden. Hva denne eksplosive interesse for avholdssaken i Trysil skyldtes, kan ha flere forklaringer. Meget peker likevel i retning av at det dels var én, dels to manns verk. Størst betydning må trolig tillegges den omfattende aktivitet som sogneprest Dybdahl utviste i religiøs og agitatorisk sammenheng i tiden etter 1841, hvorved han i sine utrettelige bestrebelser på å holde religiøse foredrag nesten hver søndags aften alltid endte opp med å innby allmuen til å tegne seg som medlemmer av avholdsforeningen. Det er også meget som tyder på at Dybdahl må ha hatt en uvurderlig støttespiller i den kamplystne emissær Strømberg fra Helsingland i Sverige, som virket i Trysil mest sannsynlig i slutten av 1842 og de første månedene av 1843. Om ham heter det i Maadeholdstidende – ”der saa aldeles uegenyttigen, dreven av christelig Kjærlighed, opoffrede sig for Brødres Vel, ved paa egen Bekostning at reise til Tryssild, for, i Forening med Religionen, - hvilken han med en særdeles Aandskraft forkyndte, - at modvirke  Drukkenskaben, hvilket paa mangfoldige Steder i Sverige havde lyktes ham”. Med slike agitatoriske krefter blir det kan hende ikke vanskelig å øyne sammenhengen med den stigende abonnementstallet på Maadeholdstidende, for øvrig et tidsskrifte hvis innhold Dybdahl selv sikkert må ha dratt veksler på i sin agitasjon.