Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Mens måteholdsforeningen en stund besto av bare 8 medlemmer – antagelig vokste den noe – oppnådde den nye avholdsforeningen en enorm oppslutning på bare kort tid. Allerede i januar 1843 tellet den hele 800 medlemmer – hvilket i landsmålestokk må sies å ha vært oppsiktsvekkende – trolig bare overgått av foreningene i Christiansand og Nord-Aurdal, men foran bevegelsen i hovedstaden. Hva denne eksplosive interesse for avholdssaken i Trysil skyldtes, kan ha flere forklaringer. Meget peker likevel i retning av at det dels var én, dels to manns verk. Størst betydning må trolig tillegges den omfattende aktivitet som sogneprest Dybdahl utviste i religiøs og agitatorisk sammenheng i tiden etter 1841, hvorved han i sine utrettelige bestrebelser på å holde religiøse foredrag nesten hver søndags aften alltid endte opp med å innby allmuen til å tegne seg som medlemmer av avholdsforeningen. Det er også meget som tyder på at Dybdahl må ha hatt en uvurderlig støttespiller i den kamplystne emissær Strømberg fra Helsingland i Sverige, som virket i Trysil mest sannsynlig i slutten av 1842 og de første månedene av 1843. Om ham heter det i Maadeholdstidende – ”der saa aldeles uegenyttigen, dreven av christelig Kjærlighed, opoffrede sig for Brødres Vel, ved paa egen Bekostning at reise til Tryssild, for, i Forening med Religionen, - hvilken han med en særdeles Aandskraft forkyndte, - at modvirke  Drukkenskaben, hvilket paa mangfoldige Steder i Sverige havde lyktes ham”. Med slike agitatoriske krefter blir det kan hende ikke vanskelig å øyne sammenhengen med den stigende abonnementstallet på Maadeholdstidende, for øvrig et tidsskrifte hvis innhold Dybdahl selv sikkert må ha dratt veksler på i sin agitasjon.

Det kan altså fastslås at Dybdahls og Strømbergs agitasjon sammen med tilgjengeligheten av avholdslitteratur, var de faktorer som alene konsoliderte avholdsidéens posisjon blant allmuen. Derved ble det etter alt å dømme skapt en front mot eventuelle mottiltak fra motstandere. Men da Dybdahl i januar 1843 og Strømberg noen tid senere forlot Trysil, syntes forutsetningene for et veldrevet avholdsarbeid med ett å ha blitt revet bort. I kjølvannet av mangelen på organisatoriske krefter ble det ganske snart dannet et slags motparti, som hovedsakelig så som sitt mål å beskylde avholdsbevegelsens folk for fanatisme og betvile de kristne grunnsetninger som blant annet Strømberg bygget sin agitasjon på. Motpartiets forsøk var ikke uten virkning, for snart vendte den ene etter den andre tilbake til sin tidligere omgang med brennevinet. Hvor stort medlemstapet var for avholdsforeningen, tier kildene om, og det er heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å komme med antakelser.