Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Avholdsforeningen led de første årene under tapet av Dybdahl, og innrømmet åpent at han ikke mestret den nye situasjonen tilfredsstillende. Fremgang i avholdsarbeidet var ikke å håpe på, snarere tilbakegang, skjønt medlemstilsiget var jevnt, men forholdsvis lite. Pessimismen som vokste frem hadde ifølge bestyrelsen ikke bare sin rot i det omtalte frafall, men også i de negative holdninger og den passivitet som avholdsidéen ikke sjelden ble møtt med hos allmuen, hvorav enkelte dels hadde begynt å betrakte avholdssaken som hjernespinn og galskap, dels å utebli fra møtene. Om møtene hadde vært lite besøkt av medlemmene, hadde den øvrige del av allmuen vært enda dårligere representert. Smertefullt var i tillegg det faktum at Afholdstidende, tidligere Maadeholdstidende, og andre avholdsskrifter nå ble benyttet av kun enkelte medlemmer. Dette bidro trolig til å innskrenke de aktive medlemmenes virke- og påvirkningsmuligheter. Bestyrelsen mente selv å være klar over årsaken til denne uheldige utvikling, sågar ved renselsesaksjonen i april 1844 hadde den profetert hvilket virkemiddel som best kunne gi fremgang for avholdsreformen. Erfaringen hadde unektelig syntes å vise, at fremgang i høy grad var betinget av at presten og lærerne gikk inn som ledere og derved foregikk med et godt eksempel. Dette ble i årsberetningen for 1848 uten modifikasjoner fremlagt på nytt: ”Det viser sig, ja høres endog af Folket, at næsten hele Menigheden om ganske kort Tiid skulde være afholdende, naar kun Sognepræsten vilde tage sig af Sagen”. Nå ble dessverre verken sogneprest Kjerulf eller de etterfølgende sogneprester med i bestyrelsen av avholdsforeningen.

Avholdsforeningen i Trysil var så lenge den eksisterte etter alt å dømme blant de 5 - 6 største avholdsforeningene i landet, og det var mest byer som Christiania, Christiansand og Drammen som tålte dens sammenligning. I avholdsbevegelsens første tid var medlemstallet som nevnt oppe i hele 800 i 1843, for så etter renselsen å synke til 374 i 1844. Året etter oppnådde foreningen på ny et stort tilsig som resulterte i 650 medlemmer – for deretter frem til 1850 å ha noenlunde stabil medlemsstokk. I 1847, da foreningen hadde 668 medlemmer, kunne bestyrelsen eksempelvis notere at det var inntrådt 18 nye medlemmer, hvorav de fleste var unge folk av begge kjønn, dels utenbygds håndverkere som arbeidet i prestegjeldet, dels andre arbeidsfolk som søkte tjeneste der. Syv medlemmer var trådt ut og to døde. Fra å ha et medlemstall på 667 i 1850, sank dette til 610 i 1851, for igjen å være avtagende helt frem til 1867 da foreningen bare tellet 356 medlemmer. Sett på bakgrunn av at prestegjeldet hadde et folketall på 2767 i 1845 ifølge folketellingen samme år, viser registreringen av 650 medlemmer dette året at foreningen må ha hatt et ganske godt grep på befolkningen. Faktum er at omtrent hver fjerde innbygger var medlem av. Denne numeriske overlegenhet ville, dersom en forutsatte at tallene ga uttrykk for freningens faktiske størrelse, uvilkårlig bidra til å stille bestyrelsens uttalte pessimisme i et langt fra klart lys. Nå bør det imidlertid ikke være noen grunn til ikke å feste sin lit til bestyrelsens forklaringer eller bekymring for den generelle tendens til brudd på avholdsløftet. For bak de høye tall syntes den å ha mer enn ant at enkelte personer snarere sto oppført på medlemslisten i navnet enn i gavnet.