Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Avholdsforeningen i Trysil var så lenge den eksisterte etter alt å dømme blant de 5 - 6 største avholdsforeningene i landet, og det var mest byer som Christiania, Christiansand og Drammen som tålte dens sammenligning. I avholdsbevegelsens første tid var medlemstallet som nevnt oppe i hele 800 i 1843, for så etter renselsen å synke til 374 i 1844. Året etter oppnådde foreningen på ny et stort tilsig som resulterte i 650 medlemmer – for deretter frem til 1850 å ha noenlunde stabil medlemsstokk. I 1847, da foreningen hadde 668 medlemmer, kunne bestyrelsen eksempelvis notere at det var inntrådt 18 nye medlemmer, hvorav de fleste var unge folk av begge kjønn, dels utenbygds håndverkere som arbeidet i prestegjeldet, dels andre arbeidsfolk som søkte tjeneste der. Syv medlemmer var trådt ut og to døde. Fra å ha et medlemstall på 667 i 1850, sank dette til 610 i 1851, for igjen å være avtagende helt frem til 1867 da foreningen bare tellet 356 medlemmer. Sett på bakgrunn av at prestegjeldet hadde et folketall på 2767 i 1845 ifølge folketellingen samme år, viser registreringen av 650 medlemmer dette året at foreningen må ha hatt et ganske godt grep på befolkningen. Faktum er at omtrent hver fjerde innbygger var medlem av. Denne numeriske overlegenhet ville, dersom en forutsatte at tallene ga uttrykk for freningens faktiske størrelse, uvilkårlig bidra til å stille bestyrelsens uttalte pessimisme i et langt fra klart lys. Nå bør det imidlertid ikke være noen grunn til ikke å feste sin lit til bestyrelsens forklaringer eller bekymring for den generelle tendens til brudd på avholdsløftet. For bak de høye tall syntes den å ha mer enn ant at enkelte personer snarere sto oppført på medlemslisten i navnet enn i gavnet.

En annen mulighet til å kunne bedømme medlemslistenes pålitelighet er å forutsette deres manglende ajourføring. Dette blant annet fordi det før cirka 1850 ikke var vanlig med en fast medlemskontingent. Følgelig har det – etter en autoritativ kilde som Per Fuglum – vært holdt for sannsynlig at antallet personer som til enhver tid har regnet seg som medlemmer av lokale foreninger, vanligvis har ligget godt i underkant av de tall som ble rapprotert til sentralledelsen i Den norske Forening mod Brændeviinsdrik. Hva Trysil- foreningen selv berettet om medlemslisten for 1847 kan, foruten å følge denne beskrivelsen et stykke på vei, like gjerne være representativ for andre årganger. Den bekrefter her antakelsen om enkelte unøyaktigheter ved føringen, hvor dels noen flere enn angitt var døde, dels noen navn anført på to eller flere steder. Likeledes var medlemmer som hadde gjort seg skyldig i brudd på statuttene ikke blitt fratrukket. De nevnte forhold peker alle i én retning: Det er et visst grunnlag for å tro at avholdsforeningen i Trysil hadde en noe lavere oppslutning enn hva Den norske Forening mod Brændeviindrik oppga i sine årsberetninger. Endelig må det understrekes at samme antakelse også kan gjøres gjeldende for andre avholdsforeninger frem mot 1869.

Sogneprestene sto ofte bak opprettelsen av slike sosiale/religiøse tiltak som avholdsforeningene representerte, men senere og helst utover i 1850 – 1860 årene, ble dette arbeidet gjerne overtatt av personer med beskjeden sosial og yrkesmessig status, i særlig grad lærerstanden. Ganske tidlig, straks etter Dybdahl reiste, skjedde skiftet i Trysil. Frem til 1846 var gårdbruker og senere ordfører Halvor Strandvold formann, og han hadde med seg i bestyrelsen de to lærerne G. Berget og T. Bækken. Deretter satt skolelærer Tollefsen  som formann et par år, etterfulgt av O. Torgalsen Sætre frem til 1850 da T. Bækken overtok. Han satt frem til 1854, med unntak av 1851 da Hans Nysæter figurerte som formann. Det var noen år med mange skiftninger, for i 1854 kom først ordfører Strandvold tilbake i formannstolen, året igjen O.T. Sætre som i 1857 ble avløst av skolelærer T. Pedersen. Helt frem til 1862 satt skolelæreren, som da ble avløst av kirkesangeren med samme navn – Pedersen. Og denne satt ut 1867, året før Den norske Forening mod Brændeviinsdrik ga ut sin første årsberetning.

Når foreningen opphørte