Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Men som på de fleste andre steder tapte også måteholdsbevegelsen i Trysil kampen mot den overhåndtagende drukkenskapen – ”da ikke sjelden de”, ifølge Maadeholdstidende, ”som nærmede sig Skjenkestedet med de faste Forsætter ikke at overtræde Maadeholdet, kom berusede tilbage”. På denne bakgrunn ble det i 1842, etter klokker P. Johnsens forslag, besluttet å forandre foreningen til en avholdsforening. Overgangen innebar en nødvendig endring av statuttene som ikke bare forpliktet medlemmene til å frasi seg all nytelse av brennevin, men også til ikke å by, gi eller selge brennevin til andre. Fordi statuttene i tillegg til de felles grunnbestemmelser for alle avholdsforeninger kom til å understreke skjenke – og handleforbudet, kom de til å gå under benevnelsen ”strenge”. Praktiseringen av denne strenge linje forekom mest på Sør-Vestlandet, mens på Østlandet fikk den ingen større utbredelse før i 1850 – og 1860 – årene. I 1845 ble Trysilforeningens statutter inntatt i Maadeholdstidende – ifølge redaksjonen et unntak. Begrunnelsen var dels at statuttenes utforming på mange måter kunne være normgivende for andre foreninger som ble opprettet, dels at avholdsvennene i Trysil fortjente denne oppmerksomhet fordi Maadeholdstidende hadde flere abonnenter der enn noe annet sted utenbys.

Statuttene, som besto av 18 paragrafer i alt, gir en god beskrivelse av foreningens formål og hvorledes dette ble tenkt gjennomført. Både menn og kvinner kunne inntre som medlemmer mot å avlegge avholdsløftet. På årsmøtet skulle det blant medlemmene for et år av gangen velges tre bestyrere, ni representanter, en kasserer og tre varamenn. Den daglige ledelse skulle besørges av bestyrelsen – med en ordfører i spissen valgt av dens midt. Dennes plikter var å organisere all møtevirksomhet, føre forhandlingsprotokoll samt å forestå den nødvendige korrespondanse. Representantene skulle på sin side bistå ordføreren med råd og gi denne en håndsrekning når det trengtes. Især skulle de komme sammen med bestyrelsen når det var spørsmål om å utelukke medlemmer som hadde brutt avholdsløftet. Det er innlysende at verken bestyrelsen eller representantene hadde noen særlig mulighet til å kontrollere om avholdsløftet ble like fast overholdt av alle medlemmene. Derfor ble det innført hva en kan kalle e horisontal kontroll- og angivermetode: Ethvert medlem hadde plikt til, ”dog først efter gyldig Beviis, for Bestyrelsen uden Persons Anseelse at angive de Skyldige”. Både navnene på dem som sålede ble utelukket fra foreningen og årsaken til forholdet, skulle bekjentgjøres på de vanlige møtene. Eksklusjonen behøvde imidlertid ikke å være ugjenkallelig, da bestyrelsen og representantene hadde anledning til på ny å innta angrende. Det var et prinsipp at ingen måtte lokkes eller trues til å inntre i foreningen – bare ved hjelp av saklig argumentasjon skulle medlemmene så meget som mulig forsøke å vinne andre for avholdssaken. Kassererens spesielle oppgave var å motta de frivillige bidrag samt å føre regnskapet og avlegge dette på årsmøtet. De frivillige bidragene, som ble innsamlet på oppfordring av ordføreren, skulle i første rekke gå til innkjøp av avholdslitteratur, men også til gaver beregnet på utdeling til fattige medlemmer som la for dagen et ”ædrueligt, tarvelig og arbeidsomt forhold”. I denne forbindelse – og ikke minst i sin alminnelighet – ble det av bestyrelsen fremhevet at ethvert medlem måtte legge vinn på ”en simpel og tarvelig Levemaade”.