Den eldre avholdsbevegelsen i Trysil: Forskjell mellom sideversjoner

Mens årsberetningene for Den norske Forening mod Brændeviinsdrik fra 1849 gikk over til bare å gi statistiske opplysninger, inneholder de inntatte rapporter fra Trysil for årene 1846 – 1848 derimot beskrivelser av foreningens tilstand. Om edruelighetstilstanden i prestegjeldet kunne bestyrelsen konstatere at brennevinsmisbruket, når en så bort ifra ”de raaeste blant Folket”, dels var opphørt, dels betydelig redusert. For bestyrelsen var det heller ikke vanskelig å innrømme hvilken betydning den selv hadde for fremgangen, som det likevel var enighet om at for det meste skyldtes lovgivningen og dårlige tider. Hedemarkingenes medbrakte brennevin hadde tryslingene følgelig sett mindre og mindre til, i stedet hadde det privilegerte gjestgiveriet Sørhus, hvor det var tillatt å selge i små kvanta til dem som ikke bodde nærmere enn ½ mil, fanget så vel foreningens som allmuens oppmerksomhet. Bestyrelsen fremholdt da også med iver at avholdsbevegelsen ville bli betraktelig styrket hvis skjenkestedet ble borte, ja en dog at det ville føre til en bedring av fattigtilstanden. Det hjalp lite at fattigkommisjonen hadde ilagt skjenkestedet skatt og anslått det årlige utsalget til 1500 potter, når resultatet ifølge avholdsforeningen kunne sammenlignes med en brennevinsflod som var til mer enn nok fordervelse i en så liten fjelldal som Trysil, som ellers måtte kjøpe flere hundre tønner korn om året. Et annet forhold som i økende grad bekymret bestyrelsen var den generelle tendens til frafall, det at enkelte medlemmer enten åpenlyst eller skjult overtrådte statuttene. At bestyrelsen også fant det vanskelig, enn si umulig å føre kontroll med smugdrikkingen i en så grisgrendt egn som Trysil er uten videre forståelig. Det må imidlertid holdes for sannsynlig, at den forklaring som bestyrelsen selv ga på problemet i hvert fall hadde en kjerne av sannhet i seg. Nemlig at frafallet var forbundet med den plutselige og voldsomme oppblomstring som hadde funnet sted – for det var ikke å vente at alle fra denne første tiden skulle kunne holde fast ved sitt valg. Dertil hadde allmuen når alt kom til alt trolig liten innsikt i de spørsmål som avholdssaken reiste. Likevel var foreningens uttalte håp ikke desto mindre, for å forebygge brudd på statuttene, at de siste innmeldte baserte sin inntreden på personlig overbevisning.

Avholdsforeningen led de første årene under tapet av Dybdahl, og innrømmet åpent at han ikke mestret den nye situasjonen tilfredsstillende. Fremgang i avholdsarbeidet var ikke å håpe på, snarere tilbakegang, skjønt medlemstilsiget var jevnt, men forholdsvis lite. Pessimismen som vokste frem hadde ifølge bestyrelsen ikke bare sin rot i det omtalte frafall, men også i de negative holdninger og den passivitet som avholdsidéen ikke sjelden ble møtt med hos allmuen, hvorav enkelte dels hadde begynt å betrakte avholdssaken som hjernespinn og galskap, dels å utebli fra møtene. Om møtene hadde vært lite besøkt av medlemmene, hadde den øvrige del av allmuen vært enda dårligere representert. Smertefullt var i tillegg det faktum at Afholdstidende, tidligere Maadeholdstidende, og andre avholdsskrifter nå ble benyttet av kun enkelte medlemmer. Dette bidro trolig til å innskrenke de aktive medlemmenes virke- og påvirkningsmuligheter. Bestyrelsen mente selv å være klar over årsaken til denne uheldige utvikling, sågar ved renselsesaksjonen i april 1844 hadde den profetert hvilket virkemiddel som best kunne gi fremgang for avholdsreformen. Erfaringen hadde unektelig syntes å vise, at fremgang i høy grad var betinget av at presten og lærerne gikk inn som ledere og derved foregikk med et godt eksempel. Dette ble i årsberetningen for 1848 uten modifikasjoner fremlagt på nytt: ”Det viser sig, ja høres endog af Folket, at næsten hele Menigheden om ganske kort Tiid skulde være afholdende, naar kun Sognepræsten vilde tage sig af Sagen”. Nå ble dessverre verken sogneprest Kjerulf eller de etterfølgende sogneprester med i bestyrelsen av avholdsforeningen.