Den internasjonale kvinnedagen: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>[[Bilde:8.mars 2011 forside.jpg|thumb|Løpeseddel fra Oslo, 2011. Designer Martine Votvik.]][[Bilde:8.mars 2011 bakside.jpg|thumb|Baksiden.]]'''[[Den internasjonale kvinnedagen]]''' feirer hundre år i 2011. En kvinnedag ble første gang feiret i New York i 1908, deretter på initiativ fra det amerikanske sosialistpartiet som en nasjonal kvinnedag over hele USA den 28. februar 1909.  To år seinere, i 1910, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København, ble det vedtatt at kvinnene skulle ha en egen kampdag året etter. Initiativet kom fra Clara Zetkin. Dagen skulle være internasjonal, og på agendaen var først og fremst kvinners rett til å stemme.   

Datoen ble ikke fastsatt før i 1917, da russiske kvinner gikk ut i gatene for brød og fred. Det skjedde 8.mars, og denne datoen har blitt stående i svært mange land - selv om dato og form varierer sterkt fra nasjon til nasjon.

I Norge feiret man kvinnedag i 1915, da [[Aleksandra Kollontaj]] talte på Kvinneforbundets folkemøte for fred. Seinere ble dagen markert blant annet av kvinner fra [[Arbeiderpartiet]] og fra [[NKP]]. Norge var forholdsvis tidlig ute med å gi kvinner almenn [[stemmerett]], i 1913. Men det fantes mange andre saker å ta tak i.</onlyinclude> Blant de fremste kvinnesakene i tida fram til [[andre verdenskrig]] var for eksempel kravet om revisjon av ekteskapslovgivningen, og bedre lønns- arbeidsforhold for kvinner. [[Norske Kvinders Nationalråd]], med blant andre [[Betzy Kjelsberg]] i spissen, talte middelklassekvinnenes sak. Arbeiderklassens kvinner derimot, fant seg bedre tjent med egne kvinneorganisasjoner, slik som [[Arbeiderpartiets kvinneforbund]]. I tillegg foregikk mye viktig mobilisering på arbeidsplassene og i fagforeningene.   

Etter [[andre verdenskrig]] var det først og fremst [[Norsk kvinneforbund]] som sto for markeringer av kvinnedagen. De møtte mye motstand: i begynnelsen hadde de bare polititillatelse til å gå åtte kvinner sammen med paroler på fortauet. Prosjektet Uhørte stemmer har intervjuet noen av kvinnene som var med i denne tida. Alfhild Jensen sier der blant annet at

Jeg var så redd når vi skulle demonstrere, jeg syntes at folk glante på meg. Jeg nekta å bære paroler, det var litt mindre farlig å dele ut løpesedler, syntes jeg. Når noen viste at de mislikte det vi gjorde, syntes jeg det var fælt. Jeg hadde hjerteklapp hver gang jeg gikk rundt med underskriftslister også.<ref>[http://portretter.no/_uhortestemmer/c48052/biografi/vis.html?tid=48103&strukt_tid=48052 Alfhild Jensen på Kilden: Uhørte stemmer.]</ref>

</blockquote>

 

 

[[Kategori:8. mars]]

{{F2}}