Den midlertidige kirkeledelse: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: '''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var e...)
 
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.
<onlyinclude>'''Den midlertidige kirkeledelse''' var ledelsen i [[Den norske kirke]] etter at det hadde kommet til åpent brudd med [[Nasjonal Samling]]s kirkedepartement i [[1942]]. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i [[holdningskampen]] mot okkupasjonsmakten.


Allerede fra [[Operasjon Weserübung|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.
Allerede fra [[Operasjon Weserübung|invasjonen]] i [[1940]] hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å [[sensur]]ere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp [[hyrdebrev]] med brodd mot nazismen fra [[biskop]]ene i landets kirker. Da domprost [[Arne Fjellbu]] den [[1. februar]] 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen ''[[Kirkens Grunn]]''. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. [[Eivind Berggrav]], som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.</onlyinclude>


Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.
Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med [[Ole Hallesby]] i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]]. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i [[Kristent samråd for den norske kirke]]. Den [[26. juli]] 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.
Linje 9: Linje 9:
[[Kategori:Den norske kirke]]
[[Kategori:Den norske kirke]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
{{Q1}}

Sideversjonen fra 20. apr. 2008 kl. 21:24

Den midlertidige kirkeledelse var ledelsen i Den norske kirke etter at det hadde kommet til åpent brudd med Nasjonal Samlings kirkedepartement i 1942. Kirkeledelsen var en viktig gruppering i holdningskampen mot okkupasjonsmakten.

Allerede fra invasjonen i 1940 hadde Den norske kirke ført en kamp mot okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling. NS forsøkte å sensurere prester, som på sin side brukte prekestolene til å markere motstand mot overgrep. Det ble blant annet flere ganger lest opp hyrdebrev med brodd mot nazismen fra biskopene i landets kirker. Da domprost Arne Fjellbu den 1. februar 1942 ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen kom en kraftig reaksjon fra biskopene i løpet av den neste uken la samtlige av dem ned sine statlige embeter. De fortsatte likevel som biskoper, og skrev erklæringen Kirkens Grunn. Erklæringen ble lest opp i kirkene 1. påskedag. Den førte til at hele 92 % av prestene også la ned sine statlige embeter, men fortsatte i prestetjenesten. Eivind Berggrav, som var hovedforfatter av erklæringen, ble arrestert og de andre biskopene fikk meldeplikt.

Biskopene svarte så med å opprette Den midlertidige kirkeledelse som øverste organ for kirken. Planene for en slik struktur hadde blitt utarbeidet over lang tid. Allerede i 1940 hadde Berggrav begynt et samarbeid med Ole Hallesby i Indremisjonen og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet. Berggravs teologiske ståsted var langt fra Hallesby og Hopes, men motstanden mot nazismen hadde forent dem i Kristent samråd for den norske kirke. Den 26. juli 1942 ble opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse annonsert fra landets prekestoler.

Da kirkeledelsen sendte ut hyrdebrev mot deportasjonen av jødene og arbeidstjenesten, som ble lest opp i kirkene. Dette førte til at Hallesby, som var leder for Den midlertidige kirkeledelse, ble arrestert. Mange prester ble også utestengt fra sine kirker, og måtte leve i et indre eksil. Omkring hundre ble arrestert. Etter dette ble Den midlertidige kirkeledelse erstattet med Den hemmelige kirkeledelse.