Den norske kirke under andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

 
(2 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 3: Linje 3:
== Kirkekampen ==
== Kirkekampen ==


{{utdypende artikkel|Kirkestriden under andre verdenskrig}}
{{utdypende artikkel|Kirkekampen}}


Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.
Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.
Linje 30: Linje 30:
{{utdypende artikkel|Den midlertidige kirkeledelse}}
{{utdypende artikkel|Den midlertidige kirkeledelse}}
{{thumb|Ole Hallesby foto 1949.jpg|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.|Leif Ørnelund}}
{{thumb|Ole Hallesby foto 1949.jpg|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.|Leif Ørnelund}}
Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.
Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i [[Grunnloven]] og norsk [[kirkerett]]. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.


== Kirkens Grunn ==
== Kirkens Grunn ==
Linje 55: Linje 55:


* Artikkelen er basert på et manuskript utarbeidet av Sigurd Rødsten, [[Statsarkivet i Oslo]].
* Artikkelen er basert på et manuskript utarbeidet av Sigurd Rødsten, [[Statsarkivet i Oslo]].
{{SAO}}


[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
Skribenter
87 027

redigeringer