Den norske kirke under andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

Den norske kirke under andre verdenskrig (vis kilde)

Sideversjonen fra 28. jan. 2015 kl. 18:13

4 byte fjernet , 28. jan. 2015

m

→‎Den midlertidige kirkeledelse: til små bokstaver i navnet, sml utdypende artikkel. Byttet inn chevroner.

Siri Johannessen (Siri J)

Veiledere, Administratorer, Skribenter

34 043

redigeringer

@@ Linje 25: / Linje 25: @@
 Beslutningen om å danne Kristent Samråd ble tatt på et møte i Oslo bispegård 25. oktober 1940, hvor biskop Eivind Berggrav hadde invitert en rekke kirke- og organisasjonsledere til privat samvær. En erklæring om Kristent Samråd for den norske kirke, utarbeidet på forhånd av professor Ole Hallesby, rektor Hans Høeg og biskop Eivind Berggrav fikk full tilslutning på møtet. Det skulle ikke ha noen organisatorisk myndighet. Organer og organisasjoner skulle fortsatt ha ansvaret på egne arbeidsfelt. Kristent Samråd skulle være et felles kontaktorgan, og utgjøre en felles front mot den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk. I erklæringen het det at de ”uten omsvøp vil følge vår gamle, prøvde reformatoriske og haugianske linje på det inspirerte Guds ords grunn etter vår kirkes lutherske bekjennelse”. Den ble underskrevet av biskop Eivind Berggrav, biskop [[Ragnvald Indrebø]], professor [[Ole Hallesby]], legpredikant [[Ludvig Hope]], jurist [[Kristian Hansson]], lærer [[Hans Høeg]], misjonsprest [[Einar Smebye]] og prest [[Ingvald Bernhard Carlsen]]. Kristent Samråd trådte offentlig frem på et folkemøte i Calmeyergatens Misjonshus 28. oktober 1940. Møtet og erklæringen vakte stor oppmerksomhet over hele landet, og ble stort sett mottatt med glede. I pakt med tiden fikk Kristent Samråd et konservativt teologisk preg. Det virket samlende på store deler av kristenfolket, men ble møtt med en viss skepsis i enkelte kirkelige kretser, som miljøet omkring Det teologiske fakultet og radikale lekmannskretser på Vestlandet. Rådet hadde verken formann eller sekretær; det ble ikke ført noen protokoll. I praksis kom det til å fungere som kirkens generalstab. Det samarbeidet tett med biskopene, og forberedte saker for bispemøtet, som opptrådte offentlig. Først og fremst var det i rådet kirkens strategi ble lagt. Her ble Hyrdebrevet og Kirkens Grunn til. Kristent Samråd gikk i oppløsning i april 1942, i forbindelse med arrestasjonene av de fleste av medlemmene. Kirkens Samråd, som ble dannet i januar samme året, og som også var et felles organ, fikk liten betydning for kirkekampen.
-== Den Midlertidige Kirkeledelse ==
+== Den midlertidige kirkeledelse ==
 {{utdypende artikkel|Den midlertidige kirkeledelse}}
 {{thumb|Ole Hallesby foto 1949.jpg|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.|Leif Ørnelund}}
-Den Midlertidige Kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. Juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den ”gamle” statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå ”under jorden”. De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK ”som midlertidig rådgivende organ” og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.
+Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. Juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den ”gamle” statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.
 == Kirkens Grunn ==