Den spanske borgerkrig: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Den spanske borgerkrig]]''' var en krig som ble utkjempet i [[Spania]] fra [[1936]] til [[1939]], mellom nasjonalister og republikanere. Nasjonalistene var i utgangspunktet en koalisjon av tradisjonalister, rojalister og fascister som søkte å enten gjenopprette monarkiet eller etablere en fascistisk stat. Republikanerne, en koalisjon av sosialister, kommunister og anarkister, søkte å forsvare republikken som hadde blitt opprettet i Spania og de lovlig valgte myndighetene. Krigen endte med seier til nasjonalistene, og Francisco Franco, som hadde blitt den dominerende leder på høyresiden, ble Spanias diktator inntil sin død i [[1976]].  

Flere nasjoner deltok med militær støtte. Det fascistiske [[Italia]] og det nazistiske [[Tyskland]] støttet nasjonalistene, mens [[Sovjetunionen]] og [[Mexico]] støttet republikanerne. I tillegg meldte mange seg frivillig til å slåss på republikanernes side. Først skjedde dette gjennom de forskjellige hærene som hadde blitt opprettet rundt om i landet, knyttet til forskjellige partier og fagforeninger. Etterhvert ble De internasjonale brigader opprettet med frivillige fra en rekke land.

 

Den norske regjeringa, det vil si [[Johan Nygaardsvolds regjering]] ([[Arbeiderpartiet]]), var i utgangspunktet naturlig nok positiv til republikansk side - den lovlig valgte spanske regjeringa. Men da det ble klart at vestlige land stort sett slutta seg til en ikke-intervensjonsavtale gjorde også Norge dette. For mange i arbeiderbevegelsen ble dette tolka som at storpolitikk fikk gå foran demokratiske prinsipper og solidaritet med spansk arbeiderbevegelse, og mange med tilknytning til norsk arbeiderbevegelse meldte seg frivillig for å kjempe for republikken.

 

Norsk presse var delt i synet på borgerkrigen. Arbeiderpressa støtta republikken, rett nok ganske lavmælt fra redaksjonelt hold i ''[[Arbeiderbladet]]'', men desto mer kraftfullt fra ''[[Arbeideren]]''. [[Venstre]]aviser som ''[[Dagbladet]]'' var også jevnt over bekymra over angrepet på demokratiet, og støtte republikken. Den borgerlige pressa sto jevnt over på Francos side, og tolka gjerne krigen som et opprør mot et undertrykkende kommunistisk regime. Særlig ''[[Aftenposten]]'' gikk langt både i artikler og på lederplass, så langt at [[Høyre]] ba redaktøren om å dempe begeistringa for Franco.<ref>Ustvedt 1975: 23.</ref> ''[[Morgenbladet]]'' sto også klart på Francos side, og de to avisene overgikk hverandre i teorier om kommunistiske vervesentraler i Norge. Disse artiklene førte til razziaer og arrestasjoner, uten at man klarte å finne noe. Én person ble bøtelagt for verving, men nekta å vedta bota – og saken kom aldri for retten.<ref>Ustvedt 1975: 144.</ref>

 

For nordmenn var det fra tidlig i 1937 ikke tillatt å melde seg til krigstjeneste i Spania. Dette var et resultat av ikke-intervensjonpolitikken, men allikevel uventa. Norge hadde for eksempel vært nøytralt under første verdenskrig, uten at man nekta nordmenn å la seg verve. Norske pass ble stempla med at de ikke var gyldige for reiser til Spania, og dermed kunne man risikere å bli stoppa i transittland. Man risikerte også straff når man kom hjem, og noen ble arrestert i Norge. Forbudet ble i praksis bare håndheva overfor de som ville kjempe for republikken; de som verva seg til falangistenes side ble ikke rørt. [[Finland]] gikk lenger, der ble det innført en lov som sa at de som reiste for å kjempe ikke fikk komme tilbake til sitt hjemland. Allikevel meldte omkring 300 seg, hvorav rundt 100 falt. Mer om de som deltok, på begge sider, finnes i tabeller lenger ned. Det store flertallet slutta seg til republikanerne, men det var noen som valgte å kjempe for Franco også.  

|Nei

|Arrestert av norsk politi januar 1938 mistenkt for verving, løslatt uten tiltale.